: PSB Imagine T3 Tower

Oi, hva har Barton pønsket ut nå? Tenkte jeg da PSB nylig lanserte Imagine T3, deres første virkelige flaggskiphøyttalere på mange år. En ny toppmodell i den populære Imagine-serien var forventet, men at den skulle koste hele 60.000 kroner hadde vel de færreste regnet med! Lillebror i serien, Imagine T2, koster til sammenligning bare en tredjedel. PSB er ikke kjent for å ha spesielt grådige kalkyler på produktene sine, så her måtte det være noe spesielt på gang: I stedet for å komplettere serien med en OK gulvmodell, har PSB altså valgt å ”ta den helt ut” med en høyttaler som skal konkurrere mot Dalis Epicon, Dynaudios Focus-serie, Sonus Faber, Vienna, PMC og en rekke andre toppklasse høyttalere. Da holder det ikke å spille pent til prisen – vi søker absolutt lydmessig tilfredsstillelse fra topp til bass!

 

PSB T3 Imagine 3

Imagine T3 har fått tilnavnet Tower, med rette. De rager 120 centimeter i været, og inneholder fem kraftige høyttalerelementer, doble bassporter og tre høyttalerterminaler. PSB har i følge Paul Barton himself ønsket å forbedre både effektivitet, dynamisk rekkevidde og lydtrykk i forhold til den utgående toppmodellen Synchrony One, og det krever høyttalere av en viss størrelse!

PSB kaller T3 en femveis høyttaler: Mens alle bassene spiller dypbass (ned mot 24 Hz ifølge spesifikasjonene), ruller de av en og en ved henholdsvis 100, 250 og 500 Hertz. Dette for å gi en jevnest mulig bassgjengivelse der alle elementene deler på de mest krevende frekvensene, men avtar opp mot den kritiske mellombassen. De sørger også for skikkelig slagkraft: PSB hevder de tre 7-tommerne tilsvarer slagvolumet til en 15-tommer (!), fordi de kobler mer effektivt til luften rundt enn et enkelt større element. Hvilket kanskje er å ta i litt, men en skikkelig titommer skulle de nok matche! (PSB brukte en slik i sine første virkelige referansehøyttalere Stratus Gold. NOEN ting blir altså slankere med årene …)

Det er flere grunner til å foretrekke flere små basselementer fremfor ett stort. Den individuelle fordelingen skal gi en jevnere frekvensrespons der høyttalerne har mindre tendens til å påvirke stående bølger i rommet. Alle lytterom store som små, forsterker ulike bassfrekvenser ut fra lengde, bredde og høyde, og det er særlig utbredt med en ”pukkel” rundt 70 Hz som følge av takhøyden.

Rett over basstrekløveret finner vi PSBs velkjente titan domediskant. Barton har håndplukket en ekstra effektiv driver med neodymium magnet og væskekjøling til denne utgaven, for å gi ren og distinkt gjengivelse under alle forhold. Sist, men ikke minst har vi mellomtonen på toppen, med sitt eget dedikerte kammer internt i kabinettet.

PSB-enes lange og slanke kabinett er slankt og solid, og består knakk-testen med glans. Glinser gjør også den lekre high gloss rosewood-finishen høyttalerne ble levert i. Selve kabinettet er delt inn i separate kamre, med en port til hvert av basselementene. Disse portene kan plugges igjen ved behov, for å redusere bassnivået i hvert frekvensområde og på den måten tilpasse lyden til akustikken i rommet. Man kan også gå så langt som å koble ut det nederste basselementet hvis bassen blir for sterk. Men vil man egentlig det? Høyttalerne står ellers stødig på en metallsokkel som sørger for lavt tyngdepunkt, med fire spikes som lett justeres inn i vater med fire hjul på toppen. Dette er utvilsomt flotte høyttalere, det eneste som skurrer litt er billige plastpropper til grilldekslene. Skjulte magneter er et must på et ellers så flott kabinett. Vi har gitt Dynaudio mye tyn for dette, så da må PSB tåle litt også!

 

Lytting

Vi koblet opp PSB-ene på testrommet ved siden av vesentlig dyrere høyttalere fra sveitsiske Piega og Dynaudio (test kommer!). PSB pleier vanligvis å stille til dyst mot prisgunstige høyttalere fra Dali, Klipsch og B&W, men denne gangen må den altså tåle sammenligning mot adskillig mer eksotiske konstruksjoner. Nysgjerrigheten var stor om hvorvidt Imagine T3 ville henge med de store!

T3 viser tidlig at de har mange av kvalitetene som er typiske for Imagine-serien. Først og fremst har de en veldig nøytral klangkarakter, der alle instrumenter og toneområder får like stor plass i lydbildet. Det blir også raskt tydelig at høyttalerne har ekstremt lite farging og egenkarakter. Det vil si, en ting stikker seg ut. Mellomtonen er meget fyldig og klar, og gir en skikkelig kroppslig og varm karakter til stemmene. Enkle vokalopptak med lyse kvinnestemmer, som Robyn, Lucy Swann, Susanne Sundfør, Bat for Lashes, låter nydelig tette og nærværende, med en holografi som minner om de beste minimonitorene. Det som skiller T3 fra disse, er at høyttalerne bevarer kontrollen også når det kommer flere instrumenter på scenen. Det er plass til imponerende mye informasjon i lydbildet uten at de mister fokus. Noe vi sikkert kan takke den lave forvrengningen og jevne frekvensgangen for.

Noen tidligere høyttalere fra PSB har blitt beskyldt for å være litt harde og kliniske i toppen. Paul Barton har lagt sin elsk på titandomer, som iblant kan låte litt spisst, og ja, litt metallisk. Ingen slike negative karakteristika kan festes ved den nye PSB-domen. Diskanten har et nydelig fokus uten å bli for ivrig eller tiltrekke for mye oppmerksomhet. I vårt veldempede lytterom, kunne vi i blant savne litt mer sprut og liv i overtonene, men i en vanlig stue med mye nakne veggflater, tror vi PSB-enes litt beherskede karakter vil passe utmerket. Det blir veldig lyttevennlig og behagelig, selv over lengre tid.

 

Basskontroll

Bassen rekker dypt, uten at noen frekvenser tiltrekker seg spesiell oppmerksomhet. Selv med høyttalerne en halvmeter fra veggen, er det nesten ingen boom eller pukkel-tendenser i bassen. Vårt roms vanlige problemfrekvenser gir seg lite til kjenne her. Det er nesten så man først savner litt av den vante punchen i mellombassen, men mye av dette viser seg altså å være fravær av farging og romresonanser. Høyttalerne virker veldig plasseringsvennlige, og kan fint settes ganske nær veggen uten at det låter ubalansert i bassen.

PSB går ikke av veien for å trykke til skikkelig når opptaket tilsier det, men det er lite imponatorfaktor over bassen: I stedet for å drønne overdrevent, er den diskré til det virkelig smeller. Mange pop-opptak kan derfor låte litt slankt til å begynne med, men når det kommer et opptak med mye ekte dypbass, blir vi nesten veltet over ende!

Fraværet av boom og ujevnheter i bassen viser seg å gi hørbare fordeler oppover i mellomtonen – man slipper svampeeffekten som ellers ville maskere stemmer og instrumenter, og tilføre dem en unaturlig fylde. Denne mangelen på farging gjør PSB-ene i stand til å skille veldig godt mellom opptakene vi utfordrer dem med.

Er det noe vi savner? Vel, mange av høyttalerne i denne toppklassen har en eller annen wow-faktor å imponere vennene med. Det kan være bamsetung bass, rå dynamikk eller vektløse overtoner som stikker seg ut spesielt. PSB-ene har lite av disse åpenbare ”hør hva jeg kan gjøre” egenskapene (det måtte i så fall være den flotte og varme mellomtonen), men til gjengjeld er de veldig balanserte og utrolig spillevillige uansett musikkstil. Sjansen er derfor stor for at man blir sittende å lytte igjennom hele album og spillelister, i stedet for å hoppe fra låt til låt.

 

Canada møter Sveits

Vi sammenlignet med Piega Classic 60.2 (88.000 kr) som vi også har inne til test. De sveitsiske høyttalerne har en fjærlett, deilig utstrakt diskant som kjennetegner båndelementer, og leverer et lydbilde med enda mer storhet og schwung over seg. Det er mer tyngde og pondus i bassen, på godt og vondt. Piega har mange av egenskapene lydentusiaster etterspør, men er de ”bedre”? Vi svitsjer tilbake til PSB, og lydbildet blir litt mindre i omfang, ikke like bredt og dypt. Men med litt skarpere fokus og fremadlent lyd, og litt større kroppslighet i mellomtonen. Bassen er kanskje den største forskjellen – den gjør ikke like mye ut av seg i volum, men går subjektivt like dypt, og skiller minst like godt mellom tonene. Piega har enda større ”high end” karakter med mer luft, mer stillhet mellom tonene, enda mer fylde og varme, men kan også oppleves litt tyngre og tregere i bassen. PSB har også en veldig spesiell karakter i mellomtonen, med fyldigere klang på alt av stemmer, mens Piega er litt slankere i målet. Forvrengningen er meget lav på begge høyttalerne. Jo mer jeg lytter, bytter frem og tilbake, begynner jeg å ane at PSB har funnet en meget bra balanse mellom ulike egenskaper, og utvilsomt tåler sammenligning mot langt dyrere høyttalere.

 

Hvilken forsterker?

Den ganske nøytrale lydkarakteren betyr at PSB T3 fint lar seg matche med et bredt utvalg av forsterkere. God følsomhet betyr også at den ikke behøver være på hundrevis av watt heller. Marantz PM11S3 er en gammel favoritt som kan passe bra. I forbindelse med testingen brukte vi også Parasound HINT og nye Hegel 360 med godt resultat. Forsterkeren bør absolutt være av et visst kaliber for å yte høyttalerne rettferdighet, da de går ned til 4 ohms impedans, og en ting skal kanadierne også ha: De kan spille meget høyt, og rent! Selv med volumrattet på klokken 12 ga de lite tegn til å ville gi seg, og de svelger mye effekt uten å si stopp. Dersom du velger å bruke en surroundreceiver med nok forsterkerkanaler, anbefaler vi å bruke høyttalernes bi- eller tri-amping muligheter for best resultat.

 

Konklusjon

PSB og Paul Barton viser nok en gang at de kan lage høyttalere med stor H, velfundert og gjennomført til fingerspissene. Denne gangen i en prisklasse som vi ikke uten videre forbinder med den kanadiske produsenten. PSB er lojal mot sine prinsipper og T3 ligner mye på sine mindre søsken i Imagine-serien, bare med en solid porsjon ekstra autoritet, oppløsning, realisme og tilstedeværelse – kort sagt, mer av alt! T3-ene er ikke nødvendigvis av typen som imponerer ved første lytting, men snarere vokser mer og mer på deg etter hvert som favorittlåtene strømmer forbi og man verdsetter den forvrengningsfrie lydkarakteren. Vi tror mange lydentusiaster vil oppleve å ”komme i mål” med disse høyttalerne og anbefaler en prøvelytting på det varmeste!