De aller minste bærbare høyttalerne har stort sett bare én fordel, og det er at de er små og enkle å ta med. Prisen er sjelden avskrekkende, så terskelen for å kjøpe en, er lav. Men baksiden av medaljen er ofte slapp og kjedelig lyd. Med lite bass.

Og det vil man ikke ha. Derfor går det langt mellom hver gang vi anbefaler en liten høyttaler. Den lommevennlige Marshall Willen, er en av få vi har gitt et godkjentstempel, mens den større Marshall Emberton II ikke fikk det.

Årsaken til det var at den gang opplevde vi den som blodfattig og ikke særlig engasjerende. Den nye Emberton III derimot, er langt bedre enn forgjengeren. 

Høyttaleren er stadig liten, ikke sånn at den går ned i lomma som en Willen kan, men den får plass i en bag eller en stor jakkelomme. Med en batteritid på 32 timer, trenger du ikke ta med en lader heller, og siden den er sprutsikker tåler den både regn og snø.

Emberton III kan beskrives som en mindre utgave av den potente Marshall Middleton. Den spiller ikke like høyt og tøft som den større Middleton, eller en JBL Charge 5 WiFi, men den har mye bedre bassgjengivelse og dynamikk enn en Willen. Batteritiden er over det dobbelte, og en 20 minutters ladeøkt gir deg seks timer med musikk.

Emberton III kan lades med en vanlig USB-lader, som mobilladeren, og det følger med en USB-C-ladekabel, men ingen lader.

Det finnes en app til alle nyere Marshall-produkter, også denne, men den er fremdeles begrenset til det mest grunnleggende og har bare tre ferdiglagede eq-innstillinger. Du kan ikke selv stille bass, diskant, eller eq.

Potent lyd i kompakt format 

Et 5 cm fulltoneelement og to passive basselementer, gjør ikke Emberton III til noe stereoanlegg. Den klarer ikke å fylle en stue med nok lyd til at det blir skikkelig feststemning av det. Til det er en Middleton et bedre valg, men siden Emberton III er mindre og hendigere å ta med, er den kjempefin å ha med på tur. 

Den leverer mye bedre og mer potent bass enn forgjengeren Emberton II og den lille Willen, og på Out Of The Cold med Bob James og Kirk Whalum, er det overbevisende mengder bass. Den går ikke dypt, men med eq-innstillingen Trykk, er det relativt fin vekt i gjengivelsen av slagverk, og man kan lett følge rytmen til bassgitaren hele veien.

Forbausende nok fikk den det gamle opptaket med Frank Sinatra, Live At The Sands i Las Vegas, til å lyde både nært og live. Vokalen er varm og det klinger fint av orkestret fra den lille høyttaleren. Skalaen er naturligvis ikke like overbevisende, men det blir bedre med Saint Etiennes klangfulle Nightingale fra albumet The Night. Her kommer klangfargene godt fram i lydbildet, som riktignok ikke er særlig stort, men så snakker vi om en liten høyttaler. 

Billie Eilish Birds Of A Feather, lyder rytmisk og energisk med kontant bassrytme, og lydbildet er behagelig uten skarpe kanter, eller skjemmende artefakter. Dua Lipas Illusjon, kan spilles relativt høyt, nok til at man kjenner føttene bevege seg til rytmen, men her merker man også at det er grenser for hvor høyt høyttaleren trives med å spille.