: Dynaudio Special Forty

La ikke størrelsen lure deg til å tro at Dynaudios små jubileumshøyttalere Special Forty er noe annet enn enestående.

Man har ikke falt for fristelsen, og bare skrudd fast et messingskilt med Special eller Limited Edition her. Dynaudio har anstrengt seg for at feiringen av 40 år som høyttalermaker, skal manifesteres i mer enn en spesialutgave av en eksisterende modell.

Det har de lyktes med før. Deres Special 25 er et eksempel på hvor vellykket det kan bli. Den snakkes det fremdeles om i audiofile kretser, og den er stadig ettertraktet på bruktmarkedet. 15 år senere.

Special Forty er – beklager å si det, mye bedre. Det er ikke tilfeldig.

Nye elementer

Tross klare likhetstrekk med modeller i den påkostede Focus-serien, er Special Forty en unik modell. Kabinettet er ikke høyere enn 36 cm og 30 cm dypt, men de egner seg bedre på et par gode gulvstativer, enn i bokhyllen.

Høyttalerne ser enda bedre ut i virkeligheten, enn på bilder. Bøkefiner er lagt i en sandwich og skåskjært for å skape det spesielle stripemønsteret. Som senere farges rødt eller grått, og lakkes flere ganger for å skape en tiltalende dybde i kabinettoverflaten.

Det er ikke bare kabinettet som har fått spesialbehandling. Diskantelementet er basert på en Esotar2 med 25 mm silkemembran. Her er polstykket åpent bak og åpningen ender i et kammer som demper resonanser og kompresjon.

Basselementets membran av magnesiumpolymer (MSP), er støpt i ett stykke og montert i et nytt og stivere oppheng, med en forbedret lettmetallkurv og to magneter- ferritt og neodymium – til å drive svingspolen.

Poenget med to ulike magneter, er å få en jevnere stempelbevegelse og større slaglengde, som skal gi bedre dynamikk og kontroll i bassen.

De nye elementene brukes ikke i noen andre Dynaudio-høyttalere, og Special Forty har også fått sitt eget unike delefilter, plassert bak et par massive kabelterminaler.

Les også:

Aktive høyttalere gjør det umulige mulig

Noen begrensninger

Gledelig nok lages ikke høyttalerne i et begrenset opplag, som ofte er vanlig for spesialmodeller. Det holder prisen på et edruelig nivå. For den spesielle trefineren og de unike elementene, koster nok mer å lage enn vanlig finer med mer generiske elementer.

Det gjør høyttalerne til et av de aller beste kjøpene i prisklassen. Ikke bare fordi de ser fantastiske ut, og skiller seg fra mye annet der ute, men de spiller musikk så vakkert og balansert at man blir helt henført.

Dette er ikke høyttalere for tungmetallfans som trenger øredøvende lydtrykk, eller bassfantaster som ikke blunker for å hive ut sofaen for å få plass til en subwoofer.

Det er heller ikke høyttaleren for de som har en stor stue med høy takhøyde, for det er grenser for hvor mye volum de små høyttalerne klarer å fylle. Men bortsett fra det, er det ikke mye å sette fingeren på.

Som den fineste silke

De minner om de langt dyrere Dynaudio Contour 20, på måten de henter fram detaljer i musikken med fullkommen skarphet og prikkfri definisjon. Bare uten det samme bassfundamentet, vel å merke.

Jeg satte opp høyttalerne på stativer, i en 30 kvm stue med normal takhøyde, og brukte alt fra Hegels lille 60 watt H90 til den 300 watt massive McIntosh MA8000. Selv ikke den minste forsterkeren hadde noen problemer med å drive høyttalerne. Den store tilførte mer dynamikk og raffinement, men begge fikk utmerket godt frem høyttalerne fremste egenskaper.

Som er et silkemykt lydbilde med skarpt fokus på detaljer, og en nesten krystallklar mellomtone, hvor diskanten henger sømløst sammen med mellomtonen og den fyldige bassen. De spiller ikke veldig dypt i bassen, men alt er relativt som det heter, og jeg savnet ikke annet enn den siste oktaven som behøves for enkelte klassiske stykker.

Høyttalerne taklet enkelt kompleksiteten i Mahlers 5. symfoni, med det bayerske kringkastingsorkesteret ledet av Mariss Jansons. Messingblåserne kan bli påtrengende, og paukene en utfordring, men de små høyttalerne ble verken spisse i diskanten eller ulne i bassen. Heller ikke Mental Overdrives Descent var noen nevneverdig utfordring. Her er bassen relativt massiv, og spiller man høyt, er det mange høyttalere som sliter med kontrollen. Ikke disse.

Kontrabassen på Diana Kralls Like Someone In Love, lød mektig tøft og mellomtonens varme glød og silkeaktige klang ga vokalen og de øvrige instrumentene farge og liv. Lydbildet har utmerket balanse, og et glimrende stereoperspektiv som kompenserer fint for manglende fysikk. Høyttalere trenger ikke være store for å være gode, altså.

Et par ganger tok jeg meg i å tenke, hvorfor betale mer? For disse oppfyller hvert fall alle mine krav til en kompakt high-end høyttaler. Ikke koster de for mye, de ser bra ut, trives på all musikk og passer fint inn i normalt store stuer.

Jeg kommer ikke på noen direkte konkurrenter med de samme kvalitetene, som er i samme prisklasse. De mye dyrere Contour 20 er bedre, det samme er Sonus faber Olympica I, og KEF LS50 Wireless er det opplagte trådløse alternativet. Men jeg tviler på om det finnes noe vesentlig bedre i denne størrelsen, med tilsvarende pris.

Verdt hver krone

Det finnes juveler blant kompakthøyttalere i øvre prisklasse. Dynaudio Special Forty er en av disse. De små høyttalerne kan slå fra seg i øvre vektklasser, og begrensningene er ikke flere enn man forventer av en liten høyttaler. Den kunne faktisk vært dyrere, og likevel være verdt pengene, så dette er nesten et kupp av en høyttaler. Det er bare å glede seg til 50- og 60-årsfeiringene.