: Canon EOS 1D X

Hvis hukommelsen ikke spiller meg et puss, kan jeg ikke huske noen fotografer eller lesere som har klaget over for få piksler. Min erfaring er at antallet piksler har fint lite med begrepet bildekvalitet å gjøre. Da er andre forhold langt av større viktighet. Fargegjengivelse, bildedynamikk, toneomfang, begreper som henger mer sammen med bildekvalitet enn pikselantallet gjør, betyr mer for bildekvalitet.

Hvis det er på plass, er det videre til neste punkt på kravlisten. Og her skiller proffotografene retning. Noen trenger et fotoverktøy for studio eller location-foto, mens andre må ha omfattende værtetting, høy skuddtakt og endeløs batteritid, for krevende forhold utendørs. For å nevne noe. Den siste gruppen har to valg. Nikon D4 eller Canon EOS 1D X. Begge er solide som granitt, og bygget for årevis med juling i all slags vær, og utstyrt med den fremste autofokus, lysmåling, og bildeprosessoren Nikon og Canon kan oppdrive.

Likhetene mellom de to kameraene er flere enn ulikhetene. Nikon D4 har en 16 megapiksler CMOS bildebrikke i fullformat (24 x 36 mm), mens Canon EOS 1D X har en 18 Mp fullformat CMOS. En ubetydelig forskjell altså, og begge støtter full 1080p HD-videoopptak, opptil 204800 ISO lysfølsomhet, og har værtettede hus i metall med lukkere som er testet til flere hundre tusen eksponeringer.

Holder vi de små forskjellene utenom, finner vi opptil 12-14 bps skuddhastighet på EOS 1D X, 11 bps på D4, 61 valgbare mot 51 fokuspunkter (EOS 1D X og D4) med følgefokus, mikrofoninnganger og ikke minst – fysisk store kameraer for å ha plass til både all elektronikken og store nok batterier.

Stor, rask og avansert
Kameraer som EOS 1D X og D4, er svært godt egnet til sportsfotografering og action, fotografering av ville dyr, enten det er i Afrika eller på Nordkalotten, og i mindre grad egnet som portrett- eller landskapskamera. Ikke på grunn av bildekvaliteten, som er utmerket, men landskapsfotografer trenger ikke vertikalgrep, høy skuddhastighet og full HD-video. Som begge kameraene støtter. Skjønt Canon vil gjerne at studiofotografer som har benyttet den utgåtte EOS 1DS i studio, også skal se på EOS 1D X som en aktuell erstatter.

Fart, eller evnen til å fange objekter i fart, er akkurat hva kameraet er laget for. Regn med å se rekker av EOS 1D X (og D4) på sportsarenaer på TV i fremtiden. For kameraet som dette fokuserer lynraskt på bevegelige motiver, fryser øyeblikket i et knivskarpt bilde, enten det er friidrett eller formel 1 det handler om. For eksempel kan autofokusens følsomhet finjusteres til å spore bevegelser som akselerer hurtig, og retarderer raskt, typisk en 100 meter løper.

EOS 1D X har også en integrert en Gigabit Ethernet-port for dataoverføring direkte til en datamaskin.

Teknisk
Innvendig er kameraet bygget rundt den nye 18 megapiksler CMOS bildebrikken, som er 24 x 36 mm stor. Altså såkalt fullformat, om man sammenligner med 135-film. Bildebrikken i kameraet er koblet til to Canon DiGiC 5+ bildeprosessorer, med 16 kanaler og doble linjer til prosessoren – en dobling sammenlignet med forgjengere – for å kjøre data fra bildebrikken så raskt som mulig til minnekortet. Hvilket er en av grunnene til at kameraet takler opp til 14 bps, hvis man lager bildene som jpeg, 12 bps hvis man lagrer råfiler, som gir større datafiler og trenger lengre skrivetid til minnekortet. Et eller to Compact Flash-kort med høy skrivekapasitet (UDMA 6 eller 7).

HD-video
Canon-kameraet er naturligvis klart for rigging til videoopptak. Og tar opp full 1080p HD-kvalitet med 30, 25 eller 24 bilder per sekund (fps). Men det kan i tillegg lagre opptakene i All-I format, som har svært lav videokompresjon og etterlater en tilnærmet råfil for videoredigering i etterkant. Det støtter også IPB-kompresjon som krever mye mindre plass på minnekortet enn All-I gjør. Det logger også tidskode, og lyden en tilkoblet mikrofon kan justeres nærmest trinnløst (64 trinn), og det er mulig å kontrollere lukker og blender under opptak.

Bildekvalitet
Granskningen av flere hundre bilder fra kameraet, ga meg liten grunn til å pirke på noe. Canon har gjort en fenomenal jobb med bildeprosesseringen i kameraet, og bildestøy er et ikke-tema opp til 1600 ISO, hvor en marginal inntreden av kornstøy blir gradvis synlig på 100 prosentvisning på skjerm, opp til 6400 ISO, men ikke på utskrifter. Der ser man ikke mye til støy og tap av oppløsning og fargemetning før 12800 ISO, men det er fremdeles marginalt. 51200 ISO er brukbart til mindre utskrifter, men som så ofte før, er den høyeste ISO-verdien på 204800, kun av akademisk interesse. Den er knapt brukbar til annet enn småbilder.

Det samme gjelder HD-video, hvor bildestøy har en tendens til å drukne in motion, men hvor 6400 og 12800 ISO gir superrene filer på vår trofaste 52-tommers skjerm i Philips 9000-serie. Videoopptakene er på høyde med det beste jeg har sett fra EOS 5D mk II og Nikon D800, og selv om jeg ikke er sikker på at HD-video vil være det primære bruksområdet til kameraet, er det ingen ting som tyder på at videokvaliteten står tilbake for andre systemkameraer i proffklassen.

Personlig er jeg mer opptatt av fargegjengivelse og bildedynamikk. Det mener jeg har større betydning for hvor naturlig bildene ser ut, og Canon-kameraet kommer ikke til å skuffe noen. Fargemetningen og balansen er strålende og kameraet fanger alle høstens fargetoner, hudtoner og høylys, bedre enn det meste vi har testet av fullformatkameraer, Nikon D4 unntatt, som følger Canon-kameraet som en skygge på bildekvalitet. I alle disipliner.

Testen ble gjort med Canons nye 40mm f2.8 STM, den nye EF 24-70mm f2.8 II, og Tamrons 24-70mm f2.8, og ingen av dem gjorde skam på oppløsningen eller skarpheten fra kameraet. En sammenligning med EOS 5D mk IIIs 22,3 Mp oppløsning, viste hvor lite som kan skille i subjektiv oppfattelse av bildekvalitet. Når andre faktorer enn ren detaljoppløsning, er avgjørende for hvordan man oppfatter bildekvalitet.

Det forutsetter selvsagt at bildet er skarpt. Og det blir det med dette kameraet. Panorering på bevegelige motiver ga meg en 100 prosent fangst på skarphet. Det måtte biler til for å utfordre fokuspresisjonen på kameraet. Med hastigheter på 90-100 km/t rett imot kameraet, vil mange fokussystemer slite. Men selv uten noen finjustering av kameraets autofokus, var det i stand til å skyte bildeserier i 12 bps råfiler, uten ett uskarpt bilde. Det var først etter en lang skuddserie hvor motivet kom veldig nært, at jeg opplevde å få et og annet uskarpt bilde. Men det var alltid det siste bildet i serien.

Kun for proffer
Et kamera i denne klassen koster flesk. Men så er det ikke for alle. Canon EOS 1D X er perfekt for krevende yrkesfotografer og viderekomne amatørfotografer, som trenger et værtettet og solid arbeidskamera, hvor kravene til pålitelighet, fokuspresisjon og skuddtakt – og ikke minst bildekvalitet – danner grunnlaget for å akseptere den høye prisen. Amatørfotografen bør heller se i retning av Canon EOS 650D, men krevende proffer kan velge fra øverste hylle, mellom Nikon D4 og EOS 1D X. Hvor sistnevnte er det raskeste, ikke bare i sin klasse, men punktum. Raskest. Og i high-end klassen på alle andre områder også.