: MartinLogan Motion 35XT

De fleste forbinder små høyttalere med lite bass og begrenset volum. Likevel er de populære fordi mange av oss kan leve med noen kompromisser i livet. En liten høyttaler er lett å plassere, dominerer ikke i rommet og kan spille både levende og morsomt. Vel og merke når vi snakker om en riktig vellykket kompakthøyttaler.

For de finnes. De små Bowers & Wilkins 685 S2, og Dynaudio Excite X14, er to av de mest vellydende kompakthøyttalerne under 10.000 kr. I høyere prisklasse er for eksempel Sonus faber Olympica I, et av de beste valgene for de med tykkere lommebøker, som foretrekker små høyttalere.

Disse tre kommer fra velrenommerte produsenter, som er relativt lette å finne i butikkene. Det er dessverre ikke høyttalere fra MartinLogan. De spesialiserte seg tidlig på elektrostatiske høyttalere, som definitivt ruver i rommet, og havner derfor hos spesialbutikkene. Som for eksempel den fremragende Electromotion ESL.

Der håper vi ikke den lille Motion 35XT havner, for denne høyttaleren fortjener et større publikum.

Den skiller seg fra de rimeligere høyttalerne jeg nevnte, med helt andre høyttalerelementer og mer påkostet utførelse. Teknisk sett er de alle bygget over samme lest. Med et moderat stort basselement og et lite diskantelement, montert i et kabinett som er lite nok til å gå inn i bokhyllen. Derfor kalles de bokhyllehøyttalere.

Hybridteknologi

Men MartinLogan Motion 35XT skiller seg fra de fleste høyttalere ved at de bruker en bånddiskant sammen med et 165 mm basselement med aluminiumsmembran. Sistnevnte er av naturlige årsaker stivere enn normale plastmembraner, og skal tåle mer effekt fordi den også kjøler bedre. Mens bånddiskanten som skinner som en vegg av gull bak persienner, er uvanlig stor om man sammenligner med en vanlig diskant.

En vanlig sirkulær diskant er mellom 18 og 30 mm i diameter, mens en bånddiskant som den de bruker her, har en flat membran med 70 x 114 mm flate. Nesten åtte ganger større. Den er pent brettet som belgene på et trekkspill, og drives av små superkraftige neodymiummagneter. Erfaringen med slike elementer er overveiende gode, og vi har testet fremragende høyttalere fra Elac og Audiovector med samme type diskantelement.

Skråblikk på utførelsen

Lyden av en godt konstruert bånddiskant, kan beskrives som fokusert, presis og luftig. De billigste variantene kan lyde hardt når man spiller høyt, derfor brukes de sjelden på de billige høyttalerne hvor lave kostnader er viktige.

Man finner dem i dyrere høyttalere som disse, også i en mindre modell fra MartinLogan som heter Motion 15. Faktisk bruker MartinLogan den samme bånddiskanten i en rekke modeller, fra store gulvstående til senter- og bakhøyttalere.

Det skal sies at det er ikke ofte vi ser produsenter som har gjort seg flid med detaljene på høyttalerne. Selv ikke i høyere prisklasser. Alt for ofte virker det som ingeniører og designere aldri snakker sammen, og noen ganger lurer vi på om det er ingeniørene selv som har designet høyttaleren.

Men her er inntrykket et ganske annet. Bortsett fra at pluggene som holder den perforerte metallgrillen fast, er det gjennomtenkt kvalitet i alle ledd her. Baksiden som man bare ser når man kobler dem til første gang, er lakkert i den samme høyglans sorte eller rosentrefargede lakken som den skråstilte toppen, bunnen og sidene. Fronten er lakkert i en silkematt sort utførelse, uten synlige skruer på elementene.

Bare en ‘detalj’ som kabelkontaktene, sier sitt. Her har de brukt de samme solide kontaktene med god plass for kabler og fingre, som de bruker på sine dyrere elektrostathøyttalere.

De ser bra ut, og den den høyglanslakkerte trefineren i rosentre, minner om mye dyrere høyttalere.

Supergjennomsiktig og luftig lyd

Det samme gjør lyden. Jeg var ikke forberedt på at en relativt liten høyttaler skulle levere så mye bass. De sier at den skal rekke ned til 50 Hz, og det er definitivt sant, for det er ikke ofte jeg hører bokhyllehøyttalere med så mektig bass. De rekker ikke dypt nok til de aller laveste tonene man kan få ut av de største instrumentene, men laveste oktav på et klaver, pauker eller kontrabasser låter fabelaktig levende.

De startet testperioden på den lille integrert Hegel H80 på 75 W effekt, og migrerte etter hvert til Audio Research GSi75, også den med 75 W effekt. Med Amarra for Tidal på en Macbook og Tidal Hi-Fi på iPhone 6 som primær lydkilde.

Høyttalerne er langt mer følsomme enn vanlig for små høyttalere – 92 mot 87 dB som er vanligere, og trenger ikke mye effekt for å spille høyt nok. De trenger bare kvalitet, og det fikk de.

Disse høyttalerne er makeløse i måten de får musikken til å lyde uhemmet og uanstrengt. Gledelig nok minner de mer om MartinLogans elektrostathøyttalere som får særlig vokaler til å lyde som om de er vektløse, med et endeløst dypt og luftig lydbilde.

Kabinettresonanser glimrer med sitt fravær, og så lenge de er plassert riktig er balansen så perfekt at man stusser over at de bare koster 15.000 kr paret. For jeg kan ikke huske at vi har testet en så komplett bokhyllehøyttaler under 30.000 kr, siden Dynaudio Contour S1.4.

Den fløyelsmyke vokalen til Solveig Slettahjell på Trail of Souls, med Knut Reiersrud og In The Country, lyder så ufarget og levende som jeg er vant til fra dyre elektrostathøyttalere. Trommer og bass har forbausende mye vekt bak seg i lydbildet, og samtidig er det mye romslighet i lydbildet. Man føler ikke at musikerne er stuet sammen på en rekke i midten, men opplever at de er spredt rundt i lydbildet og skaper en sterk følelse av realisme i rommet.

Det er ikke bare ulike vokaler som Radka Toneffs på The Moon Is a Harsh Mistress, eller David Bowies på Lazarus, som klinger forbløffende fritt og realistisk fra de små høyttalerne. Klaverklangen på Hélène Grimauds Mozart-tolkninger fra 2011, lyder stor og mektig med en bunnklang som er uforskammet fyldig gjengitt, fra en så liten høyttaler.

Live-innspillingen med Christian McBride Trio fra The Village Vanguard, viser hvor godt høyttaleren henger med når det blir veldig komplekst. Dette er ikke akkurat taffeljazz, og skru opp lyden så skjønner du hvor utfordringen ligger. Her kan høyttaleren miste grepet når den blir bedt om å spille veldig høyt, og da antar diskanten en ubehagelig hardhet, som heldigvis forsvinner bare man jekker ned lydtrykket litt.

Jeg fant ut at den beste plasseringen var på stativer i ansiktshøyde, svakt vinklet innover og mellom 30 og 100 cm fra bakveggen. Da er balansen aller best, og det skal mer til før de mister kontrollen i bassen, eller lyder hardt i diskanten.

Et røverkjøp

Med en godt kontrollert bass som både går dypt nok, og slår hardt nok, kombinert med en luftighet over hele frekvensområdet langt over det hørbare, er Motion 35XTs slektskap med MartinLogans elektrostathybrider hørbart. Ikke nok med det, høyttaleren er velbalansert og raffinert på samme tid, og både spiller og ser mye dyrere ut enn den faktisk er. Jeg vil faktisk driste meg til å si at MartinLogan Motion 35XT er et røverkjøp.