anmeldelse: The Last Gentleman

Det karakteristiske ansiktet til Robert Redford har etterhvert blitt furet og værbitt, men han har beholdt sin gutteaktige sjarm. Vi kan ikke tenke oss en skuespiller som ville passet bedre til en aldrende, sjarmerende gentleman, som simpelthen elsker å rane banker.

Basert på den virkelige personen Forrest Tucker (Redford), som ranet banker og rømte 16 ganger fra fengsel i USA på 1950-’80-tallet, blir vi med ham på gjengens finalerunde med ransraid og hans siste flørt, med Jewel (Sissy Spacek).

Tom Waits og Danny Glover gjør fine biroller som Forrests trofaste kompanjonger, men tvil ikke, dette er Redfords film. The Last Gentleman (som egentlig heter The Old Man and the Gun) er noe så sjeldent som en feelgood ransfilm der Robert Redford får spille på alle strenger, og alle andre spiller annenefiolin.

Casey Affleck er god som den sindige politietterforskeren som drømmer om den store arrestasjonen, men som egentlig har latt seg fascinere av mannen han jager, mens Sissy Spacek er sedvanlig glimrende som ransentusiastens siste flamme. Det Forrest virkelig brenner/lever for er, på gentlemansaktig vis, å rane banker og flukten fra politiet – pengene er bare en hyggelig bonus.

David Lowery har regissert en ransfilm i rolig tempo, der det mellommenneskelige drama står i fokus, og vi får et intimt portrett av den sindige, elegante bankraneren. Samtalene de tre mennene imellom og Forrests syn på livet er filmens sterkeste kort, men her kunne det så avgjort vært gjort mer ut av spenningen mellom bankraneren og mannen som jakter ham. Dessverre gis Afflecks karakter for lite spilletid og fokus, det er mellom disse menn at en av filmens sterkeste scener oppstår, i det de (i beste Pacino/De Niro-stil) møtes ansikt til ansikt.

Redford briljerer i sin svanesang, men dette er definitivt ingen grensesprengende rolle for legenden, han gjentar på mange måter sine signaturroller fra klassikere som Butch Cassidy, The Hot Rock og The Sting – med du verden hvor god han er til akkurat det. 4 sterke stjerner.

Foto er holdt i en dus fargepalett og lettere grovkornet for å matche tidsalderen. Lydsporet er presist og byr på et fortreffelig talespor. Dessverre intet bonusmateriell.