: McIntosh XR50 kompakthøyttaler

De vinner kanskje ingen designpriser, men det er sjelden vi har hatt det så moro som med McIntosh-høyttalerne. De to gulvstående modellene – XR100 og XR200, er en ren fest å lytte til, men de er store, tunge og kostbare. Derfor er vi naturligvis veldig nysgjerrige på hvor bra de mye mindre og rimeligere XR50 er.

For her handler det om en kompakt høyttaler som kan stå på en benk, i en hylle, eller på et par stativer – og som er bygget over samme lest som de store gulvstående modellene.

En veldig fristende oppskrift etter vår erfaring. Det er bare én hake med høyttalerne.

Ufølsom kompakt
De er sørgelig ineffektive. At en liten høyttaler har begrenset lydtrykk og dypbass, ligger i sakens natur. Men det er ikke alle som er klar over at små høyttalere gjerne krever mer effekt for å spille på et visst lydtrykk. Siden vi måler lydtrykk i desibel, oppgis høyttaleres effektivitet i dB. Hvis det for eksempel står 90 dB i spesifikasjonene til en høyttaler, betyr det at 1 W effekt (i 8 ohm som regel), gir et lydtrykk på 90 dB målt fra en meters avstand.

Tallet 90 er ikke tilfeldig valgt, for mange høyttaleres effektivitet ligger rundt 90-tallet. Hvis produsenten sier at høyttalerens følsomhet er for eksempel 87 dB, betyr det at man må ha mer effekt enn 1 W for å få lydtrykket opp i 90 dB.

Desibel og impedans er likevel ikke alt. Fasevinkler, frekvensrespons, og andre aspekter er også viktige.

McIntosh kompakte XR50 oppgis å ha en følsomhet på 81 dB (!). På papiret betyr det at du kan glemme forsterkere med lav effekt, uansett hvor stor strømforsyning og tomgangsstrøm de har. Denne tassen krever mye kraft for å gi noe tilbake til lytteren.

Konstruksjonen er ikke veldig komplisert. Den skiller seg fra de fleste kompakthøyttalere ved at den er treveis, med et 15,2 cm basselement og en 19 mm diskant flankert av to 5 cm mellomtoneelementer. Med titanbelagte membraner.

 

 

 

Skikkelig bass med skikkelig forsterker
Derfor var det med en viss skepsis at jeg pakket ut og satte høyttalerne på innspilling. Siden de har en bassrefleksport på baksiden, fant jeg ut at de ikke burde stå for nært bakveggen med mindre jeg ønsket et løft i bassen. Noe som slett ikke er nødvendig, fant jeg ut etter kort tid.

For disse småhøyttalerne kan virkelig rocke. Den 25 W kraftige Quad II rørforsterkeren jeg prøvde med, spilte nydelig sammen med XR50, men det ble ikke noe trøkk ut av det. Med McIntosh MHA100 på 50 W ble det mye tøffere og mulig å få opp lydtrykket til realistisk nivå. For sikkerhets skyld brukte jeg også McIntosh 300 W kraftige integrerte MA8000 forsterker, som fungerte som en massiv hjertestarter for dynamikken i musikken.

Sammenlignet med Sonus faber Olympica I, vinner McIntosh-høyttalerne ingen skjønnhetskonkurranser. De er heller ikke like raffinerte eller gjennomsiktige i mellomtonen, men de er definitivt livligere.

Ikke bare fordi de kan spille høyt med overbevisning, men fordi de gjør det med en uanstrengt letthet, og de er forbasket gode på illusjonen om at de er mye større enn de egentlig er. For bassen er både mektig og dyp. På en helt annen måte enn man forventer fra en 43 cm høy høyttaler. Flat hånd på gitarkasser, stortrommer, skarptrommer og bassganger, er alle sammen veldig til stede i lydbildet. Samtidig er bassen hverken steinhard eller bløt, snarere fet. Klangen henger lenge i luften, særlig i mellomtonen som er åpen og gjennomsiktig. Selv diskanten er tilstrekkelig oppløst til at man opplever at man sitter foran en high-end høyttaler.

Men man trenger en potent forsterker for å få mest mulig ut av den ineffektive høyttaleren En Hegel H160 eller Bladelius Thor III til drøye 20.000 kr, er et godt sted å starte.

Klaverklangen på Jan Gunnar Hoffs Living utgitt av 2L, er stor og mektig fra de små høyttalerne, og stereoperspektivet er fjellstøtt. Det spiller ingen rolle om jeg bytter til Howlin Wolf eller Frank Sinatra, musikken får en forbløffende live-effekt og lyder aldri klinisk, plastisk eller sterilt.

Den glassklare vokalen til Jesca Hoop på City Bird, får nydelig klangbunn, men smånyanser er ikke like til stede i lydbildet som på Sonus fabers Olympica. Mens bassgangen på Southside Johnnys Down Down Down, hamres ut i rommet, blir det litt kaotisk med messingblås og vokal oppå hverandre i XR50.

Men de lyder likevel ikke hardt, påtrengende eller spisse. Merkelig nok kan de presses mye før de begynner å gi fra seg unoter. Vel og merke dersom man har en seriøs forsterker.

Så hvis man trenger en liten høyttaler med mer enn et snev av dypbass, er de små McIntosh-ene et bedre valg enn Olympicaene i denne klassen.

 

Tøff og involverende
Man kan mene hva man vil om designen og utførelse på McIntosh XR50. Uten de magnetiske grillene ser de nesten rå og uferdige ut, med de på kan de mistenkes for å være en billighøyttaler fra en hvilken som helst butikkhylle. Men når man får dratt opp volumet og trykket på play, får pipen en annen låt. Da står man foran en uvanlig potent kompakthøyttaler som kan stille større høyttalere fullstendig i skammekroken. I XR50 får man et av de morsomste, tøffeste og mest involverende paret med kompakthøyttalere, som vi har testet på veldig lenge.