Superkompakt vidvinkel

Den kompakte 16mm vidvinkelen veier bare 155 gram, og er et perfekt valg for de som ser etter en skarp 24mm vidvinkel. Som er den effektive brennvidden på Fujifilms kameraer med APS-C-sensor.

Objektivet er faktisk værtettet, og har både fokus- og blenderring. Det er ypperlig for landskapsbilder, selv i dårlig vær, eller på reiser siden det er så lite og lett.

Den effektive brennvidden på 24mm passer fint til bylandskap og gatefotografering, og med f2.8 som største blender, fungerer det godt også i lite lys. Nærgrensen er bare 17 cm, så det funker fint som et – moderat – makroobjektiv med 0,13 x forstørrelse.

Objektivet har internfokusering og rask og stillegående autofokus. Nå er det tross alt ikke mye masse som skal flyttes på innvendig, men likevel. Konstruksjonen består av 10 elementer i åtte grupper, og er utstyrt med ni avrundede blenderlameller.

Såpass korte brennvidder betyr gjerne vignettering og fortegning, men her er det god kontroll på begge. Vignetteringen, eller lystapet i hjørnene, er så moderat at det ikke er noe å bry seg om. Mens fortegningen er sjokkerende lav for en 16mm, og knapt synlig med mindre man går veldig nært motivet.

Det er også god kontroll på strølys og kromatisk feilbrytning, så hva mer kan man forlange til prisen.

Fujifilms rimelige 16mm vidvinkel er et fortreffelig objektiv som er så bra at man nesten misunner Fuji-brukerne.

For det føyer seg inn i rekken av strålende og rimelige objektiver, som dessverre bare passer på Fujis X-T-kameraer, som X-T30. Kameraet vi testet objektivet med. Lysstyrken er ikke noe å skrive hjem om kanskje, men den optiske ytelsen er definitivt verdt pengene. I tillegg er det lite, lett og værtettet.

Perfeksjonert og lyssterk zoom

Canons lyssterke RF 28-70mm er så langt fra de dagligdagse zoomobjektivene som pleier å følge med kameraer, som det er mulig å komme. Dette er det lyssterke, sylskarpe alternativet til RF 24-105mm f4, med ytelse på nivå med RF 50mm f1.2.

Den massive zoomen med hele 104mm i diameter og filterfatning på 95mm, er en slags tour de force fra Canons optisk divisjon. Et flaggskip-objektiv til de speilløse fullformatkameraene i EOS R-serien, med enestående god lysstyrke, og ekstreme optiske kvaliteter.

Blender f2, er et dristig valg. Det gjør objektivet mye større, og tyngre siden det krever mye større glassflater, og prisen blir deretter. I tillegg risikerer man at den optiske ytelsen faller markant på full blenderåpning.

Det har knapt synlig fortegning på vidvinkel, og bare moderat lystap – vignettering – på full åpning og 28mm brennvidde. Mektig imponerende. Objektivet leverer svært bra skarphet på blender 2, ekstrem skarphet på f2,8 og den beste skarpheten jeg har sett på noen zoom, fra f4 til f16.

Skarpheten faller naturlig litt, men høyst marginalt på f2, og mest på 28mm. Fra 35mm er skarphetsområdet bedre over hele bildeflaten, og faller ikke synlig på noen brennvidde før f16. Selv da er skarpheten og detaljskarpheten fenomenalt god.

Den værtettede Canon-zoomen er laget for proffene som trenger lysstyrken, og f2 er svært anvendelig på portretter hvor den smale skarphetsdybden gir fine, uskarpe bakgrunner. Det er også utmerket til landskapsfotografering, bryllup, reportasje og mote, men ikke fullt så egnet til video eller actionfotografering.

Canon RF 28-70mm F2 L USM, er så nært den perfekte normalzoomen som det er mulig å komme. Det er i hvert fall den beste vi har testet i sitt slag, men det koster både i form av budsjett, vekt og størrelse. Dermed er dette knapt zoomen for alle, til alt slags bruk, men for proffene som lenge har sett frem til en anvendelig, lyssterk og fremfor alt sylskarp zoom, blir det ikke bedre enn dette.

Den optiske ytelsen er nær lytefri for et objektiv av denne typen, som man bør forvente til prisen, og det lover godt for fortsettelsen for Canons ferske EOS R-system.

Det beste kompaktkameraet

Sony-kameraet er dermed så nær det perfekte allround kompaktkameraet som det er er mulig å komme. Vlogging, reiser, familie, sport, landskap, det er nesten ingen motiver Sony-kameraet ikke behersker.

Kameraet er i bunn og grunn det samme kameraet som et RX100 VI, samme bakbelyste 20 megapiksler – 1-tommers – bildebrikke, oppfellbar OLED-søker, 8,3 x zoom med bildestabilisator og Sonys svært gode ansikts- og øyefokus.

Det som skiller VI fra VII, er fokussystemet som er hentet fra fullformatkameraet Sony a9, skuddtakten med og uten følgefokus, inkluderingen av en mikrofoninngang, og ingen slukking (black out) i søkeren på serieopptak.

De 425 fokuspunktene låser lynraskt på motivet, som virkelig skal bevege seg uvanlig raskt og uforutsigbart, for at kameraet ikke skal klare å henge med. Autofokusen låser også enkelt på øynene, og selv om personen snur seg, henger fokussensorene på som en klegg. Imponerende.

Kameraet har også råfilopptak, USB-lading, Bluetooth- og Wifi-overføring av bilder, og optisk bildestabilisator som gir skarpere bilder.

Kameraets 8,3 x zoom på 24-200mm, er ikke like skarp over hele brennviddeområdet. På 24mm og full blenderåpning – f2.8 – ser man synlig vignettering og fall av skarphet i kantene. Zoomen er dessverre kjapp til å hoppe opp en blender, og allerede når man passerer 40mm, mister man lys siden lysstyrken faller til f4. Fra f5,6 og særlig fra 50 til 100mm, er skarpheten utmerket også i hjørnene, men på 200mm faller skarpheten litt grunnet diffraksjon.

Alt i alt, er det superb ytelse fra et kompaktkamera i denne klassen, men det har sin pris.

Sony beholder posisjonen som klasseledende på støykontroll, bildedynamikk, og fargegjengivelse i high-end kompaktklassen. Men Canon G5X II har slett ikke mye dårligere bildekvalitet, faktisk er Canons hudtoner litt varmere og mer tiltalende, og det skiller marginalt på støykontroll.

Sony-kameraet er kanskje ikke like tilfredsstillende å bruke. Knappene er små, pekeskjermen ikke helt i samme klasse, og lysstyrken er ikke særlig imponerende.

Men det største minuset er den høye prisen. Man kan få et godt systemkamera for samme pris, men tross sine mangler, er Sony-kameraet likevel det beste lommekameraet.

Det beste startkameraet

Hvis lav vekt, skarpe bilder og glede skal slås sammen til et kamera, er dette svaret. Det lille Fuji-kameraet er en veritabel arbeidshest med funksjoner hentet fra øverste hylle. Det merkes.

Fujifilm X-T30 er en slags lett-utgave av X-T3 både teknisk og vektmessig, og har i vesentlig grad mye av de samme egenskapene. Bare pakket inn i et mindre, lettere og billigere kamera.

Det betyr den samme 24 megapiksler X-Trans CMOS bildebrikken, 4K-video uten beskjæring, og de samme analoge innstillingshjulene på toppen.

Kjapt er det også. Med elektronisk lukker er skuddtakten hele 20 bilder/s, eller 30 bps med 1,25 x beskjæring, er det ikke mange kameraer som holder følge. Hele 425 fokuspunkter dekker over nesten hele bildeflaten. De kan kjapt flyttes med fingeren på skjermen eller med styrepinnen bak, og de finner fokus lynraskt.

Kameraet er supert til hektiske scener hvor autofokus og skuddtakt spiller en rolle for å få skarpe bilder. Autofokusen er lynrask, men mangler Sonys ekstremt presise øyefokus. Som er innmari praktisk på portretter av mennesker.

Det har også ganske avansert 4K-video, til og med med 10-bits video (4:2:2) fra HDMI-kontakten, og har mikrofoninngang, men mangler hodetelefonutgang.

Et litt større håndgrep, større søkerflate og en bedre plassert styrepinne, ville gjort kameraet enda bedre. Men det er lite å utsette på bildekvaliteten. Som er så strøken som det er mulig å få den i 2019.

Den unike bildebrikken gir ekstremt god detaljskarphet, og bildeprosesseringen til Fuji er blant de aller beste. Det gir en fargegjengivelse og kontrast som de færreste gidder å endre på. Jpeg-filene er rett og slett strøkne.

Bildestøy er godt kontrollert opp til 6400 ISO, og med kameraets meget godt tilpassede utvalg av filminnstillinger som Astia, Provia, og sorthvittinnstillingen Acros, får man nydelige filmsimuleringer på jpeg-bildene. Hvor også Eterna er blant de nye valgene, som gir mykere toner i bildene.

Det er mye å like med Fujifilm X-T30. Kameraet er ypperlig å ha med på reiser. Det er lett og kompakt uten å være ribbet for muligheter. Det er bare vekten som er lett her, resten av kameraet svært så kapabelt. Med videoegenskapene, bildekvaliteten, og brukervennligheten med i regnestykket, er dette nesten det perfekte allround, systemkameraet i denne klassen.

Fulltreffer fra Fujifilm

Ettersom markedet dras mot dyrere systemkameraer, øker naturligvis utvalget i den høyere prisklassen. De mange nye fullformatkameraene er et tydelig tegn på det, men kommer med en relativt høy prislapp.

Kan man slippe tvangstankene om fullformat, om man skulle være så grepet av akkurat det, finnes det gull i lavere prisklasser også. I noen tilfeller kan man finne bedre kjøp i f.eks. APS-C-klassen.

Størrelsen på bildebrikken er litt overdrevet, og Fujifilm har flere ganger bevist at man slett ikke må ha 24 x 36mm bildeflate for at bildene skal holde høy teknisk kvalitet.

Et bedre eksempel på det enn dette kameraet, er det vanskelig å finne. Fujifilm X-T3 tar store steg på flere viktige områder. Som bildekvalitet, autofokus, skuddhastighet, og videoopptak. Teknisk sett er kameraet et overflødighetshorn, som på mange måter overgår ytelsen til de dyrere fullformatkameraene.

De er spesielt flinke på jpeg-konvertering og X-T3 er ikke noe unntak. Nydelig saturerte farger, svært jevne hudtoner og Fujfilms innebyggede filmsimuleringer, gjør det til en fryd å se bildene fra kameraet. Det er bare Nikon D850, Sony a7r III, og Leica SL, blant fullformatkameraene som er på samme nivå.

En ny bildeprosessor har gjort det mulig med 4K60p-video, den hybride autofokusen har 425 kontrastfokuspunkter, hele 2,1 millioner fasefokuspunkter, og kameraet skyter bildeserier på 20 bilder/s. Eller 30 bps med elektronisk lukker, og 1,25 x beskjæring som gir 16,6 Mp filer.

Fujifilm X-T3 er klassens soleklart beste allroundkamera. Det er lynraskt, en drøm å bruke, og bildekvaliteten er definitivt i toppklassen. Noen vil sette fingeren på moderat batteritid, beskjæringen på 4K-video, og noen vil mislike noen av de små knappene og ønske seg et større håndgrep.

Det finnes alltids noe å pirke på, men det underslår ikke det faktum at dette er et av de beste kjøpene for både proffer og entusiastiske amatørfotografer. Værtettingen, den store søkeren, den praktisk pekeskjermen, og ikke minst det fine objektivutvalget, er bare noen av mange grunner til å velge Fujifilm X-T3.

Det råeste kameraet

Panasonic Lumix S1R og S1 er rettet mot yrkesfotografer, eller entusiastiske amatører og har samme bajonettfatning som Leica SL. Lumix-kameraene er utviklet fra grunnen av hos Panasonic, og er to nær identiske kameraer, bare med ulik bildebrikke, og noen mindre forskjeller.

Mens S1 er seriens allroundkamera med avanserte videoegenskaper og en 24 megapiksler, fullformat bildebrikke, er S1R den høyoppløste stillbildevarianten med ekstrem oppløsning på 47 megapiksler, og mulighet for vanvittige 187 Mp (!).

Kameraene har innebygget femaksers bildestabilisator, som beveger bildebrikken, og kompenserer opptil 5,5 trinn og kan anvendes sammen med optisk bildestabilisator, for opptil seks trinns kompensering.

S1R lagrer video i 4:2:0 8-bit på minnekortet – XQD eller SD-kort. Alternativt kan kameraet lagre video i 4:2:2 8-bit på en ekstern opptaker.

Søkeren har 0,78 x forstørrelse, og optikk med linseelementer som faktisk gjør det mulig å se hele søkerbildet med briller på. På ni bilder/s skuddhastighet får man ikke live view, det fungerer bare med lavere opptakshastighet på fem eller to bilder/s. Med kontinuerlig fokus faller skuddtakten som nevnt til seks bilder/s, men da funker live view.

Panasonics praktiske 4K-fotofunksjon, med opptil 60 bps og 8,3 Mp, finnes også her, men også i en 6K-variant som gir 18 Mp bilder fra 30 bps serier. Pre-burst er også mulig, da tar kameraet bilder så lenge utløseren er halvveis nede, og lagrer de siste når utløseren trykke helt ned.

Det kan godt hende at de som seriøst vurderer et S1R gir blaffen i skuddtakt og følgefokus. De er mer interessert i bildekvaliteten. Med 47 Mp fra en fullformat bildebrikke, og muligheten for 187 Mp, er kameraet rettet mot stillbildefotografer som fotograferer landskap, arkitektur, portrett, reklame og produkter.

De får både i pose og sekk. For detaljoppløsningen er helt ekstremt rå. Skarpheten er vanvittig høy, bedre enn det meste vi har testet, og på nivå med mellomformatkameraer som Hasselblad X1D og Fujifilm GFX50S.

Panasonic Lumix S1R, er et av de mest interessante kameraene på lenge. Det er også et av de beste vi har testet. La gå, det er stort, tungt og kostbart, men Panasonic har knapt spart på noe her.

Bilde- og videokvaliteten er klasseledende for et fullformat systemkamera, funksjonsnivået er skyhøyt, det samme er kvaliteten. Det eneste kameraet mangler, er klasseledende skuddtakt og autofokus – og flere objektiver, men det endrer seg fort. Panasonic har truffet blink med S1R, som vil gi selv garvede proff-fotografer bakoversveis.

Verdens beste kamera

Dette er slett ikke det perfekte allroundkameraet for alle. Det er ikke raskt nok til sport, kan ikke tas med under vann, og det finnes ingen egentlig egnet zoom til dyrefotografering. Dessuten er det dyrt. I det hele tatt, har Fujifilm GFX 100 flere begrensninger, men bildekvalitet er ikke en av dem.

I de snart 20 årene vi har testet digitalkameraer, har vi ikke sett maken til bildekvalitet. Fujifilms GFX 100 er et mellomformatkamera med større bildeflate enn såkalte fullformatkameraer. Dermed har det få konkurrenter. Leica S2, Pentax 645D og Hasselblad X1D II, selvfølgelig. Men selv de må se seg slått av GFX 100.

Den 44 x 33mm store bildebrikken har 102 megapiksler oppløsning. Kameraet har kan også lagre 16- og 14-bits råfiler, og ta opp 4K-video med 4:2.2 10-bit fra HDMI-utgangen. Samtidig har det femaksers 5,5-trinns bildestabilisering, 425 fokuspunkter med fasefokus, og fem bilder/s skuddtakt.

Det gjør kameraet svært anvendelig både til høyoppløste stillbilder og høyoppløst video.

Vertikalgrepet er litt lite og litt glatt, men det er til å leve med, for betjeningen er ellers forbilledlig oversiktlig med tre skjermer og verdens største OLED-søker.

Men det er bildenes fargedybde, dynamikk og støyfrie filer, som rager høyest her. Det gjelder ikke bare råfilene, men også de prosesserte jpeg-filene, som jeg ikke kan huske å ha sett bedre gjengitt i noe annet kamera. Til landskap vil oppløsningen gi et uovertruffent detaljnivå, fargedybden vil gi svært naturtro gjengivelse av hudtoner, og fraværet av bildestøy vil gi mørke og støyfrie bilder.

Kameraet vil passe like godt på stativ i studio, som ute i naturen til landskapsbilder, eller til arkitektur, kort sagt det aller beste med unntak for sport.

Fujifilm GFX100 er det beste kameraet vi har testet. På bildekvalitet. Det har noen mangler på betjening, og er ikke noe lynraskt actionkamera. Men det er ingen kameraer vi har testet som leverer like fantastiske bildefiler, og da mener vi ikke bare oppløsningen, men farger, dynamikk, kontrast, og tonaliteten som er den beste vi har sett hittil. Kameraet er kostbart, det er stort og har noen ergonomiske utfordringer, men det er trolig ikke nok til å holde unna fotografer som skal ha den beste bildekvaliteten, koste hva det koste vil.