Anmeldelse: Goliath, sesong 3

Billy Bob Thornton er tilbake i sin glansrolle, som Billy McBride, LAs største «gi-faen-i-alt-advokat», skal han igjen løse en «uløselig» sak i en slags Davids kamp mot Goliat.

Fargerikt persongalleri
Litt av kjennetegnet til serien har vært dens sære persongalleri, med McBrides tidligere partner (nå nemesis) Donald Cooperman (William Hurt) som den mest fargerike av dem alle. Tredjesesongen byr på et vel så særegent persongalleri som de forrige sesongene (muligens litt for outrert), der det til og med er gjort plass til en liten birolle til Cooperman.

Sherilyn Fenn (som fikk sitt store gjennombrudd i Twin Peaks) er med som gammel flamme av Billy. Fascinerende nok, for i tredjesesongen er store deler av persongalleriet som hentet rett ut ifra den sære TV-serien fra 1990-tallet.

Nina Arianda gjentar rollen som hans noget vimsete partner Solis-Papagian, også Brittany Gold er tilbake; men tredjesesongen domineres av nykommerne, søskenparet Wade (Dennis Quaid) og Diana Blackwood (Amy Brenneman).

I ørkenlandskapet i Central Valley driver de en av landets største mandelplantasjer, en produksjon som krever enorme mengder vann. Da passer det dårlig med tørketid, og tørste naboer, men Blackwood og hans kumpaner vet råd – pengene rår!

Politisk brodd
Goliath har alltid hatt en politisk brodd, med den fremragende eliteadvokaten, full av menneskelige karakterbrister, som står opp for de nederst på rangstigen. Det er den lille mannens kamp mot de styrende kapitalkreftene som tenner McBride. En kamp han, etter å ha skutt gullfuglen i sesong 2, gjerne jobber gratis for. Dog er tredjesesongen hakket mer politisk, og dagsaktuell enn de foregående sesonger.

Etter åresvise med ekstremtørke er grunnvannet det nye gullet i California, og kampen stå om hvem som skal kontrollere det, og dermed også hvem som skal prioriteres når hver dråpe teller: Industrilandbruket eller folk flest?

Blackwood har sikret seg bukten og begge endene. Han er en av de største landeierne og sitter i styret som forvalter vannressursene. Når Bobbi (Fenn) forsvinner ned i et synkehull, skapt av Blackwwods vanntuneller, søker enkemannen juridisk råd hos McBride for å saksøke noen – rettferdighet må skje fyldest!

Billy oppsøker Blackwood og hans «smarte» kumpaner, der arnestedet er et slitent casino ute i ørkenen, drevet av den indianske heksedoktoren Littlecrow (Graham Green). Han kommer raskt over endeløs korrupsjon, maktmisbruk, drap og et herlig samrøre mellom kapitalkrefter, byråkrater og toppolitikere.

Lunter avgårde
Tredjesesongen starter usedvanlig sedat og forbløffende kjedelig. De tre første episodene har nærmest hjerterytmen til et tredagers gammelt lik, og en tilsvarende dramaturgisk kurveutvikling. Det er som om Goliath har blitt nok en tretten-på-dusinet krimfortelling fra USAs styggeste by. Men så skjer det noe.

Plottet utvikler seg, McBride blir hardere på flaska, og andre sentralstimulerende midler, han får flere åndelige reiser, skurkegalleriet blir stadig mer outrert, og selveste Cooperman gjør igjen sin entré. Det er så vi nesten roper «Hallejula!», men bare nesten.

Thornton er innertier som den forsofne, halvslitne advokaten, som driver butikken fra et like snuskete motell og tilbringer hver eneste kveld på en brun barkrakk. Serien sentrerer rundt McBride, hans gjøren og laden, og, ikke minst, hans personlige demoner – som står på rekke og rad. Selvmedlidenheten er aldri langt unna. En klisjé, ja visst, men så fordømt gjennomført og sjarmerende underholdende. Her matches han godt av den joviale dollarmilliardæren Wade, en rolle som kler jordnære Dennis Quaid til fingerspissene.

Wade er tvers igjennom en erkekynisk kapitalist, som har som mantra at målet alltid helliger middelet, og som simpelthen elsker å opptre i lovens gråsoner. En likandes, og enda viktigere, troverdig karakter. Da har vi langt mindre sans for Amy Brenneman som hans psykotiske (?) søster; hennes beveggrunner er uforståelige og tidvis fullstendig latterlige. Det hjelper heller ikke at hun har to mørkhudede adoptivbarn som fremstår som reneste Helan & Halvan.

Hallusinerende
Graham Green står for seriens tilførsel av hallusinerende stoffer, noe han rikelig deler ut. Tidvis morsomt, men i lengde blir det overdrevet og skygger for dramatikken.

I første halvdel er det ravnen (Littlecrow?) som står for mystikken, men plutselig er den ikke lenger sentral. Noe som dessverre kjennetegner tredjesesongen, den virker uferdig, litt retningsløs og ofte lite sammenhengende. For mye tid går med til unødvendig vås og karakterer som ikke driver historien fremover.

Goliath er fortsatt et friskt pust i seriejungelen, og Billy Bob Thornton dens sterkeste kort. Men skal serien ha livets rett trenger den strammere regi, bedre dramaturgi og et friskere/mer spennende plott enn hva denne sesongen byr på. 4 svake stjerner.