TEST: Dali Katch One

Dali Katch One skiller seg ut i mengden av svarte, anonyme lydplanker. Dette er nemlig en interiørmessig lekkerbisken, med avrundede kanter og elegante føtter i tre. Testeksemplaret kom i hvitt, som er et friskt pust blant de svaret boksene vi normalt får inn.

Dali har tydeligvis ønsket en lydplanke som er enkel i bruk, fremfor å gi den så mange funksjoner som mulig. Her kan du velge kilde, skru lyden opp og ned, og trykke av og på en lydeffekt som gir inntrykk av surroundlyd. Altså, et mer tredimensjonalt lydbilde, som kan være en fordel når man ser film eller sport, eller skal spille.

Blant innganger finner du to optiske, en HDMI-inngang som også funker med TV-ens lydreturutgang, og en 3,5 mm analoginngang. I tillegg finnes trådløs Bluetooth, som støtter forbedret lyd med aptX og AAC. Og, selv om Katch One er ment å fungere uten subwoofer, så finnes det en subwooferutgang på baksiden, om du ønsker å kjøpe basshøyttaler ved siden av.

Den medfølgende fjernkontrollen er oversiktlig, med egen knapp for hver inngang. Den bruker ikoner i stedet for skrift, som funker bra etter man har satt seg inn i hva de ulike betyr.

Musikkformidler

Dali Katch One kan virke som et halvveis produkt ved første øyekast. Den har nemlig ikke støtte for filmlydformater fra Dolby eller DTS. Det er fordi den først og fremst er ment for musikk.

Som musikkformidler er den derimot fremragende, med flott luftighet i sangstemmer og instrumenter.

Stemmen til Bonnie ”Prince” Billy på den nye In Good Faith låter meget klart og velartikulert. Man skulle kanskje tro at man med en lydplanke uten subwoofer må velge mellom klar og fyldig lyd, men Dali evner å balansere det meget godt. Stemmen til Bonnie har nemlig også fin brystklang, og gjestekorist Joan Shelleys falsett har både luft og ynde. Alt dette akkompagnert av lettbeinte, melankolske pianotangenter og velklingende gitarer.

Bassgitarer låter naturlig, og lydplanken evner å ”puste” også i bassområdet. Bassgitaren på Sigur Rós sin fantastiske Flugufrelsarinn fra debutalbumet Ágætis Byrjun har en flott tonestruktur, og selv om lydplanken ikke har noe dypbass å snakke om, er den fyldig nok i mellombassen til at jeg ikke sitter og føler på savnet etter en subwoofer.

TV og Film

Siden dette er en lydplanke for musikk, vil den også fungere glimrende til musikalske TV-programmer som Eurovision og Stjernekamp, men den vil samtidig avsløre hvor flat lyden ofte er på slike programmer. Forskjellen opp til musikk fra strømmetjenester vil være stor.

For å brukes på film må TV-en settes til PCM digitallyd og ikke bitstream.

Da får du flott lyd i dialoger, og Katch One kan også til og med gi en følelse av surroundlyd, når effekten er aktivert. Science fiction-filmen Alita: Battle Angel har et stort og åpent lydbilde, og dialogene er klokkeklare og luftige. Men i actionsekvensene mangler det litt på dynamikk, da tøffe lydeffekter blir noe flate. Her lengter vi mer etter en ekstern subwoofer som veit å sparke fra seg. Det blir liksom litt tamt.

Konklusjon

Dali Katch One er et friskt pust blant de mange anonyme, svarte lydplankene der ute. Det er spesielt musikk den briljerer på, med flotte toner og et pustende lydbilde. Instrumentene låter detaljert og oppløst, og får bra med spillerom til å utfolde seg. Sangstemmer er klare, samtidig som de har nok fylde nedover i brystregionen til å fungere uten subwoofer.

Det er først og fremst på film at subwoofer blir et savn. Actionsekvenser som er ment å nesten rive ned veggene, låter i tammeste laget. Dolby Digital og DTS ikke, så TV-en må settes til PCM ut.

Dette er med andre ord en lydplanke til musikk. Som den fikser svært bra. Men får man ikke enda større musikkopplevelse for pengene av et par trådløse kompakthøyttalere som for eksempel Dalis egne Zensor 1 AX?