: Klipsch R-26F

Reference-serien er nærmest selve definisjonen av moderne tiders Klipsch. Serien som for alvor skulle puste nytt liv i merkenavnet rundt år 2000, med store og høylytte men likevel velspillende høyttalere. Aluminiumbekledde keramikkmembraner holder forvrengningen nede, og horndiskanten av titan – Klipschs kjennemerke – bryter ikke opp i forvrengning når man spiller høyt. Alt for å holde dynamikken på et maksimum, mens man sitter og gliser fra øre til øre, enten det er musikk eller film som står på menyen.

Billigere Reference
Høyttalerserien ble ytterligere forfinet i versjon II, hvor man fikk rundet av lyden for en enda mer ørevennlig opplevelse. Og nå har altså enda en ny Reference kommet, denne gangen i rimeligere innpakning. Her har man gått ned på materialkostnadene, for å få prisene ned uten å gi avkall på lydtrykk. I stedet for vinyl av trefinérutseende har vi fått enda billigere, børstet vinylbekledning. De keramikkmetalliske membranene er erstattet med grafitt (IMG), og diskantelementene er ikke av titan, men aluminium. Kabinettene på gulvhøyttalerne R-26F resonerer også mer når man knakker på dem med knokene, enn de likt bestykkete RF-62 II gjør. Rett før dette nummeret gikk i trykken, fikk vi forøvrig vite at Reference II-serien blir faset ut, til fordel for den kommende Reference Premiere-serien.

 

Oppsett
Høyttalerne settes opp i testrommet på vanlig vis, med fronthøyttalerne rundt en meter fra front- og sidevegger, og litt vinklet inn mot lytteposisjon for å binde stereobildet sammen på midten. Senterhøyttaleren står på stativ midt under lerretet, og surroundhøyttalerne, som har to bipole diskanter som sprer lyden 45 grader til hver side, plasseres på en hylle på veggen, direkte til siden for sitteposisjon, rundt 1,80 m opp fra gulvet, slik at ingen av høyttalerne blokkeres når flere deler sofaen. Receiveren er for anledningen Pioneer SC-LX88, hvor jeg har latt være å aktivere romkorreksjon men kun justert for avstand, lydnivå og delefrekvens til hver høyttaler (80 Hz til senter, bakhøyttalere og subwoofer, full rekkevidde på fronthøyttalerne). Dette så receiveren ikke korrigerer for noen klanglige svakheter i høyttalerne.

Musikk i stereo
Når alt er koblet opp og stilt inn, er det på tide å finne ut hva høyttalerne er gode for. Først musikk i stereo. Den akustiske gitarklimpringen til Nick Mulvey på den velskrudde sangen ”Cucurucu” avslører hva som bor i overtoneområdet, samtidig som klangen fra gitarkassen setter krav til en homogen bassgjengivelse. Jeg hadde på forhånd forventet at Klipsch-høyttalerne skulle takle dette dårlig, da høyttalere til denne prisen enten er meget kompakte, eller store og rumlende bokser. Men jeg blir i stedet engasjert. Overgangen mellom diskant og mellomtone er nesten sømløs, og gitaren klimprer ut med god dynamikk, uten at det låter anstrengt i overtonene. Høyttalerne har ikke den luftigste diskantgjengivelsen, men de er faktisk et hakk mer åpne enn de mye dyrere Davone Tulip, testet annet sted i bladet. Det gjør også at stemmen til Nick, som er meget tett på mikrofonen og derfor har en veldig kroppslig klang, gjengis med god nærhet.

Bassgjengivelsen er på sin side litt vel svulstig – på nippet til å bikke over. Tonene er ikke like lineære som med den 2.000 kroner dyrere broren RF-62 II. Også RF-52 II, som er mindre enn de begge, låter mer homogent i bassen enn R-26F, men uten det samme lydtrykket. Kabinettresonansen og fargingen i bassområdet er derimot mindre påtrengende hos høyttalerne for hånden, enn jeg på forhånd hadde fryktet.

 

Lydtrykk
Og når vi snakker lydtrykk: Ta åpningssangen på filmmusikken til ”Hunger Games – Mockingjay Part 1”. Stromae har fått med seg Lorde på den tøffe låta ”Meltdown”, en fin blanding mellom hip hop og pop. Guff opp lydnivået, og sitt og digg. Det er svært få høyttalerne til prisen som kan gi dette engasjementet, uten at det går for mye utover tonegjengivelsen. RF-52 II blir litt mer forsiktige, og RF-62 II må du slenge på 2.000 kroner ekstra for. Tar vi de tilsvarende prisete XLS-28 fra Cerwin-Vega, så låter de langt mer innestengt og rumlende enn hva Klipsch R-26F gjør.

Film i surround
Så surround. Sett på ”Transformers – Age of Extinction” på Blu-ray, og gjør deg klar for en berg-og-dalbane av en lydopplevelse. Filmen har bare to gir: raskest, og raskere enn raskest. Og høyttalerne henger imponerende godt med i svingene. Senterhøyttaleren gjengir dialogene større enn hva den mindre RC-42 II til samme pris klarer. De er kanskje ikke fullt så klare i toppen med, men totalopplevelsen blir bedre. Og det smeller bra i alle bauger og kanter, mens bakhøyttalerne, som er plassert direkte på hver sin side av sitteposisjon, sprer lyden jevnt forover og bakover og dermed klarer å omringe oss på overbevisende vis.

Subwooferen har en stor oppgave her, på grunn av mye bruk av basseffekter. 10-tommeren føles innimellom litt knapp, da jeg vet at denne filmen har enda mer trøkk der nede enn det som kommer frem. Likevel er det uvanlig kost for en basshøyttaler til under 5.000 kroner å henge så bra med på det som skjer.

 

 

Musikk i surround
Når det kommer til musikk i surround har jeg fått en ny favoritt, nemlig 2L-utgivelsen ”Magnificat” på Blu-ray. Dette klassisk-samarbeidet mellom Nidarosdomens jentekor og TrondheimSolistene har et nydelig bakteppe av jentekoret, mens sopran Lise Granden Berg tidvis briljerer med sine fantastiske operasoloer. Spor 3, ”Quia fecit”, starter med en meget dyp G0 fra kirkeorgelet, som ligger og ruver under en enslig cello. Vi snakker en ekte dypbasstone på 24,5 Hz, som man nærmest er avhengig av subwoofer for å kjenne den fulle konsekvensen av. Klipsch-suben får frem tonen overraskende bra, sammen med dens harmoniserende overtone en oktav over, som er den øret først og fremst hører, mens grunntonen dirrer i kroppen. En litt smånifs komposisjon, inntil jentekoret kommer inn og frigjør oss fra basshelvetet. Derfra blir det bare vakkert. Og det topper seg med operasopran, som utgjør høydepunktet av sangen.

Hør innspillingen av den fantastiske ”Magnificat” av TrondheimSolistene og Nidarosdomens jentekor.

 

Bedre med surround
Denne musikken er så sjukt bra skrudd sammen, at den gir gåsehud selv med et rimelig høyttalersett som her. Nå skjønner jeg hva Morten Lindberg mener, når han ”uten å blunke foretrekke et middelmådig surroundanlegg over et high-end stereoanlegg, fordi den ekstra dimensjonen er så utrolig sterk.”

For, selv om det klart mangler nyanser her i forhold til virkelig dyre høyttalere, så er lydbildet så stort, omsluttende og luftig, at selv ikke de beste høyttalerne jeg har hørt (TAD R1) vil kunne gjenskape dette i to kanaler. Jeg lar meg også imponere av hvordan subwooferen makter å gjengi kontrabassenes undertoner uten å gå i knestående og stå og blafre ukontrollert.

Og spor 4, ”Et misericordia”, er kanskje den vakreste sangen av dem alle. Her kommer stemmen til Lise Granden Berg virkelig til sin rett, der den har fått et superluftig musikal-aktig bakteppe av strykere og orgel. Fantastisk.

 

Mangler litt kontroll
Svakheten til dette systemet er først og fremst oppløsningen og definisjonen i bassområdet. Fyldig og energisk, men farget og mangler litt kontroll.

 

 

 

Konklusjon
Klipsch R-26F puster liv i popmusikken på imponerende vis. Stemmer og gitarer kommer godt frem i mellomtonen, og overtoneområdet henger godt sammen med det hele. Lydbildet er bredt og stort, bassen vet å slå fra seg.

Høyttalerne kommer enda bedre til sin rett i et surround-system. Både film og musikk i surround engasjerer, med en energisk subwoofer og god sammenheng mellom kanalene. Senterhøyttaleren er stor nok til å gjengi stemmene bra, og overtoneområdet strekker seg høyt nok opp til å gi nødvendig luft.

Høyttalerne er ikke helt lineære i bassområdet, og det buldrer tidvis litt i overkant. Sammenlignet med RF-52 II som vi tidligere har testet i 5.0-oppsett er ikke lyden like stram og kontrollert. Til gjengjeld sørger subwooferen for en tøff opplevelse. Systemet er fint i stand til å plage naboene, så det kan være en fordel å merke seg når de er på ferie, før du virkelig kjører på for full guffe!