En gang, det er ikke lenge siden, var det ikke mulig å si digital og forsterker i samme setning, uten at en eller annen hifi-nerd satte kaffen i halsen. Digital var noe som var forbeholdt CD-spillere, for de som husker dem. Forsterkere var analoge. Ferdig snakka.
Jeg kunne til en viss grad forstå skepsisen, for heller ikke jeg var særlig begeistret for lyden fra de tidligste digitale forsterkerne. Antiseptisk, klinisk og kaldt, var beskrivelser som ofte ble brukt om digitale forsterkere.
Skjønt digitale. Alle var ikke digitale i ordrett forstand, men fordi de ikke brukte kondensatorer, transformatorer og transistorer på tradisjonell måte, ble de gjerne sett på som «digitale».
Siden den gang er begrepet digitalt forbundet mer med digitalomvandlere (DAC), som kjøpes av alle som trenger digitale lydinnganger i anlegget.
McIntosh D1100 er et slikt produkt. En blodtrimmet DAC. Med forsterker innebygget.
To produkter i ett og samme kabinett, men helt blottet for analoge innganger. Overhodet.
Heldigital
Så platespilleren må kobles til noe annet. McIntosh vil sikkert foreslå MP100 eller MP1100, som er to platespilleforsterkere (RIAA), med A/D-konverter og digitale utganger. Som kan plugges rett i en av de digitale inngangene på D1100.
Det løser det problemet, men noen andre analoge lydkilder – spolebåndspiller for eksempel, får du ikke koblet til uten videre.
Men en effektforsterker, eller for den del, et par aktive høyttalere, får du naturligvis koblet til. For forsterkeren har selvsagt analoge utganger for lyd, med volumkontroll. Slik de fleste forforsterkere har.
Den har faktisk tre sett med analoge utganger. To av dem via volumkontrollen, slik at flere forsterkere kan kobles til, eller kanskje en subwoofer. Den tredje er en ren linjeutgang uten volumjustering, slik at D1100 kan brukes som er ren DAC, i et oppsett med en analog forsterker eller hjemmekinoprosessor.
På baksiden av forsterkeren, finner man de digitale inngangene: USB med støtte for avspilling opptil DSD256 og DXD 384 kHz lydfiler, en 110 ohms AES/EBU med XLR-kontakt, samt tre optiske og tre koaksiale digitalinnganger. Blant de siste er den ene en BNC-kontakt.
La oss ikke glemme den litt kryptiske MCT-inngangen. En DIN-lignende multikontakt som benyttes hvis man bruker en av McIntosh SACD/CD-drivverk. MCT450 for eksempel. Da kan man nemlig spille av DSD-filene på SACD-er gjennom DAC-en i D1100, og få potensielt enda bedre lyd. Det er en mulighet som ikke er vanlig hos andre produsenter.
Den har også en hodetelefonutgang som kan drive ganske tungdrevne hodetelefoner. Den er utstyrt med HXD (Headphone Crossfeed Director). En teknikk som skal gjenskape følelsen av å lytte til høyttalere i et rom, selv om man har på hodetelefoner.
Samme teknikk finner du også på forforsterkeren C47, som både har innebygget DAC, analoge innganger – og platespillerinngang!
Krystallklar glød
Skeptikerne vil nok få seg en aha-opplevelse, for det er ikke mulig å klage over at forsterkeren lyder «digitalt». De som har hørt McIntosh nyere forforsterkere vil kjenne seg igjen her. For lyden er langt fra kjølig og skingrende.
Klangen har en varm, behagelig glød som ikke har noe slektskap med rørforsterkere. Snarere snakker vi her om en naturlig varme som gir musikken glød uten å maskere noe. Eller legge seg som et farget teppe over musikken.
Det er ikke lett å tilskrive lyden noen spesiell karakter.
Hvert fall ikke når man spiller av Tidal Hifis MQA-filer, eller høyoppløste lydfiler fra en MacBook via USB. Selv vanlig 16-bit PCM-kvalitet lyder potent, dynamisk og krystallklart. The Weeknd og Daft Punks, I Feel It Coming, er ikke det helt store rent lydmessig, men her lyder musikken befriende levende. Som om noen har sluppet alle klangnyansene ut av buret de har vært stengt inne i. Rytmen suger tak i deg og bassen fra de store Sonus faber Serafino, hamrer taktfast og kontrollert mens låten ruller av gårde. Det lyder slett ikke slankt, kjølig eller klinisk.
Heller ikke når jeg starter Lana Del Rey og The Weeknds Lust for Life. Lydbildet er enormt i det moderat store rommet, og jeg klarer ikke å finne noen andre feil med lyden enn at rommet skulle vært enda større. For å få med litt mer av dypbassen. For den virker nesten bunnløs.
Sartere ting som Yo-Yo Mas innspilling med Bach Trios, lyder så åpent og gjennomsiktig som man kan ønske seg. Det er en dybde her som gir en skremmende følelse av atmosfæren under opptaket. Det har jeg hørt på forsterkere som Mark Levinson No. 519 og Ayre Twenty, men celloklangen er varmere gjengitt her.
Som DAC er D1100 definitivt i en klasse hvor det finnes tøff konkurranse og gode alternativer til lavere pris. Som digital forsterker med DAC, er det ikke så mange alternativer til samme pris. McIntosh D150 er et knakende godt alternativ til halve prisen, men D1100 lyder større, åpnere og har mer av alt.
Konklusjon
McIntosh D1100 er definitivt blant de beste DAC-ene vi har testet. Den er i klasse med separate DAC-er fra for eksempel Hegel eller Auralic, og lydmessig er den et løft også sammenlignet med McIntosh D150. Med den analoge forforsterkeren i D1100 med i regnestykket, er dette et fullverdig kontrollsenter i ethvert anlegg som ikke krever en analog forsterker. For da finnes det rene DAC-er som kan gjøre en tilsvarende god jobb for mindre penger.
