: Leica SL

Man kan lure på hva Leica tenkte da de bestemte seg for å lage nok et systemkamera. Som med et passende objektiv, koster et sekssifret beløp. Har suksessen gått dem til hodet? Hvem tror de kommer til å kjøpe et fullformatkamera som koster det over dobbelte av konkurrentenes tilsvarende kameraer?

Spørsmålene er mange, og jeg har stilt dem selv både til Leicas direktør Oliver Kaltner, og produktsjefen Stefan Daniel. Svarene er at det nye Leica SL er et systemkamera for profesjonelle som krever rask autofokus, rask skuddtakt og ønsker å kombinere det med Leicas legendariske optiske kvalitet.

Det er ikke mulig med noen av Leicas nåværende systemkameraer, og det eneste med fullformat er Leica M med rammesøker og manuell fokus.
Så Leica kikket bakover i tid og brukte det analoge R-systemet fra 70 til 90-tallet som inspirasjon for det nye systemkameraet. Men å kombinere et speilreflekskamera med fullformat digital bildebrikke, høy skuddtakt og lynrask autofokus, var ikke mulig før teknologien ble mer moden.

Valget falt på et speilløst systemkamera, som gjør det mulig å gjøre kameraet raskere, siden det har færre bevegelige deler foran bildebrikken.

Leica SL er akkurat et slikt kamera. Det kan skyte bildeserier på 11 bilder/s, med kjapp følgefokus, og har 4K-videoopptak internt, GPS-tagging av bilder, Wifi for trådløs overføring av bilder, og et værtettet kamerahus.

Tilsvarende spesifikasjoner finner man bare i få av konkurrentenes kameraer. Canon EOS 1Dx til 53.000 kr klarer 12 bilder/s, og Nikon D4s til 60.000 kr klarer 11 bilder/s. Men de har begge fullformat bildebrikke med lavere oppløsning som ikke støtter 4K-video.

I SL-kameraet har Leica nemlig valgt den samme fullformat 24 x 36 mm bildebrikken som sitter i Leica Q. Med 24 megapiksler, men her er mikrolinsene tilpasset utskiftbar optikk.

SL er nesten en Leica S Leicht, med ganske lik formfaktor som det mye større mellomformatkameraet, hvor et minimalistisk design med få umerkede – men programmerbare – knapper og et stort håndgrep dominerer.

Kameraet er utviklet i Wetzlar og er ikke basert på noen donormodell fra andre produsenter. Leica har stått helt fritt til å lage kameraet fra grunnen av.

 

Enorm søker

Det har gitt Leica SL ikke bare et distinkt utseende, men også unike funksjoner som en enorm elektronisk søker med 4,4 Mp oppløsning og 0,8 x forstørrelse, og en objektivfatning som kan brukes med alle Leica-objektiver. Bare med en adapter i tillegg.

Første gang man kikker inn i søkeren, blir man slått over at det er som å kikke ut av et stort vindu. Med den store forstørrelsen og den høye oppløsningen, er det ingen kjente fullformatkameraer som er i nærheten av opplevelsen søkeren på Leica SL gir. Fotografer vil elske den, fordi de ser flere detaljer i motivet, og kan kombinere det med massevis av nyttig og valgfri informasjon.

Knapper og ratt

En ordentlig diopterjustering finnes også i form av en dreibar ring rundt olukaret, som på Leica S, med tydelige markeringer. Markeringer forøvrig finnes ikke på noen andre knapper. Bortsett fra opptaksknappen som har en rød prikk, og av/på-bryteren. De fire avlange knappene rundt pekeskjermen kan nemlig programmeres, som betyr at fotografen må huske hva som er lagt til hvilken av knappene. Det samme gjelder funksjonsknappen foran ved siden av håndgrepet, og live view-knappen.

Ved tommelen på baksiden, er det et trykkfølsomt innstillingshjul og en trykkfølsom joystick. For å velge eksponeringsprogram trykker man inn innstillingshjulet og vrir. Både det og joysticken kan brukes til å navigere i skjermmenyen, hvor man finner valg av fokusområde, fokussporing, innstilling av fokusmarkering, lysmåling og alle innstillingsvalg som er vanlige på avanserte digitalkameraer.

Pekeskjermen fungerer ikke i skjermmenyene, men i live view, da kan man velge fokuspunkt, men ikke ta bilde. Men det er mulig å endre for eksempel ISO med fingertuppen, og blant annet bla i bilder på minnekortet.

 

Fart

Kameraet har to minnekortplasser for SD-kort, og den ene støtter lynraske UHS-II-kort med skrivehastigheter opp til 100 MB/s, som man trenger for å ta opp 4K-video. Men det hjelper også når man skyter serieopptak. Da svelger kameraet unna 30-35 bilder i både rå- (DNG) og jpeg-format, det dobbelte og vel så det om man lagrer kun jpeg, men kameraet bruker laaang tid på å lagre så lange bildeserier. Et drøyt minutt må man faktisk regne med. Det er ikke alt for imponerende for et kamera som skryter av hastighet.

Men autofokusen er det lite å utsette på. Med følgefokus hadde kameraet null problemer med å følge bevegelige motiver med panorering. Selv når motivet beveget seg både i lengde og bredderetning. Hvert bilde var sylskarpt. Meget bra.

4K-video

Bortsett fra at Leica har valgt en HDMI-kontakt i full størrelse – når HDMI-C holder i massevis, er det heller ikke mye å utsette på videofunksjonaliteten. Ok, det finnes ingen mikrofon eller hodetelefontilkobling på kameraet. Man trenger en adapter til det, og den er ikke klar for butikkene riktig ennå.

Men ellers vil videofotografer kunne bruke 4K-video i både Cinema 4K og UHD i 24 og 25/30 fps. Kameraet støtter lagring av 8-bits filer, men kan sende ut 10-bit video (4:2:2) via HDMI-utgangen. Det støtter også Video Gamma Log (V-Log) med utvidet dynamisk omfang, tidskode, og viser både fokusmarkering og sebrastriper for kontroll med fokusplanet og eksponering.

 

Sylskarp bildekvalitet

Siden kameraet deler bildebrikke med Leica Q, er det ikke så rart at bildekvaliteten er tilsvarende høy. Kameraet ble testet med den nye Vario-Elmar SL 24-90 f2.8-4 til 45.000 kr (!), som er det første og hittil eneste objektivet som er tilgjengelig for SL-systemet.

Neste vår kommer en 90-280mm f2.8-4 telezoom, og først i fjerde kvartal 2016, kommer en 50mm f.4 med fast brennvidde. Stefan Daniel har lovet at de skal øke takten på objektivlanseringer til SL med flere faste brennvidder, men det første året er dessverre utvalget magert.

Vel og merke hvis man ikke teller med alle andre Leica-objektiver. For SL kan bruke til sammen 145 av Leicas ulike objektiver. For eksempel T-objektivene til APS-kameraet Leica T – som naturligvis gir APS-utsnitt med beskjæring på SL, men med adaptere kan man bruke objektivene til S-serien på fullformat – alle 16 – 21 av Leica Cine-objektiver for video, 51 manuellfokus R-objektiver og 48 M-objektiver.

For eksempel Summicron-M 28mm f2.0, som vi testet sammen med SL-kameraet.

Med de to objektivene leverer kameraet temmelig strøken bildekvalitet. Som på Q-modellen, leverer det bildedynamikk tilsvarende 13 eksponeringstrinn. I praksis betyr det at dynamikken er på høyde med de beste fullformatkameraene, men jeg ser at kameraet brenner litt tidligere ut i høylys enn Nikon D750 og Sony a7r II.

Men fargene er veldig typisk Leica. Med fantastisk fargemetning og nydelige toner er alt fra landskap, arkitektur eller hudtoner veldig livaktig gjengitt. Sett på Leica-optikk og du får mer kontrast og dypere sortnivå enn fra for eksempel D750.

Kikker man på detaljskarpheten, må man bruke lupe for å se at Sony a7r II og Canon EOS 5DSR, er bedre fordi de har flere megapiksler.

Skarpheten til det nye zoomobjektivet er oppsiktsvekkende bra. Det er knapt synlig tap av skarphet hjørnene på største blender, og svært lite diffraksjon på små blendere. Det er marginalt med vignettering og fortegning, og heller ikke mye kromafeil eller strølys på hverken jpeg- eller DNG-filer. Så Stefan Daniel har sine ord i behold, når han sier at Leica er mer opptatt av optisk perfeksjon, enn å lage objektivet så lett og lyssterkt som mulig.

Derfor kompromisset på lysstyrken, som er svakere enn Nikon og Canons tilsvarende zoomer, som dog dekker maks 70mm tele, mot 90mm her. Vrir man zoomringen ser man at blenderen raskt endrer seg. Ved 35mm er den f3.1, på 50mm allerede f3,6, mens konkurrentenes tilsvarende normalzoomer holder f2.8 på alle brennvidder.

Kikker man på bildestøy ser man finkornet bildestøy fra 1600 til 3200, men 6400 ISO lysfølsomhet er fullt brukbart under dårlige lysforhold. Det er først ved 12.800 ISO at kornstøyen blir plagsom, og her ligger kameraet et trinn bak D750 og a7r II. I praksis vil jeg si at 6400 er maksgrensen for bilder man ikke trenger å støybehandle i ettertid.

Men jeg oppdaget et problem med støybehandlingen i kameraet. Fra 1600 ISO ser man antydning til banding – striper – og den blir sterkere og mer plagsom når man øker ISO-følsomheten. Den er ikke like synlig på alle motiver, men er et problem som Leica bør rette opp i en kommende programvareoppdatering til kameraet.

4K-video? Det er ikke mye å utsette på filkvaliteten fra kameraet. Jeg hadde likt å se 4K-video med 50p bildefrekvens og høyere båndbredde i Mbps, for det gir renere filkvalitet, men bevares, for proffer som kjører V-Log gamma og postproduserer på Adobe Premiere eller Final Cut, leverer kameraet høy nok videokvalitet i massevis.

Malurten i begeret

Når man har vennet seg til stealth-designet, programmert og lært seg knappefunksjonene og slått seg til ro med at kamera+zoom er en svinetung og steindyr kombinasjon, er Leica SL et proffkamera man kan bli glad i. Det virker bunnsolid sammenskrudd, og er raskere, lettere og enklere å bruke enn Canon og Nikons tilsvarende proffkameraer. Som er uten 4K-video. Det er også raskere enn Sonys a-serie, men bildekvaliteten står i praksis ikke tilbake for noen av dem. Det er det viktigste, men det er likevel malurt i begeret. Den høye prisen er nevnt, men det er nesten verre at Leica ikke har noe annet å tilby enn en zoom til kameraet. Det kan få mange fotografer som ikke allerede har Leica M-optikk til å velge en av konkurrentenes kameraer.