Vi kom litt seint i gang, og den første konserten var Ida Jenshus klokken 17.35 på Amfiet. Veldig behagelig og ganske rolig countrymusikk, fra ei dame som graver dypt inn i hjerterota for å hente frem sangmateriale. Det er skjøre tekster, gjerne med en historie, og Jenshus skiller seg ut med at omtrent halvparten av sangene hennes er over fem minutter lange, noen opptil ti. Og det blir ikke kjedelig. Bandet trivdes tydelig på Amfiet, og dette er perfekt musikk for en dag i solsteika.
Neste band ut var Future Islands. Som ga en av de merkeligste konsertene jeg har sett. Stilen er elektropop, men musikken i seg selv er ikke i fokus. Frontfigur Sam Herring gjør en blanding av dans og akrobatikk på scenen, der det veksles mellom rare dansemoves og knebøyøvelser. Han fiker til seg selv gjentatte ganger, i ansiktet så vel som på brystet. Og selv om musikken er basert på enkel og flytende 80-talls-rytmikk, finner han det likevel passende å begynne å growle på de mest malplasserte stedene. Snodige greier.
Det som derimot verken var merkelig eller malplassert, var Alt-J. En slags indie-pop som både rocka og trøkka. Gutta kan spelle, vokalen har en nasal med sjukt kul stemme. Tenk Thomas Callaway eller Billy Corgan, eller en blanding mellom disse. Musikken er groovy, og siden det nå begynte å bli mørkt, kom LED-lysshowet på scenen til sin rett. Og svart/hvitt-filteret på skjermene gjorde sitt til at det ble noe ekstra over det hele. For min del startet det å ta av med Left Hand Free, som vel var låt nr to eller tre, og derfra gikk det bare oppover. Klimaks var naturligvis hiten Breezeblocks. Bra spilt, tøff musikk, og i det hele tatt lite å utsette på. Skål!
Jaga Jazzist på Sirkus var en fet opplevelse. Det var sjåka fullt med publikum, som gjorde det til en stor begivenhet. De som kjenner Jaga fra før, vet at dette er sært. Type supersært. Jazz møter rock og elektronisk på herligste vis, og bandet var i storform. Tittelsporet fra nyeste plate Starfire startet det hele i gang, og satt stemningen for resten. Dødsfett! Jeg fikk dessverre ikke med meg hele konserten, da jeg måtte løpe videre for å se Siri Nilsen. Men kompiser som så hele Jaga kunne fortelle at hele konserten var kanon, og at låtmaterialet nesten utelukkende fra det nyeste albumet.
På Vindfruen sto Siri Nilsen og forsøkte å være melankolsk, men sleit med at hun egentlig var altfor glad. Et stort og jovialt publikum kombinert med sollys og blå himmel kan gjøre det med et menneske. Selv har jeg ikke noe i mot melankolske toner fremført med et lystig glimt i øyet. Siri dro det hele hjem med overbevisning, med Alle snakker sant og Passasjer som de store høydepunktene.
Jeg kan ikke dra på festival uten å høre litt metal, så det var klart for The Good, the Bad and the Zugly på Hagen. En blanding av punk og hardcore, og med albumet Hadeland Hardcore som nyeste innhold i reisesekken bød konserten på steintøff musikk, fremført med en særdeles høy selvtillit. At dette er den samme Ivar Nikolaisen som spilte i kristenbandet Silver skulle man slettes ikke tro. Bandet rocka både scenen og publikum, og jeg kunne fornøyd konstatere at jeg hadde fått fylt opp metaltanken for dagen. Bad Religion har noe å lære hva gjelder sceneinnlevelse!
Beck var noe forsinket, så jeg rakk hans konsert også. Det bringet tilbake minner fra ungdomsdagene på 1990-tallet å få høre ”Devil’s Haircut” og ”Loser” igjen. En halvveis tilstedeværende scientolog var det dog som sto på scenen, og jeg begynte straks å kjede meg. Vi dro midtveis i konserten, så jeg fikk ikke med meg alle de lange scenebyttene som VG klagde på. Men den lunkne anmeldelsen var etter hva jeg så vel fortjent.
