Da vi så bilder av de hele 1,66 meter høye(!) Finale 10 Tower, gjettet vi på at de måtte være dyre, minst 20 000 kroner. Da vi så prislappen på 7000 kroner, fikk vi hakeslepp og lurte: Hvordan er det mulig!?

Det viste seg at det var fullt mulig. Høyttalerne virker nemlig slett ikke like dyre når de pakkes ut av esken. Hver bestanddel veier ganske lite i forhold til sin størrelse, og både pigger (spikes) og høyttalerterminaler gir en ganske billig feeling.

Likevel, ved at hvert kabinett er totalt separert og eneste kontaktpunkt mellom hvert av dem er fire spikes, slipper man at ett høyttalerelement påvirker et annet. Hver høyttalerdel kan kobles parallelt til forsterkeren, eller bruk en til bassene og en til mellomtone og diskant. Eller om du vil ta den helt ut, koble én forsterker til hver av enhetene. Dette kalles tri-amping, og gir den desidert beste kontrollen … og den flateste lommeboka.

Lydkvaliteten
Dette er den første konstruksjonen hittil i testen som virkelig lar deg ”skru opp til elleve” og kjenne lyden i hele kroppen så buksebeina rister!

Rytmene fra Lady Gagas ”Telephone” hamrer løs som om vi er veggen og høyttalerne slegga. Bassen dundrer løs, og jeg blir minnet om hvor moro det kan være å høre – nei, føle – musikk.

Høyttalerne er tydelig justert med en økning i bassen, men ikke sånn at det føles feil – i hvert fall ikke med synthbasert pop, tekno og hiphop. Metal er også særdeles tøft. En kontrabass vil riktignok aldri høres ekte ut, men det er heller ikke meningen.

Øvre mellomtoneområde er litt dempet, samtidig som diskantgjengivelsen er tålelig oppløst, noe som gjør at det aldri blir ubehagelig å høre på Finale 10 Tower, selv når det er ekstremt høyt. Det eneste du må passe på, er at de får nok forsterkerkraft.

Høyttalernes største svakhet er at det later til at mellomtone og diskant ikke henger helt godt sammen tidsmessig. Det høres ut som om et av elementene er ørlite tidsforsinket, slik at stereoperspektivet blir noe diffust. Fra et psykoakustisk ståsted står sangstemmene aldri helt i midten, samtidig som lydbildet heller ikke strekkes langt nok utover. Dette anser vi som et minus.

Konklusjon
Disse gigantiske skapningene fra Dynavoice kan spille virkelig høyt med mye bass. De blir aldri kjedelige og låter ikke skarpt. De sier ikke nei takk til skikkelig forsterkerkraft, men er samtidig en grei last for en rimelig forsterker. Ulempen, bortsett fra at størrelsen gjør plasseringsarbeid vanskelig, er at stereoperspektivet blir noe diffust. Vi mistenker at mellomtone- og diskantelementene ikke er helt tidslineære.