test: McIntosh C2600

En gang, for lenge siden, var nesten all elektronikk utstyrt med vakuumrør. Vakuumrør fantes over alt. I tidlige utgaver av datamaskinen, i tv-apparater, radioer og forsterkere. Til og med i tidlige utgaver av russiske jetfly. Det var før transistorens tid, den lille kretsen som skulle revolusjonere verden.

Én transistor kunne erstatte flere rør, og gjorde det blant annet mulig å lage små reiseradioer med god batteritid. Transistoren var liten, billig å lage, og energieffektiv.

Japanerne elsket transistoren. National Panasonic, JVC og Sony brukte den i alt de laget. Det ble nærmest en hedersbetegnelse på fronten av radioer, forsterkere og tv-apparater.

Transistorized kunne det stå.

Men noen mente at transistoren hadde et problem. Den spilte ikke musikk. Tross lavere forvrengning og mindre støy enn vakuumrøret laget, tok det en stund før transistoren ble stueren hos hi-fi-produsentene.

Så de fortsatte med rørforsterkere. Store, tunge, ikke særlig effektive rørforsterkere. Som kunne bli veldig varme, rørene hadde kort levetid, og de hadde ikke alltid perfekt justert strøm og spenning.

Men de hadde noe transistoren ikke hadde, en langt mer ørevennlig harmonisk forvrengning. Derfor sverget både produsenter og hi-fi-entusiaster til de upraktiske rørforsterkerne.

Mange av datidens produsenter, som Quad, Audio Research og McIntosh, lager fremdeles rørforsterkere.

Rett og slett fordi de lyder nydelig.

Digitalomvandler

Eksemplene er mange, men McIntosh MC275 er kanskje den mest ikoniske blant rørforsterkerne. Etter at McIntosh la ned produksjonen, lanserte de en jubileumsversjon i et begrenset antall. Den ble så etterspurt at de måtte ta opp produksjonen igjen, og den er fremdeles i produksjon.

Den var lenge en av få, nesten den eneste faktisk, rørforsterkeren som ble produsert i Binghamton. Utenfor New York.

Den er ikke lenger den eneste. For noen år siden lanserte de en vellykket rørbasert forforsterker også. C2300, senere erstattet av C2500, og nå i nyeste utgave kalt C2600.

Som er en ren analog rørbasert forforsterker, med til sammen innganger for 16 lydkilder.

McIntosh C2600 er bygget over samme lest som C2500, men med oppgradert analog kretsløp, og en bedre digitalomvandler.

Den har nemlig en innebygget 32-bits DAC. Som støtter avspilling av PCM-formatet (CD), men også høyoppløste lydfiler opptil DSD256 og DXD 384kHz, via USB-inngangen på baksiden.

Tilkoblinger

Det er ikke den eneste digitale inngangen. Den har også tre optiske og to koaksiale digitalinnganger. Og en liten DIN-kontakt i tillegg, som er McIntosh MCT-kontakt.

Den benyttes hvis man bruker en av McIntosh SACD/CD-drivverk med MCT-kontakt. MCT450 eller MCT80.

Da bruker man en MCT-kabel for å spille av DSD-filene på SACD-er. Da utnytter man DSD-formatets potensielle lydkvalitet, som mange mener lyder bedre enn 16-bits PCM fra CD-formatet.

Dessverre vil noen si, mangler den en 110 ohms AES/EBU-inngang med XLR-kontakt, noe som ekskluderer enkelte drivverk.

Det hadde også vært praktisk med en utskiftbar modulbasert DAC, som den integrerte MA9000 har fått. Det gjør det enklere å oppgradere den digitale signalbehandlingen, dersom andre formater og bedre digitalprosessorer dukker opp.

I tillegg til alt dette, har den tre balansert, fire ubalanserte, én Moving Magnet og én Moving Coil-inngang for platespillere. Hvor man kan tilpasse belastningsmotstand og kapasitans til den valgte pickupen- og flere utganger for effektforsterkere.

Som de fleste nyere McIntosh forsterkere med hodetelefonutgang, har den også HXD (Headphone Crossfeed Director). En krets som gir lytteren følelsen av å lytte til høyttalere i et rom, uten de perspektivmessige begrensningene hodetelefoner har.

Sublim raffinement

Den analoge seksjonen bruker seks vakuumrør, som kan ses under en glassplate på toppen. Fem 12AX7a og et 12AT7-rør benyttes til forsterkning av analoge lydkilder, og etter noen sekunders oppvarming, er forsterkeren klar til bruk.

Den innebyggede platespillerinngangen er strålende god, til å være innebygget, og ikke separat. Den leverer absolutt null støy, selv med lavspennings MC-pickuper, og det er perfekt balanse, og fremragende kanalseparasjon her.

Man skal ha en meget påkoste pickup før behovet for et bedre separat RIAA-trinn melder seg.

De øvrige analoge inngangene likedeles. Tross rørene er det heller ikke her noen hørbar støy, og heller ingen hørbar begrensning i frekvensområde. Diskanten oppleves som utstrakt og oppløst, kanskje ikke i samme grad som fra Ayre KX-R Twenty, men det er mer varme og klang i lydbildet fra McIntosh-forsterkeren.

Det kler for eksempel Martin Logan Impression ESL 11A, meget godt. De store elektrostathøyttalerne er temmelig avslørende. Enhver betoning, eller avvik høres godt i de ekstremt veloppløste høyttalerne.

Med en MCT450 koblet til og en MacBook med Tidal Hifi via USB, fikk jeg også testet digitalinngangene. Den innebyggede DAC-en er kanskje ikke helt i klasse med DAC-modulen i feks en Gryphon Diablo, eller en separat DAC som T+A DAC 8 DSD, men man skal ikke underslå det praktiske i å ha alt på ett sted.

DAC 8 gjengir musikken med skarpere fokus, og litt større detaljrikdom, men forskjellen er ikke stor nok til at jeg tror mange vil foretrekke en separat DAC. I stedet for å bruke forsterkerens innebyggede. Ingen av dem støtter foreløpig MQA, men Masters-filer fra Tidal Hifi lød gispende flott.

Remasteringen av Radka Toneffs Fairytales hadde meg nesten i tårer. Åpningsporet ga meg øyeblikkelig gåsehud, og måten klangen kom ut av høyttalerne på, var jeg helt uforberedt på. Klaveret lød langt fyldigere, mer naturtro enn jeg har hørt det før, og vokalen… Ja vokalen, å bruke begrepet levendegjort virker som en klisje, men det får ikke hjelpe.

Jeg forsøkte meg med mer kompleks jazz, og en rekke klassiske innspillinger i Masters-kvalitet, og hver gang var den den overstrømmende varme klangen og de fine klangfarvene som stod i sentrum. Man kan få strammere regi, skarpere detaljfokus og litt mer oppløsning andre steder, men jeg har til gode å høre så naturtro klang over et ‘stereoanlegg’ i denne klassen.

Sammen med de massive MC1.2KW på 1200 w, er C2600 en forsterkerkombinasjon som kan ende selv de mest kresnes søken etter den perfekte lyden.

McIntosh-ene spiller musikk, de lyder ikke som computere som prøver å få nuller og enere til å høres ut som musikk.

Konklusjon

McIntosh C2600 er blant de fineste forforsterkerne vi har testet. Den har alt man trenger i ett kabinett, som er bygget slik at det ser mye dyrere ut enn det er. Lyden fra en C2600 er så naturlig behagelig, og det spiller ingen rolle hva slags inngang du bruker. Den burde ha utskiftbar DAC, gjerne med MQA-støtte, men det også vår eneste kritikk. Den er ikke billig, men prisen er faktisk relativt lav for en så komplett og vellydende forsterker.