Anmeldelse: The I-Land, sesong 1

I en slags genremiks mellom Fluenes herre, 12 Monkeys, The Island og Lost forsøker Netflix krampaktig å oppkonstruere en moderne sci-fi-spenningsserie – det hele ender i et ufrivillig komisk «flykrasj».

Premisset er at ti unge mennesker, fem av hvert kjønn, våkner opp på en øde øy. De er likt kledt, har én gjenstand med seg og alle lider av komplett hukommelsestap, men plages av forstyrrende flashbacks. Ekstra merkelig blir det når de oppdager at de lå eksakt 39 meter fra hverandre på den eksotiske stranden – la forvirringen, og konfliktene, begynne!

https://www.youtube.com/watch?v=GxpwiwOdMHk

Her skurrer det noe så inn i helv… fra første stund, ikke minst på grunn av at dialogen er så kunstig konstruert at vi gremmes, plottet mer hullete enn en svett, halvgammel sveitserost og karakterene fullstendig strippet for troverdighet og helt hjelpeløse i å fenge vår interesse. Det hele fremstår som en dårlig castet, halvferdig realityserie á la Ex on the Beach, men uten de «saftige» intrigene og sexen. Konfliktene «deltagerne» imellom virker ikke det grann troverdig, og serien (til tross for kun 5 timers spilletid) er usannsynlig langdryg og sjokkerende kjedelig.

Hvordan i all verden de høye damer hos Netflix kunne slippe dette mølet igjennom nåløyet er det største mysteriet med The I-Land.

Når de ti fremmede våkner opp på en øde øy, uten å ane hvem de er eller hvordan de havnet der, så er det første de gjør å havne i munnhuggeri med hverandre, ledet an av besserwisseren Chase (Natalie Martinez) og «bitchy» KC (Kate Bosworth) – fullstendig helt ut av det blå. Her er alle raser, farger og seksuelle legninger representert i hele stereotyp-alfabetet, noe som ikke akkurat bidrar til å fjerne merkelappen «konstruert» fra prosjektet.

De eneste av skuespillerne som kommer nogenlunde godt ut av misæren er Natalie Martinez (den eneste på stranden utstyrt med hjerne) og Bruce McGill som brautende fengselsdirektør. Riktignok ser vi Martinez hovedsakelig i en liten topp, ofte passelig våt og akkurat «nok» utringet, men hun leverer i det minste en habil skuespillerprestasjon, den hårete dialogen til tross. Og dialogen, den er det regissør og manusforfatter Neil LaBute som står bak; så her kan han ikke skylde på noen.

Alle skjønner vi at den øde øyen og plottet bærer på flere hemmeligheter enn først kommer til synet, bare så synd at i det plottet utvider seg og karakterene gis mer dybde, så blir det hele bare enda mer hårreisende dumt og usannsynlig. Nei, The I-Land oser av amatørskap fra A-Å, gjennomsyres av en stank av hjelpeløshet og inkompetanse – faktisk helt på grensen til at vi blir intellektuelt forulempet/krenket. Én stakkarslig stjerne. Styr langt unna!