: McIntosh XR100

Få høyttalere har gitt meg så mye moro, men veien dit har vært lang. For min del var det verdt ventingen, og for din del kan dette kanskje være akkurat hva du har ventet på.

Historien kunne begynt og sluttet i 1952. Da hadde denne testen ikke blitt skrevet. For amerikanske McIntosh, viden kjent for sine high-end forsterkere, skulle egentlig ikke drive med høyttalere. De startet opp som et elektronikkfirma drevet av en meget musikalsk ingeniør, som spilte cello og elsket musikk.

Men i 1952 kom den aller første høyttaleren fra McIntosh. F100. Den solgte i svært små antall og kunne fort blitt den eneste høyttaleren fra østkyst-produsenten, som la ned produksjonen etter en kort periode og gikk tilbake til tegnebrettet og fortsatte med det de kunne best: Forsterkere.

Ingen visste det på den tiden, men det massive gulvkabinettet med hele fire (!) diskanter, fire 20 cm basser og en 20 cm mellomtone, ble på mange måter malen for hvordan McIntosh senere skulle konstruere høyttalere.

Frem til 1970 etablerte andre seg som habile høyttalerkonstruktører, og navn som JBL, Klipsch, Avery Fisher, Acoustic Research og Altec Lansing var blant de mange som skapte seg et navn på 60-tallet.

På slutten av 60-tallet fant man ut at det var på tide å forsøke igjen. Ikke i noen stor skala, man skulle bare lage noen gode høyttalere som kunne følge med receiverne til McIntosh. Frank McIntosh ansatte en ung ingeniør som het Roger Russell, og ga ham ansvaret for å lage den første McIntosh-høyttaleren siden F100.

ML-1C ble den døpt og den så dagens lys 18 år etter F100. Etter hvert kom det flere høyttalermodeller fra McIntosh under Roger Russells ledelse, og i det neste tiåret slapp McIntosh en rekke modeller i alle størrelser.

McIntosh investerte tungt i testutstyr og bygget faktisk noe av det selv. Det lille høyttalertemaet vokste, det samme gjorde produksjonsfasilitetene, og senere på 70-tallet kom XR-serien som våre testeksemplarer nedstammer fra. Da var allerede McIntosh i ferd med å bli en størrelse også innen høyttalere, og mye av produksjonen ble flyttet under eget tak. Deriblant utvikling og produksjon av høyttalerelementer.

Genetisk beslektet
Et av kjennetegnene til XR-serien, var flere diskantelementer for både å øke effektiviteten og kontrollere spredningen av lydbølgene ved høye frekvenser bedre. Som regel er høyttalerne konstruert med flere basselementer også, akkurat som F100 fra 1952, og kjennetegnet til XR-serien er massivt lydtrykk og svært lav forvrenging.

Den 130 cm høye XR100 er McIntosh minste gulvstående høyttaler. Den er slett ikke uten konkurranse, og skal slåss om kjøpernes gunst med veletablerte testyndlinger som B&W 803, Dali Epicon 6, Klipsch P-38, KEF Reference, Burmesters B-serie og Dynaudios Contour-serie.

Med så tøffe konkurrenter lønner det seg å ha noe ekstraordinært å by på.

Mens høyttalere flest er skodd over samme lest med en rekke høyttalerelementer plassert i en vertikal linje, har XR100 mellomtone- og diskantelementer plassert i et mønster over fire 20 cm basselementer. De fire bassene jobber fra 30 opp til 300 Hz, og dekker nesten grunntonene til de fleste elementer i mellomtoneregisteret. De sitter i et bassereflekskabinett for litt høyere effektivitet, hvor porten vender bakover.

Men som nevnt slutter likheten med andre høyttalere her.

10 titanelementer
Den X-formete frontplaten i aluminium er dekket av små elementer. Åtte av dem er konkave mellomtoneelementer som dekker området opp til 2.000 Hz, altså så å si hele mellomtoneområdet, mens to like elementer plassert over og under diskantelementet, tar seg av området opp til 8.000 Hz.

De til sammen 10 like elementene bruker alle en lett og stiv membran i titan, og til sammen danner de en stor og effektiv membranflate. I midten av dette arrangementet, sitter diskanten med en 19 mm titanmembran, som dekker alle frekvenser opp til 45 kHz. Altså langt over det hørbare området.

Men helt i tråd med hva som er etablert standard i high-end klassen, hvor forventningene om et utstrakt frekvensområde, er av stor betydning for mange. Uansett om de hører særlig mye til høye frekvenser eller ikke.

Høyttaleren er meget anstendig bygget. Den finnes i en rosentreutførelse, men hit kommer en glanset sort modell, med solide utriggere hvor man skrur dempeføtter fast under høyttalerne.

Som en kuriositet kan jeg nevne at McIntosh har inkludert kontakter for Power Control, slik at en lampe tennes bak logoen nederst på fronten, når man slår på strømmen på en McIntosh forsterker. Alt som behøves, er en tynn ledning med en minijackplugg i hver endre, som kobler sammen forsterker og høyttaler.

Det følger også med en heldekkende grill med tynt frontstoff, som festes med usynlige magneter nedfelt i høyttalerfronten.

Gedigent lydbilde
Jeg ble litt i stuss over mitt første ordentlige møte med en McIntosh høyttaler. Til nå begrenset erfaringene med Mac-høyttalere seg til de korte seansene jeg hadde overvært på messer. De kan ikke ha vært særlig minneverdige, for med unntak av én seanse, husker jeg ikke særlig fra de andre. Men nysgjerrigheten våknet da jeg fikk høre den massive toppmodellen XRT2K, som tåler 2.000 W effekt og koster 800.000 kr paret.

Makan til lyd er det ikke ofte jeg hører. Den spilte så høyt at blodet stivnet, men lød uklanderlig balansert og krystallklart. Jeg er sikker på at folk i nabobyggene rømmet til nærmeste tilfluktsrom.

Med andre ord, det var på tide med en test. Men et par XRT2K ville blitt et prosjekt, mer enn en test, så jeg stilet litt lavere i både størrelse og pris. Valget falt på XR100 som kjent. En mindre utgave av XR200 til 180.000 kr paret, og med samme konstruksjonsprinsipp som de dyrere modellene.

Balansekunst
De første dagene med XR100 ga meg et litt ubalansert inntrykk. Visst kunne de spille høyt. Mye høyere enn jeg trodde på forhånd, og ja da, de spiller samtidig klokkeklart uten skjemmende forvrenging, men bassen var for voldsom og ullen, nærmest. Så jeg dyttet dem rundt for å finne bedre egnede plasseringer i forhold til vegger. Uten resultat. Det viste seg at de bare behøvde innspilling. I noen uker.

Men da skjedde det noe.

Uansett hva jeg brukte av forsterkere, Hegel H80 til 9.995, Ayre AX-5 til 10 ganger det, eller McIntosh 75 W rørforsterker MC275, så var svaret fra høyttalerne det samme: Steintøff dynamikk, elastisk kontrast, og et gedigent lydbilde som bare vokste når jeg dro på volumet på forsterkeren.

Til å begynne med syntes jeg det var så gøy at jeg ikke lyttet særlig kritisk, jeg bare koste meg.

Men det ble heldigvis rikelig med tid til å spille av en lang rekke album, i første rekke fra CD spilt av på en McIntosh MCD500 high-end-spiller, men også LP-er på Rega, McIntosh og Thorens platespillere.

Jeg fikk en ubendig trang til å kjøre fra Midtvesten til vestkysten av USA, da Band of Horses dro i gang Slow Cruel Hands of Time. Selv om jeg spilte låten – som begynner forsiktig med akustisk gitar og vokal – skikkelig høyt, var det ingen ting som brøt sammen da trommene og bassen dro til. Alt lød så rent og uskyldshvitt som snø, men klangbalansen var definitivt varm, ikke slank og bassen massiv. Av det fysiske slaget, sånn at du kjenner det i mellomgulvet.

Man kan hente enda mer raffinement i et par store Dynaudioer, og kanskje også litt strammere bass, men i XR100 handler det ikke om hi-fi-lyd. I stedet oppfører de seg som et lite PA-anlegg, med balansert hi-fi-preg, men uten hardheten og aggressiviteten på så mange steder i frekvensområdet.

For eksempel er det sjelden live-følelsen er så sterk når jeg lytter til Keith Jarretts My Foolish Heart, live i Montreux. Ikke fordi innspillingen er dårlig. Tvert imot. Men heller fordi man må til Martin Logan eller Piega for å få kombinasjonen av ekstremt lav forvrenging og et luftig lydbilde. Jeg mener ikke at XR100 er like gjennomsiktige som et par Martin Logan Montis, men det er ikke langt unna.

Bassen, dynamikken og fyldigheten er alt sammen bedre i XR100, kanskje er ikke bassen like behersket som i Montis, men jeg synes den ekstra pondusen i bassen her er kledelig. Det ga for eksempel Jack DeJohnettes trommesolo på Four, ekstra vekt og dybde, og Gary Peacocks ståbass mer realistisk skala. Høyttalerne klarte seg like bra på Leif Ove Andsnes Beethoven-tolkninger, hvor kontrasten mellom flygelet og orkesteret var minst like bra som på Montis og Dynaudio Confidence C4.

En lakmustest jeg pleier å ty til gikk forbausende bra. Operaen La Boheme innspilt med Herbert von Karajan, Mirella Freni og en Luciano Pavarotti i storform, i 1973, kan lyde hardt og påtrengende når man spiller høyt. Ikke her. McIntosh-høyttalerne tok utfordringen på strak arm, og ga meg om ikke 100 prosent hi-fi correctness, så ga de meg en enorm spilleglede som jeg sjelden hører så sjenerøst porsjonert i andre high-end høyttalere.

En fest å lytte til
Livet blir ikke kjedelig med et par McIntosh XR100 i rommet. Noen vil mene at de ikke har utseendet med seg, og de mest kritiske vil finne ”mangler” som de mener en ekte hígh-end høyttaler ikke skal ha. Men det spiller ingen rolle for mange av oss andre, når hver plate man spiller blir en fest, uten at det blir påtrengende. Eller ubehagelig for øret når man spiller høyt, som mange andre høyttalere gjerne blir. Man skal være glad for at Frank McIntosh valgte å ta opp høyttalerkonstruksjonen igjen, i 1967. Det kan vi nyte godt av i dag, og få massevis av musikkglede ut av i høyttalere som XR100.