: Focal Sopra No 1

«90.000 kroner for et par stativhøyttalere? Virkelig?» Sånn kan man oppsummere mine første tanker om Focal Sopra No 1. Storebror Sopra No 2 til 130.000 kroner er riktignok en av de beste høyttalerne jeg har hørt, men det er også fordi den er en stor høyttaler med fullt frekvensområde. Personlig har jeg alltid sverget til slike, da jeg har vanskelig for å gi slipp på dypbassen, fundamentet og det saftige trykket.

 

Samtidig sier erfaringen at det er noen ting små høyttalere klarer fantastisk bra: Fokus, holografi, dybde og perspektiv blir nesten alltid bedre med små kabinetter. I tillegg er det noe fascinerende, nesten naturstridig, med høyttalere som låter større enn de ser ut. Så kanskje kan lillebror være interessant likevel? Med testen av Sopra No 2 friskt i minnet, var forventningene temmelig høye. Er dette en kjedelig light-versjon av Sopra 2, eller snakker vi om et av tidenes beste high-end kjøp?

Focal Sopra No 1

Sopra No 1 ligner på topp-seksjonen av Sopra No 2 snudd på hodet. En toveis konstruksjon med bassrefleks, som er proppfull av dyre detaljer.  Den bruker samme avanserte diskantløsning som de større Sopraene: En fjerdedel av kabinettet (og sikkert vel så mye av totalbudsjettet) er viet til den svindyre Beryllium-diskanten, som også her har fått sitt eget bak-kammer med hornlading.

 

Bassmellomtonen er også inspirert av sandwich-elementet fra No 2 med sitt spesielle gummioppheng, men er optimalisert for å gjengi et bredere frekvensområde. Det avrundede kabinettet er ekstremt solid, og banking på overflaten av glass etterlater et dempet knakk, etterfulgt av såre knoker.

 

Stativene som følger med når du kjøper No 1 er massive og behøver derfor ikke sandfylles. Det går en kanal opp gjennom stativet som lar deg skjule høyttalerkablene, men hvis disse skulle være av den «audiofile» typen er hullet sannsynligvis for trangt! Stativene er ellers utstyrt med spikes og toppjustering som gjør det enkelt å få høyttalerne i vater.

Plasseringsvennlige

Det er et velkjent faktum at kompakthøyttalerne har mindre kassevolum og mindre skyv nedover i dypbassregionen. Til gjengjeld er de mindre utsatt for kabinettresonanser eller ujevn frekvensgang. Derfor er de som regel enklere å plassere, og generelt lettere å «få til» lydmessig enn større konstruksjoner – særlig hvis de akustiske forholdene er annet enn optimale.

 

Slik er også erfaringen med Focalene: Mens Sopra 2 tok flere timer å stille inn perfekt, var oppsettet med lillebror unnagjort på en halvtime. Vi koblet opp Sopraene i vårt 30 kvadratmeter store lytterom med lytteavstand på 3 meter og omtrent samme avstand mellom høyttalerne. Etter litt eksperimentering fant vi den rette balansen med høyttalerne plassert ca 60 centimeter fra bakvegg, 70 cm inn fra sideveggene og vinklet godt inn mot lytteposisjon. En plassering som ga både rikelig fylde og fantastisk holografi!

 

Lydkvalitet

Det er ingen tvil om familielikheten: Akkurat som sine større brødre gir Focal Sopra No 1 en fantastisk nærhet til musikken. De låter rått brutalt og bunnløst ærlig. Dårlige innspillinger har lett for å låte litt aggressivt, særlig i toppen – men det veies heldigvis opp for på innspillinger hvor lydmannen i studio vet hva han driver med.

 

Sopra No2 fikk mye skryt for diskantgjengivelsen, og det samme kan sies om No 1.  Beryllium-diskanten virker minst like rask,  luftig og finoppløst som de beste båndelementene, uten den metalliske betoningen som følger med mange av dem. Focal har også lykkes med få til en sømløs overgang til mellomtonen, noe man kan høre på den særs naturlige og tydelige vokalgjengivelsen. Her er det dessuten masse energi i visper og trommeslag, kombinert med energisk gjengivelse av stryke- og blåseinstrumenter.

 

Likevel er det nok bassen som imponerer mest i Sopra No 1 sitt tilfelle, og det er det ikke ofte jeg sier om kompakthøyttalere. De leverer en fast, dyp og slagkraftig bass som er noe av det heftigste jeg har hørt fra monitorhøyttalere. Kontrabassen til Lars Danielsson på Liberetto II får rommet til å dirre, og synthbassen fra James Blake slår hardt nok til at det rister i stolryggen.  De kan også spille tordnende høyt uten antydning til forvrengning.

 

Konkurrenter?

Det skorter ikke på potente konkurrenter i denne prisklassen: Den mest nærliggende utfordreren er KEFs eminente Reference 1. Dette er til sammenligning en treveis konstruksjon med separat basselement og koaksial diskant/mellomtone, som gir noen tekniske fordeler mot Focals mer tradisjonelle, men ekstremt påkostede toveis system. KEF-ene er kjent for sitt homogene lydbilde og superpresise lydformidling. I den andre enden av skalaen finner vi konkurrenter som Sonus Faber Guarneri, som spiller med smittsomt engasjement, varme og fylde. Målt opp mot disse har Focal Sopra 1 en litt mer løssluppen og underholdende «allround» lydkarakter, godt

hjulpet av den spenstige bassgjengivelsen, som definitivt er den mest hardtslående av de tre.

 

Hva med gulvhøyttalere? Sopraene leverer et så klippefast lydbilde og overbevisende bass at de tillot meg å spille et puss med kollegene i redaksjonen. I løpet av testen hadde jeg nemlig et par mellomstore gulvhøyttalere som referanse (Audiovector SR3 Avantgarde i blodtrimmet Arreté-versjon) ved siden av, og det var mange som gikk på limpinnen når jeg ba dem gjette hvilke vi spilte på. Den store og mektige lyden med massiv bassgjengivelse kom nemlig ikke fra gulvhøyttalerne, men stativhøyttalerne ved siden av!

 

Konklusjon

Mye av det som er sagt som Focal Sopra No 2, kan også sies om No 1. Selv om Sopra 1 må klare seg uten dedikerte basser og litervis med pusterom, leverer de en lydopplevelse som er high-end klassen verdig. Dette er en fabelaktig dynamisk og virkelighetstro høyttaler, som serverer nær sagt alle musikkarter på sølvfat, med sylskarpt fokus og klippefast lydbilde!  Forskjellen mellom de to Focal-høyttalerne er faktisk mindre enn man skulle tro, basert på utseende og fysiske mål. Hvis Sopra No 2 blir for sterk kost for lommeboka, lytterommet eller husfreden, kan dette være det perfekte kompromisset!