: Piega CL 90X

Selv kunne jeg ikke skjønne hvordan det skulle gå når alt var over. Hvilket antiklimaks det ville bli. Best å la det stå til så lenge det varer, tenkte jeg i mitt stille indre. Dessuten var det ikke lenge til påske, da kunne det bli tid til å gjøre det flere ganger. Jeg trykket play en gang til, og sjelen løftet seg i kroppen, det var en nesten religiøs opplevelse. Derfor måtte jeg gjøre det igjen.

Bunken med CD-er ble vendt flere ganger. Hyllene med grammofonplater ble trålet etter spennende innspillinger. Jeg var hektet. Men beruselsen måtte dø ut av seg selv, for hvor skal man finne 200 000 kroner til et par høyttalere sånn uten videre? Dermed var det om å gjøre å få mest mulig ut av testperioden. En høyttaler i så høy prisklasse er ikke hverdagskost, det er heller ikke klangen fra en så påkostet konstruksjon.

Lyden av nesten 200 000 kroner er både enkel og vanskelig å beskrive. Kort sagt er nøytral klangkarakter og grenseløs dynamikk innenfor et bredt frekvensområde, en talende beskrivelse, men Piega CL 90X gjør så mye mer med musikkopplevelsen. Høyttalerne, som veier 75 kilo hver, er 113 cm høye og ruver i et rom på 31 kvm.

De ser ut som en større utgave av Piega TC 70X, som de deler teknologi med, men konstruksjonen er så komplisert at de blir dyre i forhold. Og havner i en prisklasse hvor det er et stykke mellom konkurrentene. Den første jeg tenker på er B&W 800D, som koster 35 000 kroner mindre. Mer nærliggende er kanskje Wilson Audio Sophia, KEF Reference 207/2 og Sonus Faber Amati Anniversario. To av dem har vi allerede testet, og den tredje kunne vi absolutt tenkt oss å teste. Særlig etter testen av Piega CL 90X.

Felles for alle disse høyttalerne er meget omfattende kabinettkonstruksjoner. Spesiallagede elementer hører med i denne klassen, ta for eksempel B&W-høyttalernes diamantdiskant og Sophias kabinett med freste profiler og flere lag billakk. Slikt koster penger, og gjør høyttalerne ikke bare dyrere, men også bedre. For i denne klassen handler alt om lydkvalitet.

Hjemmelagd
Høyttalerne er, som vanlig for sveitsiske Piega, bygget i aluminium fra topp til tå. Det buede kabinettet er dobbelt, og dempet innvendig for å fjerne resonanser. Det har ført til den høye vekten, og så mye masse lar seg ikke lett rikke straks de er plassert i rommet. De to 22 cm basselementene med doble magneter sitter i et spesielt kammer for større rekkevidde i bassen.

Og CL 90X strekker seg til 24 Hz på papiret. Det er i alle fall dypt nok til å få med et konsertklavers dypeste toner. Fra 550 Hz overtar Piegas håndlagde, superraske båndelement. C2 koaksialelementet, som har både mellomtone og diskant på samme membranflate, er helt unikt for høyttalerindustrien, og en Piega-oppfinnelse som de lager selv i Horgen i Sveits.

Perleporten åpner seg
Man kan stelle det fint til for seg når man blander så forskjellige høyttalerteknologier som Piega har gjort her. Strengt tatt kan CL 90X kalles en hybridhøyttaler, fordi den kombinerer det spesielle koaksialelementet med normale konede membraner og svingspoler. De to basselementene må nødvendigvis ha høyere masse enn koaksialelementets tynne membran, så derfor trenger de heftige motorer for å henge med reaksjonsevnen til båndelementet. Heftige spoler og kraftige dobbeltmagneter er ikke nok, høyttalerne må ha massiv strøm rett i terminalene for å våkne skikkelig opp.

Derfor vil jeg nesten fraråde å i det hele tatt tenke på små rørforsterkere og CL 90X sammen. Med de store McIntoshene og beistet fra Adyton er det ingen sak, der i gården mangler det ikke krefter, og det er akkurat hva Piegaene krever for å yte sitt beste. Da skjer det saker og ting med lydbildet som er ren tryllekunst. Maken til massiv bass er det lenge siden jeg har hørt. Bassgjengivelsen er noe av det strammeste og samtidig mest sammenhengende jeg har hørt.

Og her er det dypbass å få hvis man har forsterker å leke med. Alle som ønsker seg varm og blomstrende bassgjengivelse vil bli skuffet, for disse høyttalerne er kontroll et nøkkelord. Fraværet av farget og ullen bass gir Dave Hollands ståbass klangfarger jeg aldri har hørt tidligere. Albumet Like Minds med Corea, Metheny, Haynes, Burton og Holland, låter akkurat så varmt at det nesten er rosenrødt og romantisk klang på hele opptaket. Men Piegaene skreller vekk kuløren og varter i stedet opp med flere klangfarger. Som blant annet gir vibrafonen til Gary Burton en klangdybde jeg bare har hørt live.

Men det som ga meg hakesleppet tannlegen min gleder seg til å se resultatet av, var samspillet mellom bassene og koaksialelementet. Sånt kan ikke gå bra, men selv Bob Dylans raspende kaffetrakter av en vokal framsto som projisert midt mellom høyttalerne. Nå kunne jeg høre underliggende nyanser i nedre mellomtone med krystallklarhet, omtrent der hvor delefilteret ville dempet enkelte frekvenser. Basslinjen valser tungt ut i rommet, en gitar skyter toner fra hver høyttaler i et sendrektig tempo, og Dylan synger She gave her heart to the man. In the long black coat, sånn at jeg fryser på ryggen. (Fra Oh Mercy, 1989.)

Her er det så sjokkartet stor grad av realisme fra dypbass til langt over mine ørers rekkevidde, at jeg knapt kan komme på andre høyttalere som er så komplette i ett og alt. Sonus Faber Amati Anniversario er en naturlig kandidat, og KEF Moun, men de har jeg ikke testet (ennå …). I denne ligaen er det en nesten grenseløs troverdighet i måten musikk blir presentert på. Jennifer Warnes vokal på Song of Bernadette har aldri gitt meg de store opplevelsene, men her blir jeg bergtatt av framførelsen. Aaron Nevilles vokal er temmelig unik, men jeg har ikke hørt at mannen faktisk har så mye dybde i stemmen før.

Lydbildet preges av en åpenhet man forbinder med gode elektrostater. Responstiden oppleves som like umiddelbar, men høyttalerne er langt mer fysiske. Dessuten har de en bassgjengivelse å dø for, og en mellomtone og diskant som nesten ikke er sann. Gamle Opus 3-opptak med for eksempel Eric Bibb eller Zetterqvist String Quartet, kunne jeg spille så høyt at jeg ble svimmel, uten en eneste aggressiv tone, betoning eller fargning som stakk seg ut eller opplevdes unaturlig eller ubehagelig for øret. Det er sjelden. Dybden i lydbildet opplevde jeg som grenseløs. Man snakker ofte om tredimensjonalitet når man diskuterer lydbilde, men disse høyttalerne redefinerer begrepet. For første gang fikk jeg et helt kirkeorgel, et kor og flere strykere inn på 31 kvm, men det lød som en sal på 3000 kvm med en luftig klang bare de beste konsertsaler er i stand til å gi.

Konklusjon
Selv med flere high-end-produkter på samvittigheten, er det første gang på veldig lenge at en høyttaler har krøpet så under huden på meg. Den kan aldri bli min, men jeg vil nok huske Piega-høyttalerne for alltid, en mer komplett høyttaler har jeg aldri testet. Den må rett og slett høres. Visst finnes det sikkert bedre høyttalere der ute, men de har jeg ennå til gode å teste. Fordi jeg ikke klarte å sitte i timevis å analysere lydgjengivelsen, er Piega CL 90X en høyttaler som har vært vanskelig å skrive om. Rett og slett fordi jeg heller ville lytte til musikken med hjertet mer enn med hjernen, og det er den beste komplimenten jeg kan gi dem.