test: Gryphon Diablo 120

John Surmans nye album på ECM, Invisible Threads, hadde så vidt kommet i gang. Jeg grep etter den tunge fjernkontrollen og klemte inn den røde knappen. Som minnet om utskytningsknappen man ser på 80-talls filmer om atomvåpen.

Tallene på skjermen raste av gårde, musikken fylte høyttalerne og jeg satt og gapte.

Det kunne virkelig ikke være mulig?

Satt jeg og lyttet til nok en sensasjon fra danske Gryphon Audio? Et ukjent antall album senere, og jeg føler at det trygt kan konkluderes med at Flemming Rasmussen og hans åpenbart kompetente team, hadde overgått mine forventninger.

Jeg husker at jeg satt og tenkte at dette kan de sikkert gjøre like bra og billigere, bare de skalerer ned effekten, da jeg testet den integrerte Diablo 300 i 2016.

Den gang mente jeg – og mange meg med skulle det senere vise seg – at den måtte være en av de aller beste integrerte forsterkerne der ute. Sammen med McIntosh columbiegg av en forsterker – MA9000, og Mark Levinson No. 585, var det utvilsomt en av de mest vellydende integrerte jeg noensinne hadde hørt.

Enorm dynamikk, med silkemykt raffinement og en utrolig gjennomsiktighet, gjør Diablo-forsterkeren til en opplevelse å lytte til.

Nå kan jeg gledelig nok si akkurat det samme om Diablo 120.

Eplet faller ikke langt fra stammen

Forsterkeren er akkurat dét. En mindre utgave med lavere effekt. 120 mot 300 W per kanal (nominelt i 8 ohm). Den mangler subwooferutgangene til Diablo 300, og har bare én, ikke to, balanserte innganger.

Resten er teknisk sett alt annet det likt på 120 og 300, bare skalert ned.

De 120 wattene Gryphon oppgir i effekt, dobles når impedansen halveres. En spesiallaget dobbeltvinnet Holmgren-trafo på 1200VA, og en kondensatorbank på sjenerøse 60.000 mikroFarad for hver kanal, kan virke som overkill på en 120 watter.

Men det gir forsterkeren potensielt bedre dynamisk takhøyde.

Digital eller analog

Akkurat som i storebroren, er det laget plass til en digitalomvandler her. Den kan enten kjøpes separat senere og monteres i chassiset, eller leveres ferdigmontert. Da får man en 200-tusenkroners DAC for knappe 40.000 kr, som er basert på den separate high-end DAC-en Gryphon Kalliope.

Den støtter musikkfiler i PCM-format opp til 24-bit/192 kHz, og opptil 32-bit/192 kHz via balansert eller koaksial SPDIF-inngang (BNC). Den optiske inngangen er begrenset til 24-bit/96 kHz.

DAC-en har også støtte for DSD-filer opp til DSD256 (DSD512 med Windows), og bruker man USB-inngangen på DAC-en så støtter den PCM-filer opptil 32/384.

Dermed er den godt utstyrt for alt fra Spotify og Tidal Hi-Fi, til nedlasting og avspilling av hi-res lydfiler.

Det finnes også et tilpasset RIAA-kort til drøye 20.000 kr, som kan monteres i forsterkeren, og støtter både MM- og MC-pickuper. Det har små dip-switcher – brytere – som kan vippes for å stille inn impedanse på MC-pickuper til enten 20 eller 100 ohm, og er ment å være en enkel løsning for de som foretrekker vinyl fremfor digitale lydkilder.

For det er dessverre ikke mulig å kombinere DAC og RIAA i forsterkeren.

Silkemyk og brutal

Tilbake til John Surman. Invisible Threads er et lavmælt album med Surman på saksofon og klarinett, Rob Waring på marimba og vibrafon, og Nelson Ayres på piano. Det er den typen jazz som egner seg perfekt sammen med en fruktig Bordeaux-vin, eller en single cask maltwhisky, alt etter hva man liker.

De akustiske instrumentene trioen omgir seg med, fremstilles med en presisjon og skala som er frapperende god. Forsterkeren bretter ut musikken slik at det skapes dybde i rommet, og for de som har vært der, er det lett å kjenne igjen signaturen til Jan Erik Kongshaugs Rainbow Studios.

Små lyder fra klaffene på Surmans sax er tydelig gjengitt i lydbildet, det er enormt med luft og dybde i bassklarinettens voksne klang, og vibrafonens toner er perfekt fokuserte.

Jack Whites Over and Over and Over, er av det langt mer hardtslående slaget. Av den typen som kan få anlegget til å lyde skarpt og enerverende. Ikke her. Tre-fire trykk på den røde knappen jekker opp volumet betraktelig. Til min store glede har forsterkeren full kontroll på det massive øset av trommer, bass og gitarer som skaper det komplekse lydbildet.

Uansett hva jeg gravde frem av musikk, hadde forsterkeren total kontroll. Den virker definitivt kraftigere og mer potent enn man skulle tro. Det er mer krefter i en McIntosh MA9000, men forskjellen er i praksis mye mindre enn man skulle tro. For den dynamiske kontrasten er like massiv, like kontrollert og du vil kjenne det på kroppen.

I likhet med Diablo 300, er den i stand til å sparke godt fra, også i de laveste oktaver. De kompakte Dynaudio Contour 20 fikk en halv oktav ekstra i bassen med Diablo 120, og innspillinger med symfoniorkestre, fikk de små høyttalerne til å lyde langt større og mer potente enn vanlig.

Forsterkeren har en silkeaktig og organisk måte å bringe fram klangene i musikk på. Sopraner, tenorer og all annen vokal, lyder nesten skremmende levende. Det er ingen mangel på bunnklang, ingenting lyder betont eller farget. Renée Flemings sopran ga meg gåsehud, og Bryn Terfels baryton gjorde meg fuktig i øyekroken.

Konklusjon

Gryphon Diablo 120 er en sånn type forsterker nemlig. Den typen som er perfekt balansert fra total kontroll i bassen, til superraffinert i diskanten, og som løfter musikken ut av den digitale dvalen og gjør den naturlig, organisk og uanstrengt opplevelse. Jeg våger påstanden at den kanskje er bedre enn Diablo 300, med mer raffinement. Den er i hvert fall et bedre kjøp, og får en soleklar plass i vår Hall of Fame blant integrerte forsterkere.