Woburn er Marshalls største modell, og minner enda mer om en liten gitarforsterker enn Stanmore. Den er faktisk så stor at man må tenke over hvor man kan sette den før man kjøper. Som vanlig er utførelsen og materialvalgene utsøkte, med lærsider og vevd stoffront, akkurat som det skal være. En frisk flekk blant alle de triste plasthøyttalerne. Vil man ikke kjøre trådløst, finnes både optisk og RCA-inngang på baksiden, samt Aux på toppen, hvor den gitarinspirerte ledningen kan kobles til.

Selv toppen har fått mer omtanke enn man er vant til. Her er det messing som gjelder, med pålitelige knapper, skikkelige ratt for volum og tonekontroll, samt en vippebryter til strømmen, som slår seg på med et tilfredsstillende metallisk klunk. Bare synd at volumet ikke går til 11. Så er det selvfølgelig også litt trist at man ikke kan koble til via Wifi for bedre trådløs lyd. Samt at det ikke finnes noen app for innstillinger og flere funksjoner. Spesielt ettersom Marshall jo har den egne mobilen London.

Når det gjelder lyden, er det like bra å avsløre hva Woburn ikke er. Det er ikke en høyttaler for å sitte i lenestolen og lytte på fiolinkonserter. Til det er lyden for ubalansert, noe som får akustisk musikk til å låte litt innestengt. Nei, her er det imponatorfaktoren som gjelder. Med sitt store kabinett og skikkelige bassporter får man en imponerende bassgjengivelse. Og den spiller virkelig høyt uten å låte anstrengt. Noe som gjør den perfekt til festen hvor gjestene roper etter Metallica og AC/DC.

Konklusjon

Dette er ikke høyttaleren man byr på vin og reker til hjemme hos foreldrene. Nei, dette er høyttaleren som dukker opp stinkende av whisky, og forsøker å forføre søsteren din. Den er stor som et hus og kledd i lær, har en dundrende bass, og spiller så høyt at man risikerer besøk av ordensvakten. Den er ikke så bra på klassisk musikk, men later ikke som det heller. Dette er ikke elegant spill, men rock’n roll. En solid og velbygd høyttaler man kan stole på, og som gjør akkurat det den ser ut til å gjøre.