: Beyerdynamic T 70

De store hodetelefonene deler mye av teknikken til de dobbelt så dyre T1-klokkene, men her er aluminiumsklokkene helt lukket for bedre demping. I T 70 slipper man unna med halve prisen sammenlignet med Tesla 1. Begge bruker Beyerdynamics  supertynne  membranen i flere sjikt, med et metallsjikt. I T 70 er de derimot ikke vinklet mot øret og kommer derfor litt nærmere ørene. Hodetelefonene bruker samme kraftige neodymiummagnet og magnetstruktur, men her er impedansen 250 mot Tesla 1s 600 ohm.

Det finnes også en utgave kalt T 70 p med bare 32 ohms motstand, beregnet for bærbare musikkspillere. Men her tester vi 250 ohms utgaven som ellers er lik, med unntak for lengre kabel –  3 mot 1,2 meter. De er begge relativt effektive med en nominell følsomhet på 104 dB (maksimalt 127 dB), noe som gjør at T 70 spiller høyere enn en tilsvarende hodetelefon med 99 dB følsomhet, når samme effekt er benyttet.

Vekten er 330 gram, men det tar noen timer før man merker det. Bærekomforten en nemlig fabelaktig god, de sitter godt og stoffputene klemmer ikke for hardt rundt ørene. Kvaliteten er absolutt på linje med det beste vi har sett, og står ikke noe tilbake for langt dyrere hodetelefoner. De er like deilige å ta på, som å ha på.

Lydkvalitet
Slik jeg husker Beyerdynamic Tesla 1, fremstår T 70 litt mindre raffinert, men det er ikke stor forskjell. Etter to ukers innspillingstid, drøyt 300 timer kontinuerlig spilling, ble bassen bedre definert og det var på tide å starte testingen. Hodetelefonene ble koblet til Musical Fidelity M1 HPA og Burson HA-160 hodetelefonforsterker, hodetelefonutgangen på McIntosh MA7000. Og sammenlignet med hodetelefoner fra Denon, Shure og AKG.

De store T 70 lød ikke like slankt som Denon AH-D100 i bassen, de hadde mer pondus og etter min erfaring bedre dynamikk i bassen en AKG Q701, og lydbildet var mer raffinert enn på Shure SRH-940. Selv om klokkene på T 70 er lukket, følge jeg aldri at musikken lød innestengt. Liker man den åpne karakteren til Q701 (og K701) er det ikke noe å frykte ved å prøve T 70. De koster det samme, men T 70 har litt mer vekt bak bassdynamikken, kombinert med et litt mer fremoverlent lydbilde. Noe mange foretrekker. Det ga meg første seterad på bluesinnspillinger og tette akustiske opptak.

Hodetelefonene har et ganske balansert lydbilde, hvor diskanten oppleves som luftig og presist fokusert. Enda bedre, mellomtonen gjengir vokaler med silkemykt og med troverdig klangkarakter. Litegranne bitt kan det være på s-lyder på vokaler som kan lyde som sch-lyder, men alt fra klavermusikk og strykere, til akustiske gitarer og kontrabasser gjengis med ypperlig presisjon. Og uten fargninger av noen betydning. I likhet med T1, får man et av det mest gjennomsiktige og levende mellomtoneregisteret vi har hørt blant dynamiske hodetelefoner. Enten det er Alison Krauss, Barb Jungr eller Bob Dylan, vil man raskt høre små harmoniendringer bedre med disse enn med mange andre hodetelefoner.

Bassen har ikke den samme varme fylden som et par Denon AH-D7000, men den er mer presis, og bedre definert. Esperanza Spaldings kontrabass eller Toccata og Fuge (Bach) fra et svært kirkeorgel, spiller ingen rolle, med disse på hodet hører du nyanser i bassen du skal betale dyrt for i et par høyttalere, for å finne maken til. Klangbalansen totalt sett opplever jeg som varm, men ikke ullen. Stereoperspektivet er meget bra, kanskje ikke helt på nivå med stødigheten til Tesla 1 eller Sennheiser HD 800, men helt i tet om man sammenligner med andre hodetelefoner i samme prisklasse.

Konklusjon
Beyerdynamic T 70 er som toppmodellen Tesla 1 svært komfortabel å ha på hodet. Slektskapet strekker seg heldigvis også til lydkvaliteten, som kanskje er det beste vi har vært borti under 5.000 kroner. Balansen, gjennomsiktigheten, den lynraske dynamikken og knapt noen betoninger over hodet, gjør dette til vårt klare førstevalg blant lukkede hodetelefoner i denne prisklassen. T 70 utfordrer også åpne hodetelefoner på deres eget domene, men bonusen er at her får man god støydemping på kjøpet.