Hvis man er en seriøs fotograf på jakt etter et nytt systemkamera, er det umulig å komme utenom Sony. For 10 år siden ble man møtt med et skuldertrekk når Sony ble nevnt, men i dag er de et navn å regne med. Sony a7r III er nok et bevis på det.
For her et kamera som, tross at Sony har like lang fartstid i kameraindustrien som Tesla har i bilindustrien, er et av de beste kameraene vi har testet. Noensinne.
Oppmerksomme lesere husker kanskje at vi sa noe lignende i fjor, da vi testet Sony a9, og Sony RX100V. Det sier litt om hvilken reise Sony har gjort siden Alpha 100 kom i 2006.
De har på rekordtid blitt en seriøs utfordrer til Canon og Nikon i stort sett alle prisklasser. Senest i proffklassen, hvor de to har dominert og i praksis delt markedet mellom seg.
Sony a9 var det første kameraet som for alvor kunne utfordre Canon EOS 1Dx II og Nikon D5, og banket dem blant annet på skuddtakten, som er opptil 20 bilder/s.
Nå er turen kommet til Canon EOS 5Dsr og Nikon D850, som her utfordres av a7r III.
Raskest i sin klasse
Det nye Sony-kameraet, som med en skuddtakt opptil 10 bps* og bedre bildeprosessor, er både raskere, lettere og mer avansert enn det meste der ute. Det er også det første kameraet vi har testet, som er praktisk talt like bra på bildekvalitet som D850. Som i sin tur er det beste systemkameraet vi har testet.
28 ukomprimerte råfiler, eller 76 komprimerte RAW- eller JPEG-bilder i serie. Nå blir det utfordret av Sony på alt Nikon er gode på.
Setter man de to kameraene ved siden av hverandre, ser man hvor mye mindre det speiløse Sony-kameraet er. Likevel er det like avansert på de fleste områder. En 42 megapiksler bildebrikke (45 Mp i D850) uten lavpassfilter, ISO-følsomhet opp til 32000 (25600 på D850), søkerforstørrelsen, følsomheten til lysmålingen, inn- og utganger, antall kortplasser, værtettingen og 4K videoopptak, er alt sammen nesten likt på de to kameraene.
Det eneste området hvor Nikon er overlegent, er på batteritiden. 1840 bilder per lading knuser Sonys 530. Trenger du større batterikapasitet, kan to Sony NP-FZ100-batterier i vertikalgrepet VG-C3EM, gi deg over dobbelt så mange eksponeringer.
Ellers har Sony-kameraet høyere skuddtakt med 10 mot sju bps, null black out i søkeren på serieopptak, og det har innebygget bildestabilisator.
Kameraet har plass til to SD minnekort, den ene plassen er tilpasset UHS-II-kort. Som er raskere og bedre egnet til 10 bps skuddhastighet og 4K-video.
Den innebyggede femaksers bildestabilisatoren, gir opptil 5,5 trinn kompensasjon, og kameraet har fått en lang rekke forbedringer sammenlignet med forgjengeren a7r II. Det er er ikke bare skuddtakten, batteritiden og autofokusen som er forbedret her.
Merkbare forbedringer
Det lagrer 14-bits ukomprimerte bildefiler som gir fotografen mer fargedybde og dynamikk. Det bruker et såkalt super 35-utsnitt fra en 5K-videofeed under 4K/25p-opptak, og har flere videoprofiler som S-Log2 og 3, og forbedret autokfokusalgoritme under live- og videoopptak.
Det har ikke ekte 10-bits videoopptak, men kjører 8-bit 4:2:0 internt, eller 8-bit 4:2:2 til en ekstern opptaker via HDMI. For de mest krevende er det en begrensning, for andre ikke.
En av de viktigste oppgraderingene, og mest merkbare, er kameraets 425-punkters autofokus (399 fasepunkter). Den er lynrask, ekstremt presis og har en nyttig bonus i øyefokus, hvor kameraet fokuserer rett på det nærmeste øyet.
Det fungerer så bra, at bryllups- og portrettfotografer har all grunn til å juble. Følgefokusen fungerte upåklagelig i vår test, men a9 er fremdeles er raskere kamera på actionscener.
Man kan bruke skjermen som søker, men da synker skuddhastigheten til åtte bps.
Styrepinnen på baksiden er en kjærkommen forbedring. Med den kan man raskt flytte ett eller grupper av fokuspunkter slik at kameraet fokuserer der man vil ha motivet skarpt. Det er også mulig å styre fokuspunktene med fingeren, når kameraet står i live view, eller videoopptak.
Bedre ergonomi
Så det er langt raskere enn forgjengeren, men det er også bedre å holde i. Håndgrepet er større, kamerahuset har vokst litt og det er bedre plass til hendene. Det er fremdeles lite sammenlignet med Nikon D850, og har noen ergonomiske gåre som ikke er løst
Det værtettede kamerahuset har ikke fått programhjulet fra a9 på venstre side av søkeren, det finnes ikke noen skjerm på toppen som på D850, og det er ingen programmerbare knapper foran på kameraet.
I stedet er det to på toppen og en på baksiden, i tillegg til at mange av knappene og innstillingsrattene kan stilles slik fotografen ønsker det.
Om man foretrekker Sony- eller Nikon-kameraets ergonomi, er gjerne en smakssak, men personlig liker jeg Nikons mer sjenerøse plassering av viktige funksjoner på synlige knapper og ratt. På Sony-kameraet må Fn-knappen på baksiden ofte trykkes inn først, før man kan bla i skjermmenyen for å endre en innstilling.
Sony har for øvrig ryddet i menyene, som er mer oversiktlig enn på forgjengeren. Her er det også mulig i fininnstille fokus, velge fokusfølsomhet, og flere hundre andre innstillingsvalg er tilgjengelig for den djerve.
Ellers er det verdt å nevne at kameraet har både hodetelefon- og mikrofontilkobling, og har fått USB 3.1-kontakt, som gir raskere overføringshastighet enn USB 2.
Programhjulet på toppen har tre minnebanker, hvor man kan legge inn de tre mest foretrukne innstillingene. Dessverre tvilholder Sony på låseknappen, som må holdes inne for å vri hjulet. En av/på-lås er mye smartere Sony.
Foredlet bildekvalitet
Det er forresten verdt å nevne at kameraet leveres med Capture One Express, som er et av de aller beste bildeprogrammene vi vet om. Den kan oppgraderes til Pro-utgave, for de som trenger flere funksjoner kameratilkobling (tethering).
For kameraet er like egnet i studio, som ute i felten. Dersom de 42 megapikslene mot formodning ikke er nok, kan kameraet settes i hi-res-modus. Da tar kameraet fire eksponeringer hvor bildebrikken flyttes en pikselbredde for hver eksponering. Bildene må lastes over på en PC før man kan se dem. Da har man 169,6 Mp å kose seg med.
I praksis gir denne funksjonen litt bedre dynamikk som en bonus i tillegg til enda bedre detaljskarphet. Kameraet produserer også litt mindre bildestøy på lange eksponeringer, men det er ellers ikke noe problem.
Pussig nok følger det i sporene til Nikon D850 støyomfang. De har omtrent like lite bildestøy opp til 6400 ISO – og er bedre enn alt annet vi har testet på støy – men Sony-kameraet er marginalt bedre på 12800 og 25600 ISO.
Bildedynamikk har alltid vært Nikons styrke. Her er det første kameraet vi har testet, som er fullt på høyden. Det vil si, bedre enn alt annet vi har testet.
Det mest gledelige med bildene fra kameraet, er at Sony endelig har fått skrudd til fargegjengivelsen. Nok en Nikon-force, som her tangeres av a7r III, hvor toneomfanget er langt mer naturlig og mettet enn på noe Sony-kamera før dette. Her kan man skyte jpeg-filer eller råfiler som man vil, uten å bekymre seg for å bruke masse tide på fargekorrigering i etterkant.
Portrettfotografer får det enklere med a7r III. Videokvaliteten er overbevisende i 4K, men også i 1080 HD, og kanskje er Sony a7s II er enda bedre til proff video enn a7r III.
Klassens beste kamera
Sony a7r III er Sony beste kamera for fotografer som jobber både i studio og i felt. Actionfotografer bør heller se til a9, som er mye raskere og har bedre ergonomi, men alle andre proffer og amatører med ambisjoner, får et nesten perfekt kamera i a7r III. Det er ikke den ting det ikke kan. Bildekvaliteten er på nivå med det beste vi har sett fra et systemkamera. Resten er så gjennomført bra at vi ikke har noe annet valg enn å drysse alle våre stjerner over Sonys superkamera.
Sony-kameraet […] er både raskere, lettere og mer avansert enn det meste der ute.
