De er bedre kjent for kassett- og spolebåndspillere, men Teac lager også platespillere. Som denne. En stilig spiller som ikke ruver på hyllen, men er enkel å sette opp, bruke, og spiller fint. Kanskje ikke så varmt, fyldig og engasjerende som de beste i testen, men det er ikke mye som skiller Teac-spilleren fra de beste i testen.

 

Klangen er litt gråere enn i Audio-Technica- og Sony-spilleren, og ikke fullt så fyldig som fra Pro-Ject-spilleren, men den leverer et stort og stødig lydbilde med godt definert bass og god dynamisk kontrast.
Hastighetsavviket er det største i testen med + 0,47 prosent, men spilleren går svært jevnt og er heller ikke veldig følsom for vibrasjoner. Hvert fall ikke mer enn de andre i testen, og ikke i nærheten av Scansonic-spillerens nervøse plastkabinett.

 

Det spruter ikke akkurat av Neil Cowley Trio, men Teac-spilleren henger svært godt med på de kompleks delene av den litt vanskelig tilgjengelige jazzen trioen spiller. Som de fleste andre spillerne i testen, klarer den ikke å hente ut dypbassen fra rillene, men klaverklangen fra Jan Gunnar Hoff og Ola Gjellos 2L-innspillinger, lider ikke nevneverdig under det. De dypeste oktavene kommer likevel godt frem, og selv om klangen er litt mørkere og lydbildet ikke like gjennomsiktig som fra de beste spillerne, engasjerer den oss temmelig bra.

 

Det skyldes at spilleren har god dynamisk kontrast i bassen, som gir for eksempel trommer og kontrabasser god tyngde og driv. Det er ikke fullt så mye klang i strykerne på Mozart-innspillingen til Trondheimsolistene og Marianne Thorsen, og lydbildet mangler litt av dybden til de beste spillerne i testen.
I likhet med alle platespillerne i denne testen, kan Teac-spilleren lyde enda bedre med en bedre pickup, men til prisen er den likevel et godt kjøp for nybegynneren som vil ha en ukomplisert spiller med bra lyd, som også ser bra ut.

 

Også i denne testen: