Med en pris som snur ryggen til amatørene og retter seg mot proffene, satser Sony tungt på proffmarkedet og utfordrer Canon og Nikon. Det gjelder ikke bare kameraene, men også de mest påkostede objektivene til Sonys fullformatkameraer.
Sakte men sikkert har de bygget opp et voksende utvalg kameraer med fullformat (24x 36mm) bildebrikker, og et lite utvalg påkostet kvalitetsoptikk. Gjerne utviklet med Carl Zeiss velsignelse, og etter deres krav til optisk konstruksjon. Noe som har gjort alpha-serien til Sony attraktiv både for proffer og amatører.
Et av de dyreste hittil, er FE 85mm f1.4 GM. En stor og tung kort tele, som med 85mm brennvidde havner midt i smørøyet for et portrettobjektiv.
Her finner du våre objektivtester
Med f1,4 som største blenderåpning, er det perfekt til portretter, fordi så stor åpning gjør bildet uskarpt over alt, unntatt i ansiktet til objektet. Med blenderringen på objektivet, kan fotografen velge mellom tredels blendertrinn eller sømløse blenderåpninger. Sistnevnte er forresten godt egnet til videoopptak også, blant annet fordi klikkene fra blenderringen ikke fanges opp av mikrofonen.
En annen ting er antallet blenderlameller, som her er 11 i tallet. Det gir mykere tegning av uskarpe områder – og en annen ting: Refleksjonene fra studiolampene i øyner, blir sirkelrunde. Ikke sekskantede.
En av grunnene til den høye prisen, er den solide konstruksjonen. 11 linseelementer er pakket inn i en værtettet og meget solid pakke, som tipper vekten over 800 gram. Uten solblenderen montert.
Solid ytelse
Den bør man forresten bruke. Spesielt i sollys, fordi objektivet er følsomt for strølys. Skyter du rett på eller med solen inn fra siden, øker faren for strølys og «ghosting». Husk på det før du fotograferer portretter i parken. Blant de 11 elementene er tre av dem såkalt LD (Low Dispersion) og et asfærisk, for bedre kontroll over lysspredningen og fargespekteret.
Med Sonys fine 90mm makro, og den enda dyrere Distagon FE 35 i minnet, var forventningene til 85-en høye. Særlig fordi Tamrons nye 85mm f1.8 nylig viste hvor bra optisk ytelse man kan få for under halve prisen av Sony-objektivet. Jeg mener, til denne prisen skal man forvente perfeksjon, men det er bare delvis tilfellet her.
Objektivets største styrke, er en ekstrem skarphet særlig i sentum, hvor også oppløsningen er en god match for bildebrikken på 42 Mp i a7r II. Som vi testet objektivet med. Skarpheten i sentrum forblir god uansett blender, men er på sitt jevneste fra blender 2,8 til f11. For på full blender – f1,4 – er man fallende skarphet fra sentrum i hjørnene, og markert vignettering på omlag to eksponeringstrinn (lysstap i hjørner). Det hjelper litt å blende til f2, og fra f2,8 er problemet så godt som borte.
På den annen side er linjefortegningen så lav at den er ubetydelig, og kromatisk feilbrytning er så godt korrigert at den er umerkelig i de fleste tilfeller.
Astigmatisme og koma er også godt kontrollert, sistnevnte er bare så vidt symlig i hjørnene på full blender, med marginalt synlig astigmatisme. Så det er langta fra ille, men jeg hadde forventet mer til prisen.
Autofokusen er kjapp og presis, men som så ofte med objektiver av denne typen, er den ikke lynende rask. Ikke at det er nødvendig til portretter, men til action er ikke dette mitt førstevalg. Men den er lydløs og siilkemyk, i det minste.
Sonys dyre 85mm f,4, er sylskarp der det teller mest, og meget godt korrigert. Det er også en fryd å bruke, selv om objektivet er stort og tungt. Man kan undre på hvorfor ikke Sony har lyktes helt med å perfeksjonere objektivet til fulle, prisen tatt i betraktning. Et så dyrt objektiv bør ha prikkfri ytelse, det har dette objektivet ikke, men det er ikke veldig langt unna.
Proffer og amatører som trenger et godt portrett- eller et kort teleobjektiv til et Sony a-kamera, får mer for pengene i Tamrons 85mm, som ikke ligger langt tilbake i ytelse.
