: Martin Logan Electromotion ESL

Hvis man blir hektet på elektrostathøyttalere, er det vanskelig å gå tilbake til noe annet. Det er noe med den ufargede, gjennomsiktige og luftige lydgjengivelsen, som ikke slipper taket i sjelen. I hvert fall når det gjelder de vellykkede av arten. En sær, kompleks konstruksjon, men også genialt enkel idé. Som når den lykkes, fungerer fantastisk godt, og kan føre til rene besettelsen.

Selv ble jeg hektet av Quads legendariske ESL-63, som jeg eide i mange år. Den søm- og vektløse mellomtonen et par 63-er besitter, er det fremdeles mange som er på jakt etter, i andre høyttalere. Som helst skal løse 63-ens to mest merkbare problemområder. Dypbass og lydtrykk.

Amerikanske MartinLogan har prøvd mange ganger. Noen ganger har de lykkes også. Enkelte ganger har de faktisk skapt historie med fenomenale høyttalere som Summit X, SL3, Monolith, CLS og CLX. Men høyttaleren som startet det hele for alvor, i 1992, het Aerius.

Som de aller fleste høyttalerne fra ML, CLS unntatt, var det en hybrid konstruksjon. Det vil si at den kombinerte et konvensjonelt basselement i et eget kabinett, med en elektrostatmembran spent opp i en vertikal ramme på toppen.

Aerius var rimelig, relativt sett, ikke alt for stor, og heller ikke for vanskelig å drive for forsterkere. Den ble en suksess, og levde i oppgradert versjon i mange år. Senere har utvalget av hybridhøyttalere fra ML økt, og på mange måter er den slanke ElectroMotion ESL den spirituelle arvtageren til Aerius.

Homogen hybrid
For drøye 20.000 kroner får man en høyreist, men slank høyttaler. Vekten er relativt lave 16 kilo, og de kan plasseres på parketten med gummibeskyttelse på de justerbare piggene under basskassen. Som de andre hybride ML-høyttalerne, forener ElectroMotion, eller bare EM blant kjente, to ulike driftsformer: En konvensjonell 20 cm bassenhet i et eget bassreflekskammer, gjengir alle frekvenser i bassområdet, mens resten av musikkens frekvenser gjengis av et vertikalt elektrostatelementet spent opp i en buet aluminiumsramme.

Det forovervendte basselementet rekker fra 42 til 500 Hz. Hvor et patentert delefilter slipper resten av musikken gjennom elektrostaten. Helt til 22 kHz i diskanten. Den buede elektrostaten har ikke noe delefilter, og er således fri for faseproblemer og spiller sømløst over et stort område. Den dekker forresten et område på 22 x 71 cm, ganske stor membranflate altså.  I motsetning til mange andre elektrostatiske høyttalere, passer EM nesten sammen med alle forsterkere. De er relativt effektive med 91 dB følsomhet, og ikke så verst lette å drive med en impedans på 6 ohm. Ikke dykker motstanden  faretruende dypt øverst i diskanten for forsterkeren, som fint klarer å hanskes med 1,6 ohm ved 20 kHz. Disse kan du drive fint med en potent 50-100 W forsterker.

Øredøvende jubel
Siden de ikke er så omfangsrike, er det neppe noe problem å finne plass til dem. Først satte jeg dem knappe 50 cm fra bakveggen (målt fra fronten på høyttaleren). I mitt rom ga det meg en ubalanse i bassen, som forsvant da jeg mer enn doblet avstanden. Men da ble det for slank bass. Så jeg endte opp på 91 cm. Da ble balansen i bassen perfekt. Deretter rettet jeg dem opp ved å skru de bakerste piggene noen omdreininger. Til slutt vinklet jeg dem akkurat så mye innover, at elektrostatmembranens innerste tredjedel pekte rett på meg når jeg satt midt i sofaen. Først ut var Hegels glimrende H70 forsterker, som enkelt klarte å drive høyttalerne. Men ikke ga meg det frasparket jeg følte bodde i høyttalerne. Deretter vekslet jeg mellom Musical Fidelitys nydelige 35 W AMS 35i og 350 W kraftige McIntosh MA7000. Da satt det som en kule i våt betong. Til øredøvende jubel fra mitt musikkelskende hjerte.

For moro skyld lekte jeg med Ayres 200 W VX-R effektforsterker, til 140.000 kroner. Gjett om det blåste støvet av hyllene! Man må ikke spandere all verdens på forsterker til EM-høyttalerne. En Hegel H100, Anthem I225 eller kanskje Primare I32, skulle jeg mene er interessante alternativer.

Det er bemerkelsesverdig hvor mye informasjon de klarer å hente ut av CD-er. Mange ganger dyrere høyttalere jeg kjenner, har ikke disses enorme gjennomsiktighet. Ikke detaljrikdommen heller. Fleet Foxes Helplessness Blues, er ikke en innspilling med spesielt god lyd. Likevel spiller høyttalerne overbevisende friskt, og leverer et dypt og tydelig fokusert lydbilde. Hvor jeg enkelt hører de mange vokalharmoniene som ligger under lead vokalen. For ikke å snakke om små detaljer, som andre høyttaler i denne prisklassen ikke får frem.

Finfine nyanser og dybden i klangfarger, som fra Mendelssohns fiolinkonsert i E-moll med Viktoria Mullova og Academy of St Martin in the fields, kliinger så vektløst og ufarget ut i rommet, at det er en pur glede å lytte til. Innspillingen er litt tørr, og har ikke den dybden som mange klassiske innspillinger kan ha. Men, her får jeg tydelig frem mer enn bare fornemmelsen av opptaksrommets størrelse. Samtidig er lydbildet stort og stereoperspektivet solid plantet, men bredden i lydbildet er ikke høyttalernes fremste styrke.

John McLaughlins The Heart of Things, Live in Paris, er det adskillig mer trøkk i. Smekk den i spilleren og skru opp volumet, for disse høyttalerne kan bedra. De spiller nemlig høyere, tøffere med mye bedre dynamisk kontrast, enn de gamle Aerius-ene noen gang gjorde. De går riktignok ikke dypt i bassen, men bassen er potent og mektig i massevis for et så lite element. Selv med ganske mye pådrag, er det lite som vitner om at høyttalerne skal miste grepet. På spor som Fallen Angel og The Divide, føles det som å sitte på første rad. Man går ikke glipp av en eneste detalj. Bassen masserer magemusklene, mens håret blafrer og ørene strekker seg mot musikken. Det er engasjement på sitt ypperste.

Konklusjon
Martin Logans budsjetthøyttaler ElectroMotion, lyder ikke som en billighøyttaler full av kompromisser. Den har riktignok ikke veldig bred horisontal spredning i bassen, ikke går bassen kjellerdypt – og det er begrenset hvor høyt den klarer å spille i et stort rom. Men til drøye 20.000 kroner, nøler jeg ikke med å si at dette er et av de mest oppsiktsvekkende knallkjøpene på lenge. Så mye spilleglede kombinert med ettertraktede hi-fi egenskaper, som gjennomsiktighet, fokus, 3D-lydbilde og lynrask dynamikk, er det få høyttalere i denne klassen som matcher. ElectroMotion er ikke bare et kupp, det er kanskje en av de beste MartinLogan-høyttalerne i relativt beskjeden prisklasse, på 20 år.