Klipsch RF-83 ble testet i desembernummeret, og det ble virkelig ”rocking around the christmas tree”! Massive musikkgjengivelser kombinert med en ganske bra oppløsning flyttet konsertopplevelsene hjem til stua.

Den rimelige bokhyllevarianten RB-61 koster seks ganger mindre, og er da også mye mindre av størrelse. Beregnet for stativer kan man ikke forvente slike opplevelser fra denne krabaten, men den er likevel altfor stor for bokhylla, og vi vet at Klipsch liker å presse ut det de kan av dynamikk fra selv små kabinetter.  Følsomheten er hele 95 dB med én watt takket være horndiskant, så høyttalerne klarer seg med en ganske liten forsterker. Refleksporten ser ut som en brevsprekk og sitter nederst i front.

Lydkvaliteten
Det kriblet litt i hendene da vi koblet opp Klipschene. Etter at QLN vartet opp med spreke rytmer var det bare å glede seg til hva de dobbelt så dyre ”amerikanerne” kunne få til. Og mellomtonen er det god futt i. Rytmene på Justin Timberlake-albumet smetter ut med flott attakk. I mellomtonen. Bassen derimot, låter mindre definert. Den er kjapp nok og temmelig distinkt, men litt grov. Bassgitaren på låta til Sarah McLachlan er et eksempel på dette. Fysisk og stor, men den har ikke særlig definert tonestruktur. Den blir litt monoton, alle strengene på bassgitaren låter ganske likt, og det samme med basstangentene på pianoet.

Gitaren til Valentourettes på låta ”Verdiløse menn” er feit og fin i klangen, og det er ganske moro å spille høyt. Men ved normalt lyttenivå blir det litt tamt. Det er også en liten kabinettfarging i nedre mellomtone som høres hele tiden, og som forstyrrer illusjonen.

Lyden er litt anonym og kjedelig, og på noen områder er faktisk de halvparten så dyre QLN-høyttalerne bedre; de er mer distinkte i bassen, og selv om de ikke er like gode på stemmegjengivelse i mellomtonen som Klipsch, kan man med QLN-ene budsjettere med en to tusen kroner dyrere forsterker. Mye penger i denne prisklassen, og det vil garantert gjøre utslag.