Disse høyttalerne er blant de dyrere i testen, noe som både synes og høres. Toppmodellen i 600-serien er utstyrt med fire høyttalerelementer av høy kvalitet, blant annet den spesielle FST-mellomtonen som er kjent fra den langt dyrere Nautilus-serien. Foruten denne og en diskantdome i aluminium, har 683 to solide basselementer i et bassreflekskabinett, hvor porten munner ut på forsiden. Dette blir dermed en ekte treveis-høyttaler hvor bass, mellomtone og diskant kan få optimale betingelser.

Lydkvalitet
Det aller mest imponerende ved disse B&W-høyttalerne, er uten tvil den enorme klarheten i mellomtonen. Både stemmer og instrumenter kommer utrolig tydelig fram, med en kropp og autoritet som er vanskelig å matche. Vokalene er så sterke og klare at man nesten kunne mistenke artistene for å ha tatt et steg nærmere mikrofonen …

Med en såpass energisk mellomtone, kunne det fort sporet helt av om ikke resten av frekvensområdet sto i stil, men 683 er heldigvis bedre balansert enn som så. Her er det skikkelig driv i bassrytmene – ikke like hardtslående som Patos, Dali eller QLN vel å merke, men langt strammere og bedre definert. Høyttalerne har i tillegg en nærmest sømløs overgang mellom diskant og mellomtone, som gjør lyden veldig «helstøpt» og homogen. Slik sett minner de mye om Tannoy-høyttalerne, men med atskillig mer vekt i de dypere oktavene. B&W har dessuten ingen problemer med å få i gang rockefoten, og kan spille tordnende høyt uten at lydbildet faller sammen.

Lyden fra B&W er rett og slett mer dynamisk og virkelighetstro enn de andre vi har hørt til nå. De har en musikkgjengivelse som kryper tett innpå deg og forlanger å bli hørt. Konsekvensen av den svært fokuserte og stramme lyden, er imidlertid at de kan oppfattes som litt lyse og aggressive ved lengre tids lytting. Derfor er det viktig å matche med den rette elektronikken, og 683-ene krever også en kraftig forsterker før de virkelig begynner å synge. Da kvitterer de til gjengjeld med noe av den beste lyden vi har hørt under 10 000 kroner.