Med en gang jeg så de skinnende, sorte Studio 89, bestemte jeg meg for at disse må testes. Helst så fort som mulig. De små Monitor Audio-høyttalerne kombinerer nemlig deres egen spesielle diskant, MPD III, med to 108 mm basselementer, i det som ligner en såkalt d’Appolito-konfigurasjon. Alt pakket inn i et sjeldent tiltalende design, er det rart jeg ble nysgjerrig?
Studio 89 er kompakte og slanke, og måler 34 cm i høyden knappe 16 cm i bredden og er 36 cm dyp. I praksis betyr det at de kan få plass på en hylle, sågar i en bokhylle, men jeg sørget for å få dem levert med stativene som er laget spesielt for Studio 89, et par stativer som gjør høyttalere om mulig enda lekrere å se på.
Den spesielle bånddiskanten – Micro Pleated Diaphragm III – har vi sett og hørt før, i flaggskipet Hyphn, og de to mellomtone/basselementene, med aluminium og magnesium membran og et keramisk belegg på utsiden, kjenner vi fra andre Monitor Audio-høyttalere vi har testet.
Bak det gullfargede belegget på de to RDT II-elementene, er det en sandwich i aluminium, en Nomex bikubeformet kjerne og karbonfiber. Stivt og lett altså.
De små elementene ser jo ikke ut som all verden, men de drives altså av en 85 mm svingspole/magnet-kombinasjon. Og de to elementene får drahjelp av to slisseformede bassrefleksporter på baksiden. De tre elementene er montert på en egen ramme som er skrudd fast i det sortlakkerte kabinettet. Ifølge Monitor Audio, skal Studio 89 rekke ned til 48 Hz, mens det spesielle diskantelementet er i stand til å nå 60 kHz.
Navnet Studio 89 hinter til Monitor Audios studioserie med høyttalere, som ble introdusert på 80-tallet, som var de første med metallmembraner.
Plassering
Å sette dem opp er ikke særlig vanskelig. De spesiallagede stativene har justerbare pigger på undersiden og skruer som bolter høyttalerne fast i stativene. Stativene er lette, men stive. Personlig ville jeg nok valgt å tre ned en plaststrømpe i stativene, og fylle dem med sand eller en annen kompakt masse. Både for stødighetens skyld, men også for å dempe eventuelle resonanser som kan oppstå i mellom stativene og høyttalerne.
Studio 89 kan fint plasseres inn til en bakvegg, og i noen tilfeller vil det hjelpe på bassresponsen. De går tilstrekkelig dypt til at man får en realistisk bassgjengivelse, men de har ikke den samme dybden og autoriteten i bassen som et par KEF R3 Meta har, men så er det en større høyttaler enn Studio 89, og det skulle bare mangle at den ikke leverte mer fylde i bassen.
Når høyttalerne er satt opp og klare til å kobles til, er jo spørsmålet om de spiller like fantastisk som de ser ut.
Med høyttalere koblet til Marantz nye Model 60n, en to ganger 60 W strømmeforsterker med innebygget DAC og analoge innganger, spilte høyttaleren som de var koblet til en svinedyr high-end forsterker. Det kan selvsagt tilskrives forsterkerens kvaliteter, som vi skal fortelle mer om i en kommende test, for det er åpenbart mye kvalitet for pengene i den lille Marantz-forsterkeren.
Sammenlignet med
Men det er høyttalerne som virkelig skinner i denne sammenhengen. Og sjelden har jeg vært borte i en høyttaler som er så transparent, detaljert, åpen og gjennomsiktig, som de små Studio 89.
Som med alle små høyttalere er også disse kanongode på stereoperspektiv. Lydbildet står fjellstøtt i rommet, og innholdet er superfokusert. Ved første gangs lytting blir man slått av hvor åpent og gjennomsiktig lydbildet er, etter en stund legger man også merke til hvor kontrollert og korrekt musikken gjengis. Særlig gjelder det rytme, hvor slagverk og perkusjon gjengis med en nesten maskinmessig nøyaktighet.
De små høyttalerne varter opp med et relativt stort lydbilde, som ikke er like varmt klingende som de nevnte KEF-høyttalerne, men heller ikke klinisk skarpt eller lyst.
Hvis man liker å lytte til musikken på så rent og uforfalsket vis som mulig, er Studio 89 midt i blinken.
Jeg kan ikke komme på veldig mange andre høyttalere i denne klassen, som gir lytteren den samme innsikten i musikken.
De dråpeformede Jern 14 har noe av den samme umiddelbare transientresponsen og åpenheten. De større MoFi SourcePoint 8, spiller med mer energi i bassen, men har ikke det samme silkemyke raffinementet som du får i Studio 89. De større Dynaudio Special Forty, leverer et varmere lydbilde med dypere bassrespons, men heller ikke de klarer å åpne opp lydbildet på samme måte som Studio 89.
Krystallklart fokus
Det er ikke feil å si at høyttalerne lever opp til navnet. Studio 89 har mange av de kvalitetene man forventer i en god studiomonitor, de er supernøytrale, uten å være kliniske.
Med Elephant9 og Terje Rypdals album Catching Fire, klarer de små høyttalerne på bemerkelsesverdig vis å tøffe seg litt. Albumkuttet John Tinnick, er en kakofoni av perkusjon, gitar, bass og keyboard, som kan knekke selvtilliten til enhver høyttaler. Men med volumet på brukbart konsertnivå, merker man at høyttalerne har mindre effekt i dypbassen enn KEF R3 Meta og Dynaudio-høyttalerne. Men slagverket gjengis med en uovertruffen presisjon, og klangen til Terje Rypdals tilkoblede gitar lyder mektig og tøft fra de små høyttalere.
Med roligere materiale som James Vincent McMorrow nydelige Sunburn, gir meg et helt annet lydbilde. Her er det dypere og mer klangfullt, og vokal kranglingen er rett og slett praktfull. Den er full av varme, nærhet tydelig definert. Her merker man også hvor mye dynamikk det er i de små høyttalerne. Ikke typen som kommer til å klaske deg i fjeset eller riste deg i leggene. Men den dynamiske kontrasten i vokalen på Sunburn, forteller at høyttalerne har dynamisk kvaliteter man ikke forbinder med så små høyttalere.
Jeg må si noe om bassresponsen fra Studio 89. Selv om de ikke går dypt, har bassen kvaliteter jeg sjelden hører fra så små høyttalere. Arild Andersens Dreamhorse, et solo liveopptak med kontrabass, får rikere bunnklang i en større høyttaler, det er helt naturlig, men her er kontrabassen varm, fyldig, og fremfor alt stramt gjengitt. Den dynamisk kontrasten er tydeligere definert enn i Dynaudio-høyttalerne, så akkurat her er det neppe noen som kommer til å savne fraværet av dypbass.
På magma, fra Jan Gunnar Hoffs album Home, igjen et solo opptak med kun klaver, trenger man bunnklang for at klaveret skal lyde som akkurat det, og ikke et piano. Det får man i rik monn i de små høyttalerne, om man kan høre pedal arbeidet til pianisten, og den dype klangen på de laveste frekvensene til klaveret, tydelig fokusert i det store lydbildet som Morten Lindberg har produsert.
Høyttaleren gjengir Cecilia Bertolis mezzosopran helt uten skarpe kanter, spisse esser, eller slank klang. Takk og lov. I stedet er Benedictus fra Mozarts rekviem en åpenbaring i skala og dybde. Som langt overgår høyttalerne beskjedne størrelse. Den er som å ta et dypdykk inn i Wienerfilharmonien storstue, hvor man er omgitt av himmelsk vakre klanger og noen vokalprestasjoner som kan gjøre en målløs.
Konklusjon
De er små og har sine klare begrensninger. De vil trives litt bedre på en Denon PMA-3000NE, enn Marantz Model 60n. Litt mer dreiemoment i forsterkeren hjelper på kontrollen, særlig på høyt volum, siden høyttalernes følsomhet er på den lave siden. En integrert Hegel (H190/190V) eller Electrocompaniet (ECI 80D) i tilsvarende prisklasse som høyttalerne, vil også være en knallgod match, men uansett tar det ikke fra høyttalerne noen av de kvalitetene de har. Som er et superkontrollert, åpent, gjennomsiktig, og dynamisk levende lydbilde. De spiller simpelthen slik de ser ut. Det er ikke mye å trekke for med unntak for prisen, som er litt i høyeste laget sammenlignet med flere av konkurrentenes modeller. De spesialtilpassede stativene er heller ikke billige. Men man må jo ikke ha de. Uansett får man en fantastisk velspillende, liten høyttaler, som passer utmerket inn i mindre til moderat store stuer, hvor man får studiolyd i en lekker innpakning.