: Piega Coax 90.2

Er det sånn det er å komme til himmelen, tok jeg meg selv i å tenke. Dette var ikke første gangen, men det var første gangen alt klaffet så til de grader. Nær perfekt, mumlet jeg med meg selv, og la inn en ny CD i spilleren. Tilbake i sofaen var det som å sitte ved spotliten foran en scene, med fullt fokus på musikerne. Chuck Loeb og Leif Ove Andsnes avløste hverandre på sekunder, og jeg ga på litt.

Den vakkert produserte platen med Beethovens første pianokonserter hadde godt av litt mer volum. Da kom strykerne enda bedre fram i det krystallklare lydbildet, og stort nærmere en klaverkonsert i mitt eget hjem, har jeg sjelden vært. Årsaken er en svært vellykket høyttalerkonstruksjon. Sveitsisk sådan, og så gjennomført fra innerst til ytterst, at den får flere high-end høyttalere jeg kjenner, til å fremstå som hjemmesløyd.

Unik
De håndbyggede Piega-høyttalerne i aluminium, kan få selv en garvet high-end entusiast til å stusse når de perforerte metallgrillene skrelles av fronten. For over to 18 cm basselementer, sitter et helt unikt båndelement. Som man ikke finner andre steder. Båndelementer har forresten, fått en renessanse de siste årene, og mens de tidligere var forbeholdt de dyreste høyttalerne, er de nå å finne i rimelige kompakthøyttalere fra Elac og Adam, og bærbare høyttalere som Libratone Live.

Vel og merke i ganske enkle versjoner, men like fullt med egenskaper som få andre diskantelementer av konvensjonell type besitter. Båndelementet kombinerer mye større overflate enn en vanlig diskant, med ekstrem lav membranvekt, og har plass til kraftige neodymiummagneter bak. Med større rekkevidde i frekvens, og lav masse, opplever mange bånddiskanter som mye åpnere og luftigere, med raskere reaksjonstid og bedre mikrodynamikk.

Problemet med så ekstreme egenskaper, er å få et konvensjonelt basselement, til å henge med den lynraske dynamiske responsen til bånddiskanten. Det fungerer godt i dyrere Audiovector, Elac og Adam-høyttalere – for å nevne noen – men også i Piegas høyttalermodeller, fra Premium 1.2 til drøyt 18.000 kroner, til Master One som koster over 300.000 kroner.

Mange karat
Piega Coax 90.2 koster bare 129.000 kroner. Bare, sier jeg fordi forgjengeren kostet 200.000 kroner! Så hva i all verden har skjedd? Jo, Piega har krympet kabinettet betraktelig, men lagt inn det store koaksiale C1 båndelementet fra Master One. Altså et dyrere element i et billigere kabinett, som sparer deg for 70.000 kroner sammenlignet med forgjengeren.

Det er en oppsiktsvekkende god deal. For det unike båndelementet, er konstruert med et diskantfelt i midten, og mellomtone rundt. Altså som et koaksialelement hvor diskanten er i midten, også gjort av KEF og Tannoy, men her er det benyttet et helt unikt håndlaget koakselement, med alle fordelene til båndelementet. Og nesten uten ulempene.

Flate elementer har en lei tendens til smal spredning av lydbølger, særlig i diskanten, noe som gjør at man får et veldig smalt felt – sweet spot – foran høyttalerne, hvor virkningsgraden i diskanten er på nivå med resten av frekvensene. Men her er problemet ikke fullt så merkbart, mye grunnet den store membranflate, og avvikene i spredning i den horisontale aksen, er ikke større enn at de er til å leve med.

Klaverstykkene Leif Ove Andsnes tolker på The Beethoven Journey, er et godt eksempel på hvor nært man kan komme musikken, når alt klaffer. Innspilling, forsterker, plassering – og riktig høyttaler. Den bunnsolide og anvendelige McIntosh MA7000 på 250 W måtte til for å få liv i høyttalerne, men du slette tid for et liv det ble! Etter den lekne åpningen i allegro con brio-satsen på pianokonsert nummer 1, hvor jeg koste meg glugg i hjel med gnistrende dynamikk, ga klaverspillet meg gåsehud på ryggen. Nydelige varme klangfarger strømmet ut av høyttalerne, de to bassene sparket bokstavelig talt forte rett i magen på meg. Og høyttalerne sjenerøse åpenhet og oppløsning, ga meg en vidunderlig følelse av å høre musikken der den var spilt inn.

Jazzprosjektet Quiet Winter Night, innspilt av 2L med 24-bit/384 kHz og spilt av fra LP på en Rega RP6, lød simpelthen fantastisk. Høyttalernes korrekte klangbalanse matchet innspillingen som hånd i hanske. Mathias Eicks trompetklang var så naturtro at det var skremmende, og Helene Bøksles gudommelige vokal, sitter ennå under huden på meg.

Her var det rikelig med fylde i bassen, en enorm dybde i lydbildet, og svært godt fokusert gjengivelse av mikrodetaljer. Piega-høyttalerne er i stand til å hente frem flere små klangnyanser og mikrodetaljer enn mye annet jeg har hørt. De kombinerer på mange måter et par store Sonus fabers fine musikalske varme, med elektrostathøyttalernes oppløsning, og et par Wilson Audio-høyttaleres, kick ass-bass. Og dypbass (under 30 Hz i kitt rom).

Noe jeg merket godt, på for eksempel Chuck Loebs Plain’n Simple, med gitar, orgel og trommer. Åpningskuttet D.I.G. og det påfølgende Organeleptic, rocket så grassat at det ble umulig å sitte stille. De to bassene jobbet som stempler under vekten av Harvey Masons trommer. Basstemmene spilles av Pat Bianchi på orgel, og den lille trioen svinger slik at man nesten blir sjøsyk. Dynamikken har nesten ingen grenser med disse høyttalerne, hvor kantslag på skarptrommen fremkaller blødninger i tannkjøttet, og orgelbassen gjør noe rart med evnen til å puste når man spiller tilstrekkelig høyt. Så moro er det ikke ofte jeg har det foran et par høyttalere.

Godt integrert
Hvis jeg en dag skal knuse sparegrisen og kjøpe nye høyttalere, vil Piega-høyttalerne komme på topp tre-listen min, over høyttalere jeg ville vurdert. Ikke er de for store, ikke er de latterlig dyre, og ikke ser de ut som høyttalere det går 13 på dusinet av. Men du verden som de spiller! De makter å kombinere svært mange av de kvalitetene jeg verdsetter i et par gode høyttalere, foruten begrenset horisontal spredning av de høyeste tonene, er det ikke noe å sette fingeren på. Jeg tviler på om det er mulig å finne en mer komplett høyttaler i denne prisklassen, som er like lekker å se på, som den er fengslende å lytte til.

Lasse Svendsen

(f. 1965): Ansvarlig redaktør. Lasse har jobbet for Lyd & Bilde siden 1999. Han har også skrevet om foto for magasinet Fotografi, om hi-fi i bladet Audio Video, og har erfaring som biljournalist i bladet Drive. Det hele startet i 1980 med en Garrard platespiller, en Tandberg receiver og Jamo høyttalere, Han har også lang erfaring fra hi-fi-bransjen, og skriver i dag mye om hi-fi, foto, computere, lyd, men også om bil.