Når mobilen er lydkilde og avspiller, er utgangspunktet for god lyd allerede begrenset. Årsaken til det er at de fleste bruker øreproppene som fulgte med telefonen, og lytter til MP3-filer. De litt mer lydbevisste kaster øreproppene og kjøper noe med bedre lyd, men entusiastene er ikke fornøyd med noen av delene. De skyr MP3 som pesten og kjøper dyre hodetelefoner. Aller helst spiller de musikken fra ukomprimerte lydfiler, som FLAC, AIFF eller fra strømmetjenester som WiMP HIFI, hvor lyden er mer dynamisk og kontrastrik enn på MP3.
De virkelige hardcore-gutta bruker helst en separat hodetelefonforsterker. Slik at de unngår å bruke hodetelefonutgangen som bare gir ut analog lyd. For med en forsterker som også har innebygget digitalomvandler, kan DAC-en i forsterkeren overta signalbehandlingen. Ergo bedre lyd, i manges ører.
Men det er ikke en særlig praktisk løsning. Hvert fall ikke når man er på farten. Man trenger ekstra kabler til å koble sammen alt, og få hodetelefonforsterkere er så små (hvert fall de som er gode), at de er særlig praktiske å drasse rundt med.
Innebygget forsterker og DAC
Da er Sonys løsning langt mer elegant. De har nemlig flyttet hodetelefonforsterkeren og DAC-en inn i hodetelefonene MDR-1aDAC. Slik at du bare trenger å plugge hodetelefonene rett i mobilens mikroUSB-utgang – eller Lightning-kontakt hvis du har en iPhone.
Derfor følger det også med kabler som passer de fleste mobiler, og en USB-ladekabel som gir deg åtte timers spilletid per lading. De kan brukes med vanlig minijackkabel også i passiv modus, men da går man glipp av hele poenget med disse hodetelefonene.
Du kan ikke starte og stoppe, eller bytte spor, men du kan regulere volumet fra den høyre øreklokken. De lukkede øreklokkene er like komfortable som på Sony MDR-1A (1.600 kr), som har donert klokkene til aDAC-utgaven her. Jeg har brukt MDR-1aDAC svært mye siden desember 2014. De har faktisk vært de foretrukne hodetelefonene på grunn av kompakte mål, svært god bærekomfort, og viktigst av alt: God lyd!
DSD-filer
De lyder dog ikke identisk med de av naturlige årsaker, mye rimeligere MDR-1A. Det skyldes først og fremst at her sitter forsterkeren (Sonys digitale S-Master HX) og den digitale signalbehandlingen i hodetelefonene. Det store spørsmålet er om det er verdt de ekstra pengene. DAC-en i hodetelefonene støtter også DSD-filer som er vel ansett blant entusiastene for potensielt høyere lydkvalitet. Man kan for eksempel bruke en av Sonys nyere digitale Walkman-modeller som støtter DSD.
Men lydkvaliteten. Den er fremragende, hvert fall etter en stund. For når de er eskenye kan de lyde litt spisst i diskanten og svulmende i bassen. Noe som retter seg etter et par ukers spilling. Da er de svært godt balanserte, med varm og fyldig klang. Det er lite som stikker seg ut i det klangfulle lydbildet. Bassen er passe stram og strekker seg dypt med presisjon, mens mellomtonen er myk som honning uten å være anemisk eller slapp. Diskanten er noe av det bedre med hodetelefonene. Den er både disktint og passe luftig, men jeg savner et bredere og mer tredimensjonalt lydbilde. Sammenlignet med B&W P7 til samme pris, lyder Sony-klaffene litt smalere og lydbildet er ikke like luftig.
Strengt tatt er det ikke riktig å si at de er 1.300 kroner bedre enn et par MDR-1A heller, men jeg kommer ikke på noen separat DAC til 1.300 kr som er bedre enn den som sitter i MDR-1aDAC.
Konklusjon
For selv om du får bedre lyd andre steder – B&W P7 til samme pris, er det nok mange som vil oppleve at musikken får et løft i lydkvalitet med disse hodetelefonene. Man slipper å drasse på en ekstra DAC og ledninger for å få bedre lyd. Slik sett er Sony-hodetelefonene innmari praktiske. Men litt for dyre etter vår mening til at vi kan strø seks stjerner over dem.
