: Dynaudio Confidence C4 Signature

Vi ser her på en av de største modellene fra det danske firmaet. Nei, til tross for sin størrelse og pris har firmaet to enda tyngre modeller, Consequence Ultimate Edition og Evidence. Men av de Dynaudio-høyttalere du kan risikere å møte på utenfor messer og utstillinger, er dette den største.

Dynaudios leder, Wilfried Erenholz hadde lenge gått med planer om å løfte Confidence serien til nye høyder. Utgangspunktet var utmerket, og med 10 år på markedet i uforandret versjon kan den vel sies å ha bestått eksamen med høyeste karakter, men en høyttalerutvikler går alltid med tanker om hvordan man kan komme enda lenger. Dynaudio Confidence C4 Signature er således en mer sofistikert utgave av den tidligere C4, der man blant annet har dratt fordel av de dataene man hadde fra utviklingen av Sapphire og Consequence Ultimate Edition.

Litt om konstruksjonen
Dynaudio Confidence C4 Signature er utstyrt med seks elementer plassert på en utenpåliggende baffle. Det har sine fordeler, selv om mange opplever høyttaleren som visuelt litt underlig med sin lange (175 cm) og smale (25 cm) form med en ”planke” på fronten. Bafflen har fått sin form for å minimere uønskede refleksjoner og er separert og avkoblet fra selve kabinettet via en separat plate. Utseendet vinner dog i lengden, det er overraskende hvor smertefritt det har gått å ha en så stor og markant høyttaler i et møblert rom.

Att finishen også er av aller ypperste klasse gjør ikke saken dårligere. Dynaudio har jo sin egen kabinettfabrikk i danske Vejle, der de etter mye optimalisering får frem et resultat som gjør de aller fleste av konkurrentene grønne av misunnelse. Du kan se mitt besøk på både kabinettfabrikken og høyttalerfabrikken her: www.nomono.dk/articles/dynaudio-grand-tour.

Men tilbake til elementene. De seks elementene skal ses på som tre par. Her sitter to 28 mm Esostar-diskanter montert på en aluminiumsplate innfelt i bafflen, platen skal gi bedre kjøling og en enda stivere montering. Mellomregisterelementet er på 15 cm og basselementet på 20 cm, begge typene med Dynaudio-spesialiteter som aluminium talespole på Kapton-form og membran av magnesiumsilikat polymer. Uten bafflen kunne man knapt ha hatt et så stort basselement i det smale kabinettet. At Dynaudio har valgt å arbeide med elementpar beror på at man vil styre spredningen av lyden slik at man skal unngå refleksjoner fra gulv og tak. Dynaudio hevder at deres DDC-prinsipp (Dynaudio Directivity Control) reduserer disse refleksjoner med minst 75%. Bass- og mellomregisterhøyttalerne spiller parvis likt, mens diskantelementene spiller ulikt. De er like opp til en viss frekvens, der det ene rulles av mens det andre fortsetter opp.

Som vanlig arbeider Dynaudio med så enkle (6 dB) delingsfiltre som mulig, men lydmessig og komponentmessig er de nå ytterligere optimalisert samtidig som internkablingen har blitt skiftet.

Tilkoblingene – single-wire som Dynaudio alltid har forefektet – sitter integrert i fotplaten. Denne platen har også fire smart integrerte spikes som man helt enkelt skrur ned ovenifra. Det følger også med de fineste plater til å plassere mellom gulv og spikes som jeg hittil har sett, utstyrt med en dempende o-ring mot gulvet.

Litt om lyden
Det jeg først la merke til hos Dynaudio Confidence C4 Signature var diskantgjengivelsen. Man bruker den siste inkarnasjonen av firmaets fineste diskantelement, Esostar 2, som blant annet har fått et ytterligere forbedret coating. ”Exceptionally smooth response”, skriver Dynaudio selv, og det kan jeg bare holde med dem i. Her føler jeg at den største forandringen ligger, sett opp mot forgjengeren. Ikke så at den var dårlig, det her er bare et skritt videre.

Fremfor alt er det interessant å prøve med ”vanskeligspilt” musikk, altså der gjengivelsen bevisst har litt hvasshet, hardhet eller er en smule påtrengende. Slik kan slå over i det direkte grusomme om det ikke stemmer, men den virkelige kvalitetshøyttaleren gir uttrykk for hvorfor det et litt hvast eller hardt og også hvorfor det skal være slik. Da blir den integrerte delen av musikken som den skal være.

Det klarer Dynaudio Confidence C4 Signature overraskende bra. Dog krever det at du spiller med en forsterker som også kan gi litt strøm til høyttalerne. En litt tilgivende og snill forsterker kan nesten gjøre det hele litt vel medhårsstrykende. Det er ikke høyttalernes feil, vi konstaterer bare at like barn leker best. Hos meg har det fungert klart best med ordentlig transistorkraft.

Et lite musikkeksempel: Husker dere Blind Faith? Den første supergruppen med Ginger Baker, Clapton, Stevie Winwood og Rick Grech? På klassikeren Can’t Find My Way Home benytter Ginger Baker en cymbal som jeg opp gjennom årene, har hørt veldig mange høyttalere ha veldig mange underlige oppfatninger om hvordan den skal låte. På normale mellomklassehøyttalere låter det ofte som om man velter et porselensskap, men via Dynaudio Confidence C4 Signature får man lov til å høre cymbalen – og ikke minst utklingingen, som de fleste andre høyttalere bare drar barmhjertighetens slør over. Nå får du høre hvorfor han har valg den cymbalen, det låter virkelig ekte.

Et annet eksempel: På High Fidelity Reference CD No. 49 er det et latin-nummer med gruppen Son en Taya. Her er et eksempel på at produksjon og miks ikke har hatt de beste monitorforutsetningene – eller ikke kunne tolke det de hørte på riktig måte. Hadde produsentene hørt det via Confidence C4 Signature hadde de omgående lagt om kursen, byttet et par mikrofoner og ikke forsøkt å overkompensere for en diskant som savnes i deres egne høyttalere. Via Confidence C4 blir resultatet fortsatt blant det aller beste jeg har hørt rent musikalsk på denne låten, blant annet takket være høyttalerens meget fine diskantløsning, og det er frapperende hvor beroligende det blir for hele oppfattelsen av gjengivelsen når man hører hvorfor det låter som det gjør. Og så ble det helt plutselig musikk av det hele!

Litt om DDC og musikken
At DDC fungerer er enkelt å fastslå. Høyttaleren er ikke så vanskelig plasserbar som mange high-end kolleger, ettersom den ikke slår an gulv og tak på samme måte. Du får også gjennomgående en veldig homogen gjengivelse. Det er en effektiv eliminering av noe som ellers kan bli et lite irritasjonsmoment – spesielt synes jeg at refleksjoner fra tak er et undervurdert problem som heller ikke er så enkelt å gjøre noe med, på gulvet kan man jo alltid legge ut et teppe for å dempe!

Et lite musikkeksempel til: En fransk pike ved navn Coralie Clement fremført låten Salle des Pas Perdus, som var med på High Fidelity Reference CD No. 66. Den kan slå an nesten alle resonanser som finnes i et rom om ikke høyttaleren har full kontroll på hvordan den behandler bassen. Jeg kan konstatere at med begge mine referanser og med Dynaudio Confidence C4 Signature ligger vi på et nivå som egentlig ikke kan bli så mye bedre. Her blir det hele til en musikkopplevelse i stedet for et freakshow.

Og tenk – om jeg hadde hatt denne utrustningen da det ble valgt låter til High Fidelity Reference CD hadde jeg ikke vært klar over hvor ille det kan være, og av den grunn kanskje ikke valgt ut låten.

En musikklytters høyttaler
Som dere ser har jeg eksemplifisert med vanskeligspilte låter – men det er faktisk en nytelse å spille disse via en toppformidler som Confidence C4 Signature. Når alt kommer til alt er det en nytelse å bruke denne høyttaleren, som viser seg å beherske alle sjangre på en utmerket måte. Det betyr også at ditt musikkbibliotek blir større – du kan også spille de skivene som kanskje teknisk sett ikke er så vellykkede, for nå forstår du det hele bedre og kan ha større overbærenhet med feilene.

Dette er en musikklytters høyttaler, en høyttaler for opplevelsen mer enn imponeringseffekten, en høyttaler med virkelig bra kontroll over alle de parametre som betyr noe når vi snakker musikkformidling. Jeg er meget positivt overrasket over hvor bra jeg faktisk likte Dynaudio Confidence C4 Signature. Stor, dyr – og bra!