: Devialet D-Premier

Når historien skal skrives, vil den inneholde mange produkter som har vært viktige for utviklingen av high-end lyd. Franske Devialets lekre hybridforsterker vil bli viet et eget kapittel. For hvor lenge siden er det ikke, at vi har sett og hørt noe som så til de grader flytter grensene, og knuser fordommer.

Når man tenker på high-end lyd, tenker de fleste stort, dyrt og komplisert. Kjempestore forsterkere som krever egne strømkurser, ruvende høyttalere og en kompleksitet som reduserer brukervennligheten, er ikke særlig sexy. Derfor er mye av high-end utstyret for spesielt interesserte. Ikke nødvendigvis bare de med mye penger på bok, men også de som dyrker det som en hobby og ikke minst har plass til alt utstyret.

Mange andre kan godt tenke seg de samme sjelsettende opplevelsene skikkelig high-end lyd kan gi – og er villige til å betale for det – men vil ikke at det skal dominere stuen. Og frem for alt må det være bekvemt å bruke. Man kan tilgis for å tenke Bang og Olufsen når man ser Devialets smekre forsterker. Men sannheten er mer at Devialet D-Premier snarere er en krysning mellom B&O, Burmester, Lyngdorf og Linn.

Analog, digital?  Ja takk begge deler!
Devialet-forsterkeren er nemlig mer enn et vakkert design i forkommet metall. Den er en krysning av det beste fra alle verdener. For her mangler det knapt noe. Foruten de vanlige analoge lydinngangene, har den innebygget digitalkonverter (24-bit/192 kHz), platespillerinngang og HDMI-inngang for videokilder.

I løpet av sommeren kommer også en Wi-Fi-modul som gjør det mulgi å koble lydkilder trådløst til forsterkeren. For eksempel Spotify via et trådløst nettverk.

Forsterkeren leverer opp til 240 w i hver kanal, i følge Devialet, og benytter noe de kaller Analog-Digital Hybrid-teknikk (ADH). I praksis betyr det at et klassisk analog (klasse A) forsterkertrinn leverer musikksignalet til høyttalerterminalene på baksiden, mens et digitalt (klasse D) forsterkertrinn leverer strømmen til utgangene som er nødvendig får å få opp effekten. På den måten kombinerer man ekstremt lav forvrenging (klasse A), med svært effektiv kraftleveranse til høyttalerne (klasse D), i en hybrid symbiose hvor det beste av begge verdener drar sammen for best mulig lydkvalitet.

Slik har det vært mulig å levere 240w effekt, og ikke bare 24 w som hadde vært resultatet om D-Premier bare skulle benyttet seg bare av det analoge utgangstrinnet. Samtidig har det gjort det mulig å lage forsterkeren kompakt, uten stygge kjøleribber.

Kompleks oppsett
Bak på den buede topplaten i aluminium, sitter et deksel man løfter vekk, og da kommer alle tilkoblingene frem. Foruten et stereopar med høyttalerterminaler, har den 32 mm høye  forsterkeren to optiske (SPDIF) digitalinnganger.

Man kan konfigurerer de seks analoge RCA-kontaktene, slik at man kan ha et par til for eksempel platespilleren, og resten digitalinnganger for digitale lydkilder. Det er også en balansert (AES/EBU 110 ohm) digitalinngang her, og en egen subwooferutgang. En HDMI-inngang og utgang finne også. Med den kan man koble til Blu-ray-spillleren, og enten sende bildet gjennom forsterkeren, eller benytte HDMI-inngangen som lydinngang for musikkinnspillinger på Blu-ray. Å få konfigurert forsterkeren og de analoge RCA-inngangene, krever at man laster ned oppsett fra Devialets nettsider, til et SD-minnekort, som man plugger inn på baksiden av forsterkeren. Blant alt man kan endre, er for eksempel om platespillerinngangen skal ha MC- eller MM-pickup tilkoblet, maksimalt volum, navn på kildevalg, og ni andre innstillinger. Se Devialet.com for mer.

I fremtiden skal det også bli mulig å blant annet laste opp profiler på den foretrukne pickupen (impedans, utgangspenning, kapasitans osv.), innstillinger for separate delefiltre hvis man velger å koble sammen flere forsterkere i såkalt bi-amping. Blant annet.

Når alt er satt opp og forsterkeren er konfigurert etter behov, kan man velge å henge den på veggen. Som er den eneste måten man klarer å se tegnruten på toppen på. Hvis ikke avstanden til sofaen er for lang, for tegnruten er ikke store saken. Fjernkontrollen i krommet aluminium er selvsagt like gedigent bygget som forsterkeren. Den er lekker å holde i, og man har bare fire knapper og et innstillingsratt/volumratt på forholde seg til. Enkelt og greit. Så er den også en eneste måten å betjene forsterkeren på.

Lyden av fremtiden
Alle fordommene man måtte ha mot digitale forsterkere, blir borte som dugg for solen etter bare noen minutter. Her får man en silkeaktig og dynamisk lydkarakter, med sylskarpt fokus i hele lydbildet. Uten at det lyder kjølig, klinisk eller hardt.

Under testen benyttet jeg så forskjellige høyttalere som Quad ESL-2905 elektrostathøyttalere og Audiovector Si3 Avantgarde Arreté. De store Quad-ene er ekstremt avslørende og relativt tunge å drive. Skulle forsterkeren ha noen problemer, ville de bli avslørt av Quad-ene. De kompakte gulvstående Audiovector-høyttalerne er derimot en lek å drive, effektive som de er. Og nesten like avslørende, spesielt i diskanten som Quad-ene. Skulle forsterkeren få problemer med å drive ESL-2905, ville den i alle fall fikse Si3 AA.

Så lenge jeg ikke presset forsterkeren til maks – hvor den ble skikkelig varm under belastningen – klarte den lett å beholde kontrollen over de store Quad-ene. Trommene og bassen på Josefine Cronholms In Your Wild Garden, hadde forsterkeren totalt kontroll på. Selv når jeg spilte høyt, var bassen stram og uhyre veldefinert, mens trommenes mektige dynamiske kontrast ga musikken et drivende og engasjerende fundament. Mellomtonen var totalt gjennomsiktig, trompetens klang varm og fyldig. Samtidig opplevde jeg dynamikken som uanstrengt. Forsterkeren kunne smelle til med infarktfremkallende dynamikk når det trengtes. Knut Reiersruds gitarspill og Mighty Sam McClains mektige røst på albumet One Drop is Plenty – en relativt dynamisk innspilling – skapte en dundrende livefeeling, som fremkalte gåsehud og kvalme på samme tid. Ikke bare lød det involverende som fy, forsterkeren hamret bass ut i rommet som om jeg hadde subwoofere tilkoblet Hvilket jeg ikke hadde.

Det er ikke bare fenomenal dynamisk kontrast her. Devialet-forsterkeren har også steinkontroll over høyttalerne. Men selvsagt er det grenser for alt. Spesielt kraftkrevende høyttalerne kan trenge musklene til en Mark Levinson eller McIntosh forsterkere, men så var det dette med størrelsen da. Forsterkeren har ikke helt den samme grenseløse dybden i lydbildet som for eksempel McIntosh MC452 på 450 w, men den har bedre oppløsning. Særlig i diskanten hvor strykere er blant de mange instrumenter som får et løft. Utstrakt, punktformet og ikke minst luftig er ordene. Mozarts Requiem med Cecilia Bartoli og Sir Georg Solti (Decca),var en åpenbaring. Koret og strykerne lyder sjelden så godt separert, solistene er plassert litt lengre frem i lydbildet enn på McIntosh-settet vi testet i vår, og Bartolis mezzosopran lyder skarpere fokusert. Sørlig på Audiovector-høyttalerne, som har en sublim diskantgjengivelse. Til gjengjeld er McIntosh-settet varmere i klangen, og det er mer kroppslig fylde i lydbildet fra det amerikanske forsterkersettet.

Messingblåserne i bakgrunnen på Tuba Mirum i Mozarts Requiem, fyller hele den bakre delen av lydbildet (opptaket er fra St. Stephans katedral i Wien), mens akustikken i kirken bringer basstemmen og tenoren tydelig lengre frem i lydbildet. Som er så fritt for lyter, støy, grums eller forvrenging, at Devialet-forsterkeren bare lyder bedre og bedre, jo mer avslørende høyttalerne er. Dét er ikke ofte tilfellet, for mang en gang har jeg hørt supetransparente forsterkere bli fullstendig avkledd av krevende og avslørende høyttalere.

Platespillerinngangen på D-Premier opplevde jeg som uhyre fri for støy, fantastisk lineær og åpen. Den har tydeligere definisjon og skarpere fokus enn platespillerinngangen på McIntosh C50. Litt av den varme gløden fra vinylplater ble dog borte, kanskje fordi platespillerinngangen konverterer det analoge signalet med 24-bits oppløsning og 192 kHz arbeidsfrekvens. RIAA-korreksjonen gjøres også digitalt.

Konverteren arbeider med samme oppløsning og frekvens, og er muligens det beste jeg har hørt hittil. Her vil jeg ta et lite forbehold, siden det er noen konvertere i høy prisklasse jeg har hørt for lite på til å være skråsikker, men at den banker det meste under 20.000 kroner etter min erfaring.

Milepælen
Etter å ha levd med Devialet D-Premier i noen uker, er det fristende å konkludere med at den revolusjonerer high-end. Det er nok å ta hardt i, men den fremstår som en milepæl og et krysningspunkt for hvor veien videre for high-end går. Ikke fordi den er best i verden, det finnes enda bedre lyd, men det koster mye mer.

Likevel, det er vanskelig å se hvordan man skal få en forsterker med platespillerinngang, digitalkonverter, HDMI-tilkobling og tilsvarende fleksibilitet, i et og samme kabinett, uten skjele til Devialets evolusjon av en forsterker.

Med mer og mer av digitale lydkilder og ikke mer av musikken fra laptop, mediespillere og datastrømming, er Devialet-forsterker nesten som skreddersydd for fremtiden. Det eneste den mangler på å være komplett, er en USB-inngang. Men lydkvaliteten får du ikke bedre noen andre steder til denne prisen.