Den diffuse, men umiskjennelige lyden av en minglende folkemasse bærer gjennom lufta. Matosen fra grillen flørter med luktesansen, mens den siste varmen fra kveldssola pirrer huden. Opptakten til en perfekt sommerfest er i full gang, og klimakset nås idet dj-en fyrer opp anlegget og pumper Lady Gagas ”Telephone” ut gjennom høyttalerne:

Stop callin’, stop callin’; I don’t wanna think anymore! I left my head and my heart on the dance-floor

Plutselig er hva som startet som et rolig selskap forvandlet til et hageparty uten sidestykke. Mens det finnes mange oppskrifter på en god rotbløyte, inkluderer de beste og mest minneverdige festene gjerne høy og gøy musikk. Og for å formidle musikken så grunnmuren skjelver, er det nødvendig med store høyttalere som tåler skikkelig juling og som kan pumpe løs med en stor og stram bass og lav forvrengning helt opp til forsterkeren tynes til bristepunktet.

Det er slett ikke barnemat, og kriteriene til høyttalerne blir noen ganske andre enn til høyttalere man nyter jazzmusikken til fra lenestolen. Detaljgjengivelse, punktformelighet og raffinement er sekundært, mens hovedkriteriet er å gjengi lyden med best mulig kontroll og balanse selv ved høyt lydnivå. Dette innebærer at høyttalerelementene må være større, tåle en lengre slaglengde og mer varme som følge av forvrengning fra forsterkeren, og høyttalerkabinettene må være overdimensjonert for å gjengi mer bass. Typiske festhøyttalere koster under 10 000 kroner, det gir verken budsjett til at kabinettene blir superstive eller med nøye kalkulerte indre og ytre flater for lavest mulig forvrengning. Alle festhøyttalere farger dermed lyden, og forhindrer en helt troverdig gjengivelse av musikkinstrumenter. Til gjengjeld klarer mange av dem å lage litt ekstra liv ut av musikk som er ganske flatt produsert, fordi de er konstruert for å gi et ekstra giv i den delen av bassområdet hvor punchen ligger.

Til tross for en stor og massiv bassgjengivelse, går de fleste festhøyttalere likevel ikke spesielt dypt. Den dypeste oktaven er nemlig amputeret til fordel for økt følsomhet og enklere belastning for forsterkeren. Dermed kan man spille høyt selv om forsterkeren ikke er av kraftigste sort. Men også her gjelder naturlovene, og jo kraftigere forsterker, desto mer kontrollert oppførsel fra høyttalerne. Med en kraftig forsterker er lyden renere og bassen bedre kontrollert – noe som virkelig vekker villdyret opp fra søvnen, og med mindre fare for hørselskader.

Sju heite partyløver
I kampen om festpokalen har sju kandidater fått stille til start. For hardtslående bass har vi satt minimumskravet til en 10-tommer eller to 8-tommere, og i dagens marked med fokus på stadig slankere høyttalere, er utvalget blant slike høyttalere begrenset. Vi har gravd frem det vi har funnet, og selvsagt stiller de to rockekongene JBL og Cerwin-Vega til start: JBL med to 10-tommere, CV med en 15-tommer i hver høyttaler.

Vi skulle så absolutt hatt med Klipsch, men produsenten er i skrivende stund midt i modellskifte og dermed ikke tilgjengelig.

Tilgjengelig er derimot Magnat, som er kjent for gode allroundhøyttalere med mye trøkk for pengene. At de stiller med testens billigste høyttalere (Supreme 2000), trenger ikke bety at de er dårligst.

MTX er best kjent for å lage bilhøyttalere og -subwoofere av meget hardtslående karakter. Når de her stiller med et par rockehøyttalere med to 12-tommere, er det grunn til forventninger.

Jamo har tidligere produsert flere serier av rocka natur. Nå har produsenten imidlertid blitt mer konevennlig. Den mest sparkende modellen vi fikk tak i var dermed den flunkende nye S 608, som er mer hi-fi-orientert, men som med en sidemontert 10-tommer i hver bør være livate nok. Nestemann opp ville blitt Jamo R 907, som med sine doble 12-tommere vil trøkke løs, men prislappen på svimlende 65 000 koner diskvalifiserer dem som om de skulle vært Ben Johnson i egen person.

Svenske Dynavoice kjenner vi som et av de virkelig gode ”billigmerkene”. De satser først og fremst på å lage god lyd for en rimelig penge, men med de gigantiske Finale 10 Tower med doble 10-tommere, er målet å formelig banke livskiten ut av lytteren. Og det fremdeles til lav pris, takket være merkingen ”Made in China”.

Norske Fence er også representert, her med Boost 212, som med sine doble 12-tommere har testens største areal av bassmembran og som dermed bør gi heftige opplevelser.

Ikke glem forsterkeren!
Det er fristende med et rimelig par festhøyttalere å også velge en rimelig forsterker. Problemet er at forsterkerkraften som er nødvendig for å holde kontroll på denne type høyttalere, koster en del penger. Det finnes et fåtall av hi-fi-produsenter som lager relativt kraftige forsterkere til en rimelig penge, som for eksempel NAD og Harman/Kardon. Men selv da må du regne med 10 000 kroner for nok kraft. Og hva er egentlig nok kraft?

I testperioden har vi brukt NAD C375BEE mye, ettersom denne prismessig står best i stil med høyttalerne i testen i forhold til ytelse. Men selv ikke denne er egentlig nok. Derfor har vi også testet alle høyttalerne med en av våre referanseforsterkere, Hegel H200 til 23 000 kroner. Denne er en kraftig 200-watter som dessuten låter oppløst, dynamisk og bra. Denne gir et enda bedre inntrykk av hva skikkelig lydtrykk dreier seg om. Men også herfra kan du ta den enda lenger.
Derfor har vi til slutt, på de høyttalerne som har doble terminaler, koblet NAD-forsterkeren til mellomtonen og diskanten, mens Hegel-forsterkeren har fått lov å kun kontrollere basselementene. Lydopplevelsen blir en helt annen, med langt bedre kontroll og mulighet til å spille enda høyere, med et roligere lydbilde.
Da er prisen på forsterkerkraften plutselig over 30 000 kroner, noe som er galskap til slike rimelige høyttalere. Poenget er at vi vil at du skal vite viktigheten av å legge så mye penger du har råd til i forsterkerkraft. Det får du igjen for i opplevelse.