Anlegget fra Panasonic er testens mest allsidige når det kommer til tilkoblinger, da det både har integrert iPod-dokking i front, USB-inngang og SD-minnekortleser som støtter musikkfiler av typen MP3 og WMA, samt videoformatene MPEG4, DivX og AVCHD. JPG-bildefiler kan også vises.
Anlegget har automatisk høyttalerkalibrering og medfølgende målemikrofon. Dessverre er ledningen på denne litt kort (3m), så det kan hende du enten må trekke hovedenheten ut på gulvet for kalibreringen, eller skjøte kabelen med en minijack-skjøtekabel. Det går lett å koble opp systemet, og autokalibreringen går fort. Menysystemet kan dessuten snakke norsk, men bruksanvisning er ikke tilgjengelig på morsmålet.

Lydkvaliteten
Det som først og fremst slår oss, er at dialogene på film låter mindre boksete hos Panasonic enn med Sony og Samsung. Det er god sammenheng mellom bakkanalene og fronthøyttalerne, som skaper omsluttende surroundlyd. Det er bra med liv her, anlegget kan spille ganske høyt og gjør dermed ikke skam på en stor tv. Subwooferen er anleggets svakeste ledd. Den er ikke kontrollert nok, og blafrer litt tregt. Det går greit på film, men på musikk trenger man strammere greier. En kontrabass blir temmelig overdimensjonert og låter litt sidrumpa.

Tonemessig er den også ujevn, noen toner forsterkes, mens andre blir tynnere. Piano låter behagelig. Snerten kommer greit frem, men ikke like klart som med Samsung og heller ikke sony. Men Panasonic kan spille høyere enn de andre før pianoet skurrer. Men alt i alt er det ikke like organisk og levende.