Nå som ferien er over for de fleste av oss, minnes vi glade stunder, gode middager og kanskje en og annen øl. Men vi innser kanskje også at det ble litt for mye av det gode og litt for lite mosjon. Det er altså på tide å knytte treningsskoene og begi seg ut på joggetur. For å i det minste gjøre det litt morsommere, kan man alltids høre på musikk. Men da gjelder det jo å ha hodetelefoner som passer for trening.

Vi har derfor tatt en titt på utvalget av hodetelefoner som er laget for dette formålet. Mange av produsentene har spesielle modeller med litt annerledes krav enn basismodellene. Her er ikke det viktigste lydkvalitet, men konstruksjon og hvor mye de tåler som teller. Uansett hvor humpete turen blir, skal de ikke ramle ut. Dessuten skal de ikke kollapse om de får litt svette på seg eller det kommer en uventet regnskur.

Riktige hodetelefoner til rett person
Det varierer fra person til person hva slags type hodetelefoner man foretrekker. Alle har sine fordeler og bakdeler, og det finnes egentlig ingen typer som er bedre eller dårligere enn andre. Derfor har vi også valgt å dele testen inn i tre typer hodetelefoner. Ørepropper (in ear). Den vanligste typen hodetelefoner for de som hører på musikk på toget eller bussen. Skal man bruke dem på trening, gjelder det at de sitter ordentlig fast. Da må man trolig velge den typen som stappes inn i øregangen og som holdes på plass med solide lydisolerende silikonputer. Fordelen er at de er små og smidige, bakdelen er at de kan bli for lydisolerende slik at man ikke hører trafikken og blir påkjørt.

Ørepropper med bøyle (behind ear). En hybridløsning som kombinerer fordelene med ørepropper med øretelefonens sterke sider. Dels er de så små at man kan stappe dem i lomma, dels sitter de ordentlig fast. Dessuten kan man ha mer løstsittende ørepropper. Enkelte blir nemlig ganske ømme i ørene når man stapper noe inn i øregangen. Spesielt når man beveger seg.

Hodetelefoner (on ear). Tradisjonelle hodetelefoner med bøyle over hodet. Å kalle dem ”on ear” er ikke helt sant i treningssegmentet, for her vil man gjerne at de skal sitte enda bedre fast. Derfor sitter det ofte et par propper i endene. Dessuten forsøker man å unngå bøylen over hodet, så det er vanligere at bøylen går bak nakken.