Anmeldelse: The Crown, sesong 2

I første sesong ble vi introdusert for Windsor-familien og de konstitusjonelle krisene som førte den unge prinsesse Elizabeth (Claire Foy) til makten.

Vi en nå kommet til slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet. De familiære intrigene fortsetter, politiske kriser står i kø og mange av Windsor-familiens mindre flatterende hemmeligheter brettes frem i full åpenhet. Spesielt prins Philip (Matt Smith) får passet påskrevet denne sesongen.

UMODEN PRINS
Etter at Philip blir sendt på en langvarig representasjonsreise, for å få «luft under vingene», får pressen nyss i at det har vært et femmåneders sammenhengende utdrikningslag – og Elizabeth setter ham på plass. Til gjengjeld anerkjenner hun hans forfengelighet og kroner ham til prins. Dermed oppnådde han det prins Henrik av Danmark har drømt om hele livet.

 

Ekteskapet skranter, Elizabeth må ta den tøffe konfrontasjonen, og sette foten ned, samt legge klare regler for fremtiden. Men alfahanner lar seg ikke uten videre bli kommandert rundt. Glad i piker, vin og sang er ikke Philips en enkel husbond. I tillegg kommer hans verste faderlige/patriarkalske sider frem i det han ubøyelig bestemmer seg for at sønnen (Charles) trenger å tøffes opp.

Det er så visst ikke livets enkleste skole kongebarna vokser opp i, og Matt Smith gjør Philips til en ekte karater av kjøtt og blod, men mengder av nyanser. Lett å mislike, men også likandes og lett å forstå.

NAZIFORTID
Mountbatten-familiens, mer eller mindre kjente, nazifortid brettes også ut i all sin gru. Mye av det kjent fra før, mer ukjent er det at Edvard VIII helst så at nazistene fortsatt bombardementet av London for å tvinge britene til å inngå en fredsavtale med Hitler.

Man kan lure på hvor gode kilder skaperne (Peter Morgan) bak serien har hatt, for her er det mange som ikke akkurat kommer ut i et heldig lys, både på det personlige og profesjonelle plan.

Ved å fremstille hendelser rundt virkelige personer, spesielt personer som fortsatt er i live, skal man være svært sikker på at man har fakta på bordet. Det særlig når man dokudramatiserer liv og levnet til en kongelig familie – en familie som ikke kan ta til motmæle. Her griper The Crown rett inn i debatten som går rundt bruken av virkelige personer i fiksjon, så vel på film som i bokform.

https://www.youtube.com/watch?v=ME2umFQ_xBA

 

UDUGELIGE POLITIKERE, PERSONLIG DRAMA
Som bakteppe får vi, som forrige sesong, storpolitiske hendelser, blant annet Suez-krisen, drapet på Kennedy, og en rekke svake politikere, med liten gjennomføringskraft, stort ego og sviktende helse. En kronisk syk Anthon Eden (Jeremy Northam) kommer definitivt ut i et lite flatterende lys.

Friksjonen og dramaturgien oppstår i det den unge, kvinnelige, monarken ikke viker unna å konfrontere disse mennene. Nok en gang fremstiller Claire Foy den virkelige Elizabeth aldeles fremragende og spot on. Her har hun tatt både fakter, stemmeleie og væremåte på kornet. I tillegg får hun, som Samveldets overhode, praktisere sine diplomatiske evner. Mens Huset Windsor, på hjemmebane, tvinges til fornying og «folkelighet».

Prinsesse Margareth (Vanessa Kirby) lever, sitt miserable kjærlighetsliv, videre, og ender til slutt opp med den bifile rundbrenneren og kunstnersjelen Antony Armstrong-Jones (Matthew Goode) – en mann hun visstnok brukte 16 år på å bli skilt fra. Margareth er en karakter som vies i overkant mye plass.

I EN KLASSE FOR SEG
The Crown er en spesiell serie i den forstand at hver episode nærmest står helt på egne ben, som et avsluttende kapittel; dermed kan man nærmest hoppe inn og ut av serien uten å miste tråden. Det kan også sees på som en svakhet.

Produksjonsmessig holder serien like høy kvalitet som førstesesongen, og det sier ikke rent lite. Den, ned til minste detalj, ser rett og slett fantastisk ut! Her er det hverken på scenografi, rekvisitter eller teknisk produksjon spart på noe. Dramaturgisk er sesong 2 derimot ikke like frisk og spennende som forrige sesong.

 

Serien er på sitt beste når kongehusets indre anliggende knyttes opp mot store historiske hendelser, når det blir for mye fokus på indre/privat anliggende, bak slottets fire vegger, mister den momentum og går mer over til historisk kostymedrama. Alle er klar over prinsesse Margareths noe utsvevende liv,

Vi savner til gangs en like sterk og fargerik karakter som Churchill (John Lithgow) fra forrige sesong, i sesong 2 blir det mye tidtrøyte som går bort til intetsigende og uinteressante politiske plott, og flere av episodene føles som for lange.

Sesong 2 når ikke like høyt opp som førstesesongen, men vi nøler ikke med å utdele fire solide stjerner til andresesongen ev dette enestående historiske drama.

I kjent stil leverer Netflix mer enn godkjent lyd- og billedkvalitet. Noen artefakter, men gjennomgående svært tilfredsstillende kvalitet. Hele sesong 2 kan strømmes fra 8. desember. The Crown er planlagt over 6 sesonger, der skuespilleren skal byttes ut etter to sesonger.