: Oppo PM-3

Ikke bare det, de følger også opp med en ny portabel hodetelefonforsterker, HA-2. Undertegnede har tatt begge med på reise og her er dommen.

PM-3 er Oppos tredje hodetelefonkreasjon. Begge forgjengerne (PM-1 og PM-2) har vært åpne hodetelefoner, aller mest beregnet på hjemmebruk der en ikke forstyrrer, eller blir forstyrret av, miljøet på utsiden. På reise er en lukket hodetelefon et langt bedre valg og isolerer lytteren på en helt annen måte fra omverdenen.

De små Oppo PM-3 sitter godt på hodet og har den samme tilfredsstillende byggekvaliteten som forgjengerne, men selve klokkene kan fort oppleves som litt for små og trange dersom du har et over middels stort hode. Putene av skinn er lette å holde rene. PM-3 leveres med to kabler, en på 1,2 meter og en lang tremeterskabel for hjemmebruk. Kontaktene i hodetelefonene er av god kvalitet og det går fort og lett å bytte kabler.

Designet er lekkert og stilrent. PM-3 i hvit utførelse går hånd i hånd med min iPhone 5s i hvit/gull, til og med kabelen som følger med er nær identisk til de som epleselskapet leverer.

PM-3 har arvet mange av de tekniske løsningene fra toppmodellen PM-1 og er fremdeles en planar-magnetisk løsning. Et litt overraskende valg kanskje når de så skal lage noen nye «reiseklokker», men Oppo har tidligere vist at de behersker denne teknologien godt. Storebror PM-1 satte konkurrentene som benyttet samme planarteknologi litt i skyggen med en følsomhet på 102 dB i 32 ohm. Tall ingen av de andre produsentene var i nærheten av, og som gjorde at du faktisk kunne få godlyd ut av dem med «kun» en portabel kilde også.

Kvalitetslyd

Det er lett å dra likhetstrekk mellom denne kombinasjonen og toppmodellene PM-1 og HA-1. Lydsignaturen er nøytral og klart mellomtoneorientert, der både dame- og herrevokal kommer godt frem og spiller hovedrollen i det lydbildet som settes opp.

De oppleves også som frodige i det nederste registeret, spesielt om du bruker bassboost-funksjonen på den bærbare forsterkeren HA-2. Vanligvis foretrekker jeg å ikke ha slike funksjoner på, da det lett kan bli for mye av det gode og det ender opp med å rote til resten av lydbildet. På PM-3 tilkoblet HA-2 foretrakk jeg ofte derimot litt overraskende å kjøre med denne funksjonen aktiv. Det kan ha noe med at selv om PM-3 har en god og stram bassgjengivelse, så strekker den seg ikke aller lengst ned mot dypet. Da kan en slik bass-boost, på visse innspillinger og musikktyper, komme godt med.

Diskanten til PM-3 er oppløst og finkornet, men akkurat som på PM-1 er den en smule restriktiv slik at du opplever alle smådetaljer, men uten at lyden blir aggressiv og pågående med tilhørende lyttetretthet som resultat.

Elektronikaspor fra Infected Mushroom og Røyksopp er som favorittmat å regne og blir strålende og engasjerende gjengitt. Fundamentet er kontant, mektig og basstoner blir drivende godt gjengitt uten at det noen gang tipper over til vulgært. Faktisk også med bassboost aktivert. Dessuten viste den funksjonen seg som en meget god funksjon å bruke når du lytter på lave til moderate lydnivå. Rock fra Dream Theater og Rammstein kler også hodetelefonene godt, og selv når jeg kun benyttet min iPhone 5s fikk jeg aldri opplevelsen av manglende krefter til å drive hodetelefonene.

 

Konklusjon

Hodetelefonene PM-3 er lette, lekre og lettdrevne. De låter bra, er gode å ha på hodet og isolerer godt. Kompanjongen HA-2 er like lekker, solid bygget, takler «alle» formater og oppløsninger og har overraskende godt med krefter. En strålende bærbar hodetelefonkombinasjon!