: Klipsch The Sixes

Hvis du ikke lar deg rive med av disse høyttalerne, vet jeg ikke hva som skal til. De trådløse kompakthøyttalerne fra amerikanske Klipsch, lyder ikke like korrekt som mange andre høyttalere gjør, men det blir aldri kjedelig med The Sixes.

De minner litt om amerikanske muskelbiler, egentlig. Kantete og dekorert på grensen til brautende, med brutal ytelse, men lite finesse.

Det betyr ikke at de er håpløse. Man skal bare være klar over hva slags høyttalere dette er.

Du trenger ikke noen forsterker eller CD-spiller for å få lyd i Klipsch The Sixes. De 42 cm høye høyttalerne i ekte valnøttfiner, er trådløse og klare til å spille når du har plugget den ene høyttaleren til strøm – og festet kabelen til den andre høyttaleren.

Her brukes universelle Bluetooth som trådløs overføring, noe som er veldig praktisk fordi stort sett alt av mobiler, laptoper eller nettbrett kan strømme musikk med Bluetooth.

Dermed kan hele familien bruke høyttalerne. De kan også kobles til en platespiller, eller CD-spiller hvis man har det. På baksiden av den ene høyttaleren, er det i tillegg inngang for en lydkilde via USB og optisk kabel. Slik at man kan bruke dem sammen med Spotify eller Tidal på laptopen.

Eller ved siden av TV-en, som kobles til høyttalerne med en optisk kabel.

Slik sett dekker den manges behov. Man får betraktelig bedre lyd fra TV-en, det gamle utstyret – platespiller inkludert, kan plugges i høyttalerne, og man kan strømme musikken fra sofaen i stuen.

Skulle man av uforståelige grunner ønske seg enda mer bass, finnes det utgang for subwoofer på baksiden. Men jeg betviler nytten av akkurat en subwoofer her.

Høyttalerne styrer du enten med de kobberfargede potmeterne på den ene høyttaleren, eller den medfølgende fjernkontrollen. De kan ikke styres med en app på mobilen, slik man kan med Klipsch trådløse høyttalere med Play-Fi.

De støtter heller ikke multirom.

Kraftpakke

De ser mye mer forseggjorte ut enn de rimeligere Klipsch R-15PM. Som også er et par trådløse høyttalere. Med platespiller- og USB-inngang.

Klipsch R-15PM

Den fine trefineren og de kule kobberdetaljene løfter kvalitetsinntrykket flere hakk, sammenlignet med de sorte R-15PM.

Også teknisk sett, er de dyrere høyttalerne mer interessante. Fire forsterkere med 100 W effekt, driver hvert sitt høyttalerelement. Klipsch varemerke, Tractrix-hornet, bunner i et diskantelement som strekker seg til 24 kHz. En 165 mm bass sitter under, med bassrefleksport på baksiden. Den rekker til 40 Hz, som er mer enn nok til å gjengi bassinstrumenter med realisme.

Høyttalerne er ikke små nok til å passe i bokhyller. Der vil du uansett ikke plassere dem, fordi da får du en dundrebass av en annen verden. La det være litt plass mellom høyttalerne og bakveggen, da er lyden bedre balansert.

Platespillerinngangen

Vinyl-renessansen ser ikke ut til å ende med det første, derfor er det helt i tiden med en platespillerinngang på Klipsch-høyttalerne. Den er utelukkende tilpasset MM-pickuper, og kan brukes som en vanlig linjeinngang med en bryter på baksiden.

Der er det også feste for jordingen fra platespilleren, slik at du unngår brum.

Jeg plugget i en Rega Planar 1. En svært vellydende budsjettspiller, med nettopp MM-pickup, og ble skuffet.

Platespillerinngangen er ikke høyttalernes største styrke. Lydbildet blir flatt, tilbaketrukket og musikken lyder dørgende kjedelig. Fargeløst vil jeg si. Skal en platespiller brukes sammen med høyttalerne, anbefaler jeg på det sterkeste å kjøpe en separat forsterker (RIAA) til platespilleren. Som plugges inn i samme kontakt. bare husk å flytte bryteren til linjeinngang.

Jekyll & Hyde

Med Bluetooth-strømming, lyder Klipsch-høyttalerne langt sprekere. På normalt kosevolum, for eksempel til bakgrunnsmusikk, merker man at det er godt med bass her. Mellomtone og diskant kommer litt i skyggen av den varme og potente bassen. Skrur man opp volumet såpass at man må heve stemmen, lyder de straks friskere. Da er balansen mye bedre, og alt som foregår i mellomtonen, kommer mye bedre fram i lydbildet.

Aller best ble det da jeg plugget en MacBook med Tidal HiFi, rett i USB-inngangen. Da kom plutselig detaljer og nyanser som jeg ikke la merke til med Bluetooth, langt bedre frem.

Gabrielles Du Er Fri, lød grassat engasjerende med rikelige mengder bass. Ikke dypbass, men seriøs bassrytme med muskler bak hvert slag på trommene. Samtidig var det fullt mulig å høre vokalen og instrumentene bak, tydelig gjengitt med godt fokus.

Jeg dro opp volumet enda mer på Katy Perry og The Weeknds Bon Apétitt, og ble nesten overveldet over hvor høyt jeg kunne spille, før lydbildet slo sprekker. Da blir diskanten hardere i kantene, og bassen mister litt presisjon. Men da spiller man høyt.

Det var fryktelig moro, og spillelistene på Tidal ga meg rene feststemningen. Med volumet på kl 11, blir det aldri et kjedelig øyeblikk med Klipsch-høyttalerne.

De er ikke like raffinerte eller balanserte som et par Dynaudio Xeo 2 eller 4, og Quad 9AS lyder mer behersket enn The Sixes. Det kan også lese som kjedelig, men mer nøytral lyd appellerer mer til hjernen enn hjertet, og når det gjelder akkurat disse, er går de rett i hjerterota.

Så de mangler korrektheten til hi-fi-høyttalere, men de har andre kvaliteter som gjør dem attraktive.

For moro skyld

Hipster-appellen er skyhøy på de trådløse Klipsch-høyttalerne. Man kan nesten kjenne lukten av skjeggolje og nybrygget øl, når man ser den varmbrune valnøttfineren som omslutter høyttalerne. De vinner ingen priser blant hi-fi-puritanerne, men jeg tviler på om de noen gang var i tankene til Klipsch-ingeniørene. De må ha hatt det morsomt da de laget The Sixes, for det smitter veldig over på lytteren. Hvis man kan glemme hi-fi og bare nyte musikken, tross feil og mangler, er det ikke mye som er morsommere enn disse blant aktive og trådløse stereohøyttalere.

Med volumet på kl 11, blir det aldri et kjedelig øyeblikk med Klipsch-høyttalerne.

quote