Man kan ikke unngå å se at One A9 er slående lik iPhone 6, selv om HTC hevder at de var først ute med designelementene. Ikke at det er noen ulempe, da det er en meget pen mobil med en lekker kvalitetsfølelse. Merkelig nok for en mobil i denne prisklassen har man ikke den beste prosessoren, men en mellommodell. Den lavere ytelsen merkes ikke hele tiden, men når man gjør mye samtidig, eller kjører tunge spill, må den kjempe. Dessuten har den svært liten lagerkapasitet, så et SD-kort er nesten et must.

Takket være AMOLED-panelet har skjermen bra fargegjengivelse, og oppløsningen strekker til, men den skiller seg ikke ut på noen måte. Dessverre gjelder det også kameraet, som HTC tidligere har satset på med kontroversiell teknikk. Dette er et mer middelmådig kamera, hvis bildekvalitet ikke kan måle seg med konkurrentene, tross velkomne finesser som RAW-format. Man har heller ikke de samme imponerende høyttalere som i One M9, selv om lydkretsene på innsiden gir bra lyd med hodetelefoner.

Noe overraskende er One A9 den første ikke-Nexus-mobil som har Android Marshmallow. Man har imidlertid lagt på sitt eget Sense-grensesnitt, noe vi absolutt ikke har noe imot, da det faktisk tilfører praktiske funksjoner. Man støtter derfor fingeravtrykkleser, som er plassert i hjemknappen, og som reagerer raskt og presist. Dessverre har man satt i et kleint batteri som, tross strømsparefunksjoner, gjør at mobilen ikke holder en hel dag om man bruker den flittig. Så det å kjøpe en hurtiglader er et must.

Konklusjon

Vi er vant til at HTC enten slipper Desire-modeller som er budsjett, eller One-modeller som er luksus. Da sparer man ikke på kruttet, og alt er så bra som det overhodet kan bli. A9 er derfor litt av et mysterium. Den føles luksuriøs, og har en høy prislapp, men alt på innsiden føles som en mellommodell. Skjermen imponerer ikke, kameraet skiller seg ikke ut på noen måte, høyttalerne er bare ok, den er overraskende langsom, og batteriet er for kleint. Det er bare akseptabelt med en lavere pris.