: Wilson Audio Sophia 3

Jeg starter med å banne i kirken:  Jeg har alltid ment at Wilson Audio har vært en av de fremste representantene for den type hi-fi der alt har blitt så rent og pent at det i og for seg låter fantastisk, men samtidig har blitt litt kjønnsløst og – ja, litt kjedelig.  Kanskje er det bare meg og min måte å lytte til musikk, men nå er det sagt.  Det har vært veldig vanskelig å sette fingerer på hva som egentlig har vært problemet, for det HAR hørt fantastisk bra ut.  Det har bare aldri riktig tent meg som jeg synes det burde gjøre til denne prisen.  Helt til….

På bedre tanker
Det var i forbindelse med Arkenmässan i Göteborg 2008, da Wilson Audios ekstremt entusiasmerende demoguru Peter McGrath viste toppmodellen Alexandria2 på Elite Plaza Hotel, at det hendte.  Jeg fikk en meget kort lytting mens McGrath holdt på å justere, men har var det noe jeg savnet på de tidligere modellene, noe nesten organisk?  Jeg besluttet meg for å holde ørene åpne i fortsettelsen.

På siste Arkenmässan viste McGrath også frem noe nytt på Elite Plaza, nå var det den minste gulvmodellen Sophia i sin siste inkarnasjon, som hadde fått benevnelsen 3.  Ved den første korte lyttingen var jeg ikke voldsomt imponert, men det skyldtes kanskje at jeg satt aller lengst ut til siden og dessuten heller ikke syntes så særlig om musikken.  Anemisk hi-fi-musikk som egentlig bare er spilt inn for å låte bra – eller tar seg selv så altfor høyttidelig – synes jeg at jeg er for gammel til.

Men den andre lyttingen ble lang –meget lang!  Peter McGrath slapp seg løs og spilte etter sitt eget hjerte, blant annet en av hans egne (ja, han er en ytterst kvalifisert ”recording engineer”) innspillinger av Mahlers femte symfoni.  Her fikk jeg en av de opplevelsene som kommer til å stå som et av høydepunktene i mitt hi-fi-liv.  Det tok timer før håret på armene la seg.

Inn i musikken
Den danske agenten Morten Eskildsen på High-Performance Audio hadde et godt innspilt par som han gjerne ville låne ut til meg.  Nedpakket i sine trebokser veier høyttalerne litt over 100 kg og er sjelden uhåndterlige, men når vi vel hadde slept de inn, Morgen pakket dem ut og jeg stilte opp høyttalerne, fremdeles på sine transporthjul, på utgangspunktet for plasseringssøkningen i rommet, kunne jeg med et par nyinnkjøpte brudd i brusken mellom ribbena, forsiktig senke meg ned i lyttelenestolen.  En skive lå i spilleren, og da den var spilt ferdig gikk jeg direkte over til å streame.  Jeg reiste meg helt enkelt ikke fra lenestolen før nødvendigheten kalte seks timer senere.  Haken, som jeg hadde mistet på gulvet, passet jeg på å få med meg.

Den her høyttaleren kan helt enkelt noe som jeg alltid etterlyser for høyttalere. Den kan få meg inn i musikken på en måte som man bare så altfor sjelden får lov til – har man opplevd det søker man etter opplevelsen om og om igjen.

Og jeg var jo langt fra ferdig.  Nå gjaldt det å finne den beste plasseringen, det er jo sånt som en kjøper av slike høyttalere får arbeide med.  Slik som disse tilplasserer man ikke til møbleringen, men tilpasser møbleringen til dem. Etter noen forsøk var det på tide å markere opp plassen og så skifte fra hjul til Wilsons spikes.  Det utgjorde en klar forskjell til det (enda) bedre.  Nei, det er ikke småsaker vi snakker om, det er den typen av forskjell som flytter noe opp til et annet nivå, helt enkelt.  Nå fungerer ikke spikes etter min mening så veldig bra på et parkettgulv, i hvert fall ikke på mitt, så jeg monterte i stedet Entreq Lionfeet føtter under høyttalerne.  Intet dumt valg. Entreq Lionfoot er en fot fylt med et sandlignende dempende materiale som både drenerer vibrasjoner fra kabinettet og isolerer og hindrer vibrasjoner fra gulvet opp i kabinettet.  Høyttalerne står stumt, men likevel mykt og samtidig urokkelig fast.

Hva den kan
Hva er det nå Wilson Audio Sophia3 kan?  Hva er det som gjør at lykkerusen kjører for fullt i blodårene når man lytter?  For det første er gjengivelsen kjempestor i alle dimensjoner, men samtidig fantastisk følsom.  Du hører helt enkelt alt – eller i hvert fall mye mer enn du er vant til.  Eller, du har kanskje hørt det hele tiden, men nå hører du det på et annet, mer selvfølgelig helt logisk sett.

Det er imidlertid ikke bare spørsmål om detaljer, det handler om at du hele tiden får den rette vekten av alle de ulike detaljene.  Vektbergningen hos Sophia3 gjør at du forstår musikken og ikke minst produksjonen.  Det handler om naturligheten, den åpenbare selvfølgeligheten av at det er slik det skal låte.  Det handler om å høre forskjellen på instrumenter, høre alle de ulike stemmene, høre når sangen er duplisert, høre avslutninger og begynnelser, og ikke minst viktig, høre alt dette selv om man spiller lavt.  Oppløsningen er helt enkelt fantastisk.

Men – det slå ikke over i det jeg kaller high-end forbannelsen.  Det blir ikke mekanisk og litt kjønnsløst – on the contrary!  Her er kjøtt og blod, hjerte og smerte (sic!), følelse og ikke minst engasjement.

Hva den ikke kan
Det er selvfølgelig noen aber.  Prisen, som er en, forlater vi for et øyeblikk.  Men Sophia3, selv om den er lettere å få til å spille enn de fleste andre høypresterende høyttalere, krever at det legges ned mye omsorg i plasseringen for virkelig å kunne få ut hele potensialet.

Jeg liker heller ikke terminalene, som til dels sitter for tett, er vanskelige å dra til ordentlig og som i tillegg ikke kan ta banankontakter.  Idiotisk! Den krever selvsagt ikke at du har forsterker som kan drive hva som helt, men den sier klart og tydelig i fra om du kobler til noe som er bedre eller dårligere.  Slik er det også med kabler, du hører virkelig forskjell. Det hjelper altså, til tross for Wilsons intensjoner om at den kan spille med det meste (og det kan den), å koble til noe som er riktig bra.  Som anmelder må jeg si, at som verktøy for å snakke om hvilke saker og ting i et anlegg kan, har jeg nok ikke prøvd noe bedre.

Music, maestro, please
Det føles nesten dumt å dra frem enkelte musikkeksempler.  Når jeg ser på spillelisten fra den perioden jeg har hatt høyttalerne, må jeg si at jeg nok aldri har hatt en så blandet liste – heller ikke så lang, om jeg skal være ærlig.  Det er en slik høyttaler som du føler at du bare må spille musikk på – og gjerne så ulike typer som mulig.

Et par eksempler kan jeg imidlertid gi.  Et så banalt eksempel (som ikke viser seg å være så banalt) som filmmusikken fra The Good, the Bad and the Ugly av mesteren Ennio Morricone er innspilt på midten av sekstitallet (det høres), men byr helt plutselig på en masse morsomme detaljer i produksjonen som du sikkert har hørt tidligere, men ikke notert – her får de den vekten som trolig har vært meningen under produksjonen – det blir virkelig kult og man forflyttes rett inn i filmens støvete virkelighet. Klassisk musikk av så vel Scarlatti som Bach, Mozart som Orff ble spilt, og det låter gjennomgående blendende med en naturlighet og følsomhet i klangene og en livefølelse av musikerne som man sjelden opplever.  Die Kluge av Carl Orff er en klassiker som testmusikk, den byr på absolutt alt. Via Sophia3 er det en enestående og hårreisende opplevelse av en kaliber man bare får med de aller beste formidlerne.

I løpet av testperioden oppdaget jeg Gorillaz lett irriterende fengslende låt Double Bass igjen, langt fra high-end innspilt, men som likevel forteller om at bassgjengivelsen er både rapp, dyp, fantastisk detaljert og med kraft i anslagene – uten å ta livet av den øvrige musikken.

Integrasjonen mellom de ulike elementene er – ja, sømløs er et fattig ord.

What’s he building? med Tom Waits fra hans Mule Variations er et fortalt stykke med mange eiendommelige lydillustrasjoner bak.  Via Sophia3 kan man bare ikke ta ørene vekk for fortellingen, man blir trollbundet av den nesten magiske stemningen og alt som hender i bakgrunnen, og som høres klarere og mer distinkt enn noensinne før.  At mellomregisteret dessuten gjør at tale- og sangforståelsen er fantastisk gjør sikkert ikke saken dårligere.

Verktøy
Wilson Audio Sophia3 er den beste musikkformidleren og det beste høyttalerverktøy jeg har hatt i mitt lytterom.  Hittil. Jeg har ikke hatt noen TAD eller en Coltrane, for bare å ta et par eksempler, men da er vi også opp i et til og med mye høyere prissegment.  Om man kan snakke om en høyttaler til nesten 200.000 kr som rimelig, så må jeg utrolig nok betegne Sophia 3 som det.

Sophia3 maler med en meget tynn pensel, men den setter desto flere velplasserte penselstrøk.  Resultatet er et fantastisk, helt og fullt malt lydbilde i de naturligste farger som kan ses på lang avstand og samtidig kan ses på med forstørrelsesglass.  Jeg kommer i hvert fall til å ta en alvorlig oversikt over min økonomi for å se om det ikke skulle finnes en liten, liten sjanse.