: Hegel H90

Tenk deg at noen snek seg inn i garasjen din mens du sov, jekket opp bilen, knipset opp panseret og byttet motor, girkasse, hjuloppheng, og satte på seriøse racingdekk på brede felger.

Du ville kjent igjen bilen, men den ville føles helt annerledes å kjøre. Med skarpere responser, langt mer krefter og en tettsteget kasse, ville den oppføre seg mer som en sportsbil, enn en kjedelig familiebil.

Det er omtrent slik det oppleves å koble Hegels nye baby inn i anlegget. Den nye integrerte forsterkeren erstatter en av de beste blant de små forsterkerne der ute. Hegel H80 ble kåret til årets stereoforsterker i sin klasse, så langt tilbake som i 2013. Da er det i grunnen på tide med en arvtaker.

Den nye H90 ser nesten identisk ut, men under panseret er alt nytt.

Hegels nyere forsterkere, altså de etter 2013, har alle sammen fått gradvis nyere og bedre teknologi. Hegel Röst er kanskje det beste eksempelet på det. Sjefskonstruktøren Bent Holter klekket ut en bedre utgave av sin Sound Engine, og H90 har fått en utgave av Sound Engine 2.

Den skal være bedre til å kansellere blant annet høyfrekvent forvrengning og bruker ikke negativ tilbakekobling i det hele tatt.

Helt ny

Kabinettet er det eneste forsterkeren har til felles med forgjengeren. Fra innerst til ytterst er alt nytt. Et større og mer lettlest display viser både inngang, volum og samplefrekvensen til en tilkoblet digital lydkilde.

En ny digitalomvandler – DAC – støtter 24-bit/192 kHz filer, og en av de koaksiale inngangene er erstattet med en optisk. Med USB-inngangen er antallet digitale innganger fem, også her. Men H90 har fått Ethernet-inngang, slik at du kan strømme musikk over hjemmenettverket, via den rett inn i forsterkeren.

Den har også fått en potent hodetelefonutgang, og en linjeutgang for lyd, i tillegg til to analoge innganger. Men den balanserte inngangen fra H80 har ikke blitt med over i H90.

Effekten er gått ned fra 75 til 60 W per kanal, men strømforsyningen er mer potent, og forsterkeren har en dempefaktor på respektable >2000 – nesten 20 ganger høyere enn vanlig, ifølge Hegel, noe som skal gjøre forsterkeren bedre egnet til å drive et større utvalg høyttalere.

Se på den som en Röst light, mer enn en hotroddet H80. For den har mer til felles med den Control4-kompatible Röst. Bare uten Control4*.

Lyden fra forsterkeren minner nemlig mer om lyden fra Röst, enn fra H80.

*Control4 er en protokoll for IP-styring.

Lyden

Sammenlignet med H80, er det slående hvor mye bedre kontroll forsterkeren har. På de små kompakthøyttalerne Piega Premium 1.2, får det 13 cm store basselementet plutselig mer fysisk tilstedeværelse, når jeg bytter fra H80 til H90.

Det samme skjer når jeg kobler til Dynaudio Special Forty. Heller ikke den noen tungvekter, men H90 gjengir musikken med mer autoritet og en hamrende muskuløs bass. Du kommer ikke til å merke noe til lavere effekt, for her har motoren større dreiemoment og du kan strekke den enda lengre på turtall. Det merkes når man spiller høyt.

Som jeg gjorde blant annet på de store gulvstående Sonus faber Serafino. Den lille forsterkeren hadde null problemer med å fylle de store høyttalerne, og kontrollerte uanstrengt de fire basselementene.

Det er mer klang, mye bedre fokus og mer raffinement her med H90, og den presenterer lydbildet med større åpenhet og luft. Instrumentene får puste her, de er ikke bare klynget sammen mellom høyttalerne.

London Grammars Rooting For You, lyder renere og det er mer dybde i klangene fra instrumentene med H90. Vokalen har mer fylde og er bedre fokusert, men det er den dynamiske kontrasten som overbeviser mest.

Bonnie «Prince» Billys album med Nathan Salsburg, hviler i stor grad på et lydbilde dominert av vokalharmonier og akustiske gitarer. Hegel-forsterkeren gjør en bedre jobbe med å skille de to gitarene fra hverandre, og harmoniene får flere klangfarger. Jeg skal ikke påstå at forskjellene er enorme, men de er tydelige nok til at det faktisk betyr noe.

Forskjellene kommer godt frem, blant annet på Solanges album ved samme navn. Her ligger bass- og trommerytmen dypt og er ofte en fremtredende del av lydbildet. Her er rytmen strammere, mer dynamisk og bassen er bedre artikulert. Det spiller ingen rolle hvilken høyttaler jeg bruker, forskjellen er den samme.

Alternativene

Hegel-forsterkeren er ikke bare et glimrende alternativ til den dyrere Röst, den er også et alternativ til den testvinnende Yamaha A-S1100. Som til nå i alle fall, har vært vår referanseforsterker under 20.000 kr. Yamaha-forsterkeren mangler innebygget DAC, men har platespillerinngang. Hos H90 er det omvendt. Lydmessig skiller Yamaha-forsterkeren seg ut med et mykt og dypt lydbilde, rikt på detaljer, mens Hegel-forsterkeren har et strammer fokus og mer spretten dynamikk.

Kraftmessig skiller det fint lite mellom de to, og det er ingen tvil om at Hegel-forsterkeren på noen områder er bedre enn Yamaha-en. Og koster mindre i tillegg.

Referanseklasse

Hegel gjør det igjen. Det virker ikke som Hegel kan trå feil. Den minste forsterkeren de lager, er definitivt den som byr på mest spilleglede for pengene. Den er godt nok til å hamle opp med dyrere forsterkere, og kraftig nok til å drive store høyttalere. Til et visst punkt. Den har tross alt ikke endeløst med krefter, men Hegel H90 er kanskje den mest velspillende integrerte forsterkeren under 20.000 kr, og helt klart vår nye referanse i klassen.