: FujiFilm X-E2

Glem alt du har hørt om fullformat, megapiksler og bildestøy. Det er bare akademiske begreper som ikke har så mye substans når vi snakker om dette kameraet. For her oppheves nesten fysikkens lover. Du kan finne kameraer med større fullformat bildebrikker med flere piksler andre steder, men du kan knapt finne bedre bildekvalitet per krone enn i FujiFilm X-E2.

For et år siden testet vi forgjengeren X-E1 som med Fujis unike bildebrikke, var et av de beste systemkameraene vi testet i 2013. Et kamera laget for fotografer med litt erfaring, som foretrekker klassisk kamerakontroll med knapper og ratt, og liker å ha en søker å komponere bilder gjennom.

Skjønt det er snarere å kikke inn i, enn gjennom. Kameraet har som så mange kameraer for tiden, en elektronisk søker. Av OLED-typen som har bedre kontrast enn en LCD-søker. Det er bare Olympus OM-D E-M1 som har en tilsvarende god elektronisk søker.

Olympus-kameraet er også en av de nærmeste konkurrentene. Det samme er Sony NEX-7, Canon EOS 70D og Nikon D7100. Alle fire er systemkameraer med topp ytelse, i noenlunde samme prisklasse som Fuji-kameraet.

Ny bildebrikke
Ingen av dem har imidlertid dette kameraets unike bildebrikke. Den er i APS-C-størrelse med 16 megapiksler, men Fujis X-Trans II-brikke har ikke et lavpassfilter foran bildebrikken for å redusere moare. Fordi det også kan reduserer detaljsoppløsningen og skarpheten.

Så for å holde moare i sjakk, har bildebrikken plassert røde, grønne og blå lyssensorer i et tilnærmet tilfeldig arrangement. Bildebrikken har også fått 86.000 fasebaserte fokusfølsomme piksler som i tandem med en ny EXR II-prosessor, skal gi kameraet langt raskere og mer presis autofokus, enn forgjengeren hadde.

Forbedret autofokus
Fuji sier selv at fokusresponsen er klasseledende med 0,08 sekunder, men det er målt med Fujis XF 14mm f2,8, og sammenlignet med tilsvarende kameraer. Med microfourthirds bildebrikker, eller større. De kan ikke ha sammenlignet med Olympus OM-D E-M1, som har raskere fokus med 12-40mm f2,8, om vi sammenligner X-E2 med Fujis18-55mm zoom.

Men den er raskere enn vi opplevde den på X-E1, som har et eldre fokussystem. Forbedringen i fokusrespons er betydelig, og har fjernet et av ankepunktene mot forgjengeren fullstendig.

Brukervennlighet
Kameraets klassiske layout med store hjul i lettmetall som gir fotografen umiddelbar tilgang til lukkertid og eksponeringskompensasjon, er beholdt på etterfølgeren.

Funksjonsknappen på toppen kan nå aktivere wi-fi for trådløs bildeoverføring, eller programmeres til å trigge en forhåndsvalgt funksjon. I tillegg har man tre ekstra knapper som også kan programmeres. Blitsen som kan vinkles bakover for å spre lyset indirekte, er beholdt.

Ellers er de andre endringene rearrangering av knappefunksjoner på baksiden. Q-knappen som gir umiddelbar tilgang til 16 av grunnfunksjonene i kameraet, er flyttet over den større 3-tommers (høyoppløste) skjermen, hvor den er mindre i veien og lettere å nå.

Dessverre har de ikke flyttet makroknappen som er plassert øverst av fireveisknappene på høyresiden. Den burde heller vært plassert på venstre side, hvor sjansen for at man kommer borti knappen er mindre.

Av andre endringer som er verdt å nevne, finner vi 14-bits råfillagring, flere programmeringsmuligheter, ulike filtervalg, full 49-punkts autofokus også ved følgefokus, valgbar lukkertidsgrense for auto ISO, og raskere oppdatering av den elektroniske søkeren.

Plettfri bildekvalitet
Når man har brukt kameraet en stund, merker man også at det ikke bare er autofokusen som er merkbart kjappere. Responstiden og lagring av bilder er kvikkere. Man kan aktivere fokusmarkering (peaking) på manuellfokus, men jeg hadde trivdes enda bedre med et mer markert håndgrep. Fuji har i stedet gjort det mulig å kjøpe et separat håndgrep.

Men det er ikke mye å sette fingeren på når man studerer bildekvaliteten. Bildestøy har ikke vært noe å frykte på Fujis systemkameraer i X-serien, og her er det heller ikke noe mer enn marginal bildestøy om man kikker på bilder tatt med 3200 og 6400 ISO. Som på X-E2 er det ved 12800 og 25600 (kan kun lagres som jpeg) man ser redusert oppløsning og tydelig fargestøy.

Råfilene fra kameraet er fenomenalt skarpe. Selv uten noe etterskarping sitter jeg med bildefiler som nesten ikke trenger justering i etterkant. JPEG-filene er på nivå det beste jeg har sett fra noe kamera, og det er bare to kameraer jeg har testet, som har tilsvarende detaljskarphet. Nikon D800E og Sony Alpha 7r. Begge uten kraftig lavpassfilter, men med 36 Mp oppløsning, mot 16 her.

Det sier ikke så lite.

Om man sammenligner med forgjengeren X-E1, er det synlig, men ikke himmelvid forskjell i grunnleggende bildekvalitet. Du merker det mest på detaljskarpeten og selvsagt på fokusresponsen.

Fuji har også gitt kameraet teknikken Lens Modulation Optimizer. Som korrigerer for diffraksjon og fargebrytning, og tilpasser korreksjonen for hvert enkelt av de (hittil) 12 objektivene som er laget for XF-fatningen.

Det er fremdeles mulig å filme i full 1080 HD-kvalitet og resultatet kan bli bra. Det finnes ingen egen opptaksknapp. Man må aktivere filmfunksjonen i Drive-menyen. Men det er som stillbildekamera betraktet dette er et av de aller beste i sin klasse.

Konklusjon
FujiFilm har igjen vist at de er mer lydhøre for forbedringer enn de fleste. De har rettet det meste av kritikken mot forgjengeren, og X-E2 har fått kjappere autofokus, muligheten til å selv bestemme laveste lukkertid på Auto ISO-modus, og en hel rekke mindre forbedringer. Bortsett fra en bedre plassering av makroknappen. Den meget fine OLED-søkeren oppdateres raskere, ergonomien er forbedret og endelig er skjermen både stor og skarp nok.

Selv bildekvaliteten er merkbart forbedret. Du får enda skarpere bilder og bedre farge- og støykontroll. I det som er et av de beste systemkameraene i sin klasse, både å jobbe med, og når bildekvaliteten teller mest.