: Denon HEOS AVR

Film må ses på kino. Men hvis den lokale kinoen ikke akkurat har Once Upon a Time in the West eller Rogue One på programmet den dagen du har lyst til å se akkurat den, er hjemmekino et glimrende alternativ.

Manges drømmer om å innrede stuen med fullblods kinolyd, stoppes imidlertid ved synet av en kjempekloss av en surroundreceiver og tilhørende høyttalere. Og så følgende ultimatum: «Den tingen der kommer ikke inn i mitt hjem!»

Det problemet har Denon forsøkt å løse ved å lage et hjemmekinosystem som skulle være så elegant at det glir rett inn i boliginnredningen, uten å etterlate seg spor på eierens sivilstatus. Og så lett å sette opp at man ikke trenger å bestikke naboens tenåringssønn til å løse oppgaven.

Les også: Stortest av 10 lydplanker

HEOS AVR

Hjertet i systemet er receiveren Heos AVR. Der den først gjør seg bemerket, er på designsiden, som er markant annerledes: Fronten er helt metallblank, bortsett fra en enkel stor volumknapp, og en LED-indikatorstripe nederst som forteller om enhetens status. Den titangrå fronten er «knekket» i en skjev vinkel. Om det er fint, avhenger av øyet som ser. Men frekt er det i hvert fall.

 

Receiveren har support for vanlige surroundformater, inklusiv 24-bit HD-filmlyd via Dolby TrueHD og DTS-HD Master Audio. Men bare i fem kanaler, og ikke i Dolby Atmos. Forsterkerdelen leverer 5 x 50 W. Det er tekniske data som vi trodde tilhørte en svunnen tid. Men utvilsomt rikelig til de som bare prøver å snike inn en eller annen form for surround i stuen.

Innebygget multirom

Trofaste lesere av Lyd & Bilde er allerede kjent med Heos-navnet, da det benyttes på Denons serie av trådløse multiromshøyttalere. Og receiveren kan integreres med andre enheter fra serien. Har du et par Heos 1, 2 eller 3 multiromshøyttalere, kan de med få trykk i mobilappen integreres i hjemmekinoanlegget.

Akkurat som de andre apparatene i Heos-serien har AVR innebygget adgang til et rikholdig utvalg av strømmetjenester, deriblant Spotify, Tidal, Deezer og internettradio fra Tunein. Det er (selvfølgelig) trådløs Wifi-forbindelse, men man kan også velge Ethernet.

På baksiden finner man omtrent de samme inn- og utgangene som man er vant til. Det er fire HDMI-innganger og utgang til TV, sistnevnte med ARC (Audio Return Channel). I tillegg kommer to digitalinnganger (optisk og koaksial), en linjeinngang med RCA-kontakt, og til slutt en 3,5 mm jack-inngang, som også brukes når receiveren skal innlemmes i Heos-nettverket.

Fem sett høyttalerkoblinger fyller det meste av bredden på bakplaten. De ser lekre ut, og ligner noe fra WBT, men gir en litt vaklende fornemmelse når man bruker dem.

Les også: Stortest av multiromssystemer

Ikke så lett likevel

Heos AVR markedsføres som verdens letteste hjemmekino å sette opp. Det er en sannhet med modifikasjoner. Det meste av oppsettet ordnes med en app på mobil eller nettbrett. Det gjelder både receiverens egne innstillinger og valg av strømmetjenester og nettverksmapper til musikk.

Når målet er å gjøre det så lett som mulig å få hjemmekino i huset, undrer det oss at Denon ikke har ofret en Audyssey automatisk romkorreksjon på Heos AVR. Man slipper unna et virvar av knapper og kryptiske menyfunksjoner, mens på Denons øvrige surroundreceivere – bortsett fra de aller rimeligste modellene – skjer tilpasningen av lyden til rommet og høyttalerne med et trykk på en knapp. Men her må man manuelt justere nivå og avstand til hver høyttaler. Det tar lang tid, og frekvensgangen i rommet kan det ikke gjøres noe med.

Det er fire HDMI-innganger på receiveren. Det er i praksis mer enn nok. I forhold til fullvoksne surroundreceivere må man unnvære pre out-utganger til eksterne forsterkere. Men tanken på å koble til en kraftigere forsterker appellerer neppe til den kundegruppen Denon har i tankene med dette produktet.

Ut over den rappe, kompakte designen er friheten fra kabelrot det Heos AVR slår på stortrommen med. Ved å koble til subwooferen og bakhøyttalerne trådløst slipper man å ha kabler rundt omkring på stuegulvet. Det er et pluss, men det er bare mulig med Heos-enheter. Og det dreier seg i alt om to høyttalerkabler og en signalkabel. Og man må samtidig bruke to ekstra strømkabler til de aktive bakhøyttalerne – noe som gir en besparelse på bare en signalkabel. Og man må fortsatt også koble front- og senterhøyttalere, TV og signalkilder samt strøm til receiveren med kabler.

Under testen ble det benyttet et par Dali Opticon 5 som fronthøyttalere og en Opticon 5 Vokal som senterhøyttaler. Disse inngår imidlertid ikke i selve testen, men er testet separat.

Heos 1

Det gjør imidlertid bakhøyttalerne, som er Heos 1 fra Denon. Det er snakk om en fullverdig multiromshøyttaler, som for øvrig også kan fås i en helt kabelfri versjon med batteri i foten. Til hjemmekinobruk gir det imidlertid best mening å forsyne den med strøm direkte fra stikkontakten – selv om det betyr at det må trekkes like mange kabler til bakhøyttaleren som i en normal hjemmekino. Men de skal i det minste ikke sno seg over stuegulvet.

 

Vi har tidligere testet de større modellene i serien, som kan brukes selvstendig eller parvis som stereosystemer. Brukt alene er den lille Heos 1 av naturlige årsaker noe tynn i målet, da bassen i det lille kabinettet er begrenset. Som bakhøyttaler er den i en helt annen grad på hjemmebane, og subwooferen tar seg av det krevende arbeidet i bassområdet.

Heos Subwoofer

Heos-systemet har også sin egen dedikerte subwoofer, som naturligvis er like trådløs som resten. Det er snakk om en slank sak som lett kan gjemmes unna bak en sofa eller i et hjørne. Den har samme skjeve front som receiveren og bakhøyttalerne.

 

De tekniske dataene på Heos Subwoofer er sparsomme. Det opplyses kun at det sitter to 5,25″ bassenheter i den, at forsterkeren er i klasse D, og at kabinettet har «en lav egenresonans» og «en optimert bassport». Men altså ikke noe om frekvensområde, lydtrykk eller forsterkereffekt.

At subwooferen befinner seg best i mindre eller mellomstore rom, er imidlertid innlysende, når man kobler den til og lukker opp for Mad Max – Fury Road. Her klarer den til gjengjeld fint å legge en passende tung bunn under filmlydsporet. Den får ikke gulvet til å riste, men faller fint inn i anlegget, uten å gjøre unødvendig vesen av seg.

 

Lett å leve med

Målet med Heos AVR har vært å lage et surroundsystem som er lett å bruke, og det har de lykkes med. Når de (mindre) utfordringene i oppsettet er overstått, er det å legge en film i Blu-ray-spilleren, eller få god lyd til TV-en, et spørsmål om et enkelt trykk på en knapp på den meget oversiktlige fjernkontrollen. Da er det full hjemmekino i stuen. Og det er en fornøyelse å høre musikk fra Tidal og Spotify eller internettradio på et skikkelig anlegg. Selv om 50 W per kanal ikke er en voldsom effekt, klarer AVR-en å drive de fleste høyttalere med tilstrekkelig overskudd og kontroll i bunnen. Godt hjulpet av subwooferen med egen forsterker.

At Heos AVR ikke byr på den nyeste teknologien, er mindre viktig. Systemet er beregnet til å stilles opp i miljøer hvor hver eneste høyttaler må kjempe for sin egen eksistens, og hvor det handler om evnen til å fylle stuen med lyd uten vanskeligheter, fremfor finurlige tekniske detaljer. Og her ser det ut til at Denon har skutt en innertier. Mens det tradisjonelle hjemmekinosalget er vikende, er AVR-systemene ifølge importøren blitt meget godt mottatt. Og kjøperne er komplett likegyldige til at det ikke er support for Dolby Atmos. Antall filmer i det nye formatet er dessuten fortsatt begrenset til omkring 50 titler. Prisen på Heos-systemet er også i det sjiktet hvor det ikke gjør alt for vondt å være med.

Konklusjon

Heos AVR er et lekkert og radikalt annerledes designet surroundprodukt til de som gjerne vil ha mange kanaler, men vil være fri for vanskeligheter og kabeltrekk.

De trådløse bakhøyttalerne og subwooferen supplerer receiveren godt, både funksjons- og designmessig. Men spørsmålet er om Denon har plassert seg mellom to stoler? Det må fortsatt være en sort boks i reolen, og det er bare tre ut av mange kabler man er fri for – mens man får behov for to ekstra strømkabler. Samtidig vil utgangseffekten og antall kanaler bli en begrensing hos de mer fanatiske filmentusiastene. Spesielt mangelen på høydekanaler til Dolby Atmos – selv om antall utgivelser i dette formatet fortsatt er begrenset.

Har du allerede et multiromssystem med et par trådløse Heos-høyttalere og en ditto subwoofer, stiller saken seg annerledes. Da er det nemlig bare å sette opp receiver og fronthøyttalere, og fortelle Heos-høyttalerne at de nå må opptre som en del av et hjemmekinoanlegg.

Les også: Test av lydplanker med Dolby Atmos