: Parrot Bebop Drone

Hvilket sted kunne vært bedre å teste en drone enn terrenget ved en nedlagt flyplass? Etter å ha ladet opp de to medfølgende batteriene tok vi Parrots nye drone med til den nedlagte Tempelhof-flyplassen i Berlin, hvor rullebanene er gjort om til en kjempestor park for byens beboere. Her er absolutt ingen trær eller andre ting man kan fly inn i, og det frie utsynet over det gigantiske arealet er ganske imponerende. Ikke minst når man tester en flyvende drone som har sitt 14 Mp Full HD-kamera med fiskeøye-objektiv som sitt største fortrinn.

 

 

Robust og lett

Parrot Bebop kunne like gjerne vært kalt AR.Drone 3.0. Bebop er nemlig siste skuddet på drone-treet til franske Parrot, selskapet bak AR.Drone 2.0 som vi var ganske begeistret over da vi testet den i 2012. Men der AR.Drone 2.0 var ganske skrøpelig bygget, er Bebop langt mer solid.

Skroget er fremstilt i EPP (oppskummet polypropylen), mens resten av konstruksjonen er i glassfiberforsterket ABS-plast, et sterkt men likevel lett plastmateriale. Resultatet er en drone som er mer robust enn forgjengeren, men likevel veier det samme, altså cirka 400 gram. Og det selv om den bærer rundt på en kameralinse, som faktisk er så stort at dronen mest av alt ligner et flyvende videokamera.

I tillegg byr Parrot Bebop på tre-aksers akselerometer, gyroskop og magnetometer samt en ultralydsensor og et vertikalt stabiliseringskamera som begge hjelper til med å fastslå flyhøyde samt –hastighet. Innebygget GNSS (global navigation satellite system) kombinerer posisjonsdata fra både GPS og GLONASS for å stabilisere dronen. Alt i alt bidrar de mange sensorene til å gjøre det så lett som mulig for brukeren å styre dronen i luften, samtidig som den automatisk returnerer «hjem» til utgangspunktet hvis forbindelsen blir brutt.

 

 

Uten uhell, men ikke uten problemer

Bebop skal altså være lettere å styre og mer robust enn AR.Drone 2.0, og da Tempelhof-flyplassen som nevnt hadde optimale betingelser for flyvning lyktes det meg for første gang å testen en Parrot-drone uten å krasje den underveis. Ikke en eneste gang måtte jeg feie sammen delene etter en styrt, og selv om jeg flere ganger mistet forbindelsen til dronen, ble den hengende stabilt i luften. Og det var alltid mulig å få til en kontrollert landing.

Det er imidlertid langt fra ensbetydende med at alt gikk som det skulle. Nok er den mer idiotsikker enn forgjengeren, men selv den beste drone-pilot vil støte på problemer med Parrot Bebop, fordi dronen kommer både med noen innebygde begrensinger og et par barnesykdommer, som ikke er så lette å overvinne.

 

 

Mister forbindelsen

I utgangspunktet styres Parrot Bebop via den samme appen som de små leketøysdronene Rolling Spider og Jumping Sumo. Nemlig FreeFlight 3 som lastes ned gratis til både iOS, Android og Windows Phone. Man bruker altså nettbrett eller smartmobil til å styre dronen, og på enhetens skjerm ser man et live-feed fra Bebops kamera, slik at man så å si kan styre dronen fra førstepersons perspektiv.

Det finnes tre forskjellige konfigurasjoner av styringen, men velger man den normale så vipper og dreier man nettbrettet eller mobilen for å fly frem og tilbake eller til sidene med dronen, mens to joysticks på touch-skjermen blant annet snur dronen om sin egen akse samt regulerer høyden.

Dronen kobles til mobil eller nettbrett via Wi-fi. Bebop skaper sitt eget trådløse nettverk (MIMO 2,4 og 5 GHz), og forbindelsen skulle i følge Parrot ha en rekkevidde på opp til 250 meter. Topphastigheten er over 11 meter per skund, og maksimal marsjhøyde er knappe 200 meter.

Bebop flyr akkurat så raskt som lovet, mens den også kan skifte retning eller høyde på brøkdelen av et sekund. Under testingen opplevde jeg likevel om og om igjen å miste forbindelse mellom dronen og min iPad mini. Det skjedde selv om Bebop ikke var lenger vekk eller høyere opp enn 15-20 meter. Noen ganger kom forbindelsen tilbake av seg selv, mens den i andre tilfeller forble avbrutt og først kunne gjenopprettes etter at dronen hadde landet av seg selv, ved å starte appen og Wifi-forbindelsen på nytt. Selv om landingsbanen på Tempelhof burde være ganske fri for forstyrrelser, var altså konstante brudd på forbindelsen det største problemet under testen.

Et annet problem var at styringen via den mobile enhetens touch-skjerm simpelthen ikke var nøyaktig nok. Det fungerer fint til å akselerere og skifte retning ved hjelp av iPad-ens akselerometer, men spesielt det å snu (og dermed også å styre kameravinkelen) via programvare-joysticken krevde en del tålmodighet, og var simpelthen for unøyaktig.

 

 

Et siste klagepunkt er den korte batteritiden. Bebop kan bare fly opp til 11 minutter på ett batteri. Har man det andre batteriet fulladet med i ryggsekken får man maksimalt godt 20 minutters flyvning ut av dronen før man må hjem til laderen. AR.Drone 2.0 hadde akkurat samme problem, men kom kun med ett batteri, som det i tillegg tok flere timer å lade. Heldigvis går det raskere å lade Bebops batteri, så den nye dronen er tross alt et skritt i riktig retning.

Og de konstante bruddene på forbindelsen og den unøyaktige styringen finnes det løsning på, dersom man har råd. For et par tusenlapper ekstra kan man nemlig kjøpe en såkalt Skycontroller til sin Parrot Bebop, og den byr både på en kraftig forsterking av Wifi-signalet samt på to ekte joysticks, slik at man kan styre sin drone på samme måte som hobby-entusiaster normalt fjernstyrer modellfly og –helikopter.

 

 

Det flyvende kamera

Det innebygde kameraet fortjener stort sett kun ros og anerkjennelse. Som nevnt er det på 14 megapiksler og kan ta video i Full HD-oppløsning, og bilder kan tas i 4096 x 3072 pikslers oppløsning. På tross av fiskeøye-objektivet blir bildene ”flate” og ikke forvrengte, og selv om det blåser kraftig og dronen beveger seg i luften blir både stillbilder og videoer meget skarpe og stabile. Begge deler takket være programvare som i sanntid justerer for feil og forvrengninger. Vil man ha bedre bilder eller video for en drone må man ta steget opp i det profesjonelle segmentet. På forbrukerelektronikkmarkedet blir det ikke bedre enn dette.

Bebop har imidlertid ikke mikrofon, så all video blir lydløs. Kameraet har 8 gigabyte innebygget lagerkapasitet, som merkelig nok ikke kan utvides via minnekort. Det er litt merkelig, da internminne blir fullt raskere enn man løper tørr for batteri hvis man filmer mye under flyvningen.

 

 

Konklusjon

Parrot Bebop er dyrere enn de fleste andre droner på forbrukerelektronikkmarkedet, men for pengene får man i bunn og grunn et flyvende Full HD-kamera som både kan ta video og bilder i høy oppløsning. Hvis man da ikke akkurat mister forbindelsen er Bebop lynrask og meget lett å styre, og samtidig er den så robust at den ikke faller fra hverandre for et godt ord.

 

Se testvideo tatt med Parrot Bebop