Å kombinere vakkert håndverk med god lyd, er ikke lett. Noen får det bedre til enn andre, og disse høyttalerne har de beste forutsetningene for å lykkes.

De er nemlig laget av en av de beste på området.

Håndlaget i Italia, kombinerer høyttalerne et nydelig møbel med praktfull lyd, som er i stand til å vekke følelsene i selv de hardeste hi-fi-kynikere.

Høyttalerne bærer navnet til avdøde Franco Serblin. Mannen bak Sonus faber, som trolig er det best eksemplet på italiensk håndverkskunst med god lyd. For noen år siden forlot han Sonus faber, og startet for seg selv på nytt, med Ktema og Accordo. Etter hans død i 2013, har svigersønnen drevet selskapet videre.

De bærer ikke bare mannens signatur, de viderefører også hans filosofi. Det har gitt den kompakte stativhøyttaleren, et uvanlig åpent og fokusert lydbilde, dog ikke blottet for varme eller fylde – og en håndverksmessig kvalitet de fleste høyttalerprodusenter ikke er i nærheten av.

På mange typer musikk, er de så komplett balanserte og transparente, at man virkelig må klype seg i armen.

Forseggjort fra innerst til ytterst

Formen er uvanlig selv for italienske høyttalere, som er kjent for å se mer vågale ut. Her er den tradisjonelle kasseformen erstattet med en vinklet front og buede sider i en asymmetrisk form. Ikke bare ser det bra ut, det hevdes også å dempe interne resonanser bedre enn i kasseformede kabinetter.

Høyttalerne leveres med stativer, som har kabelføring på innsiden, og kabelterminaler nederst på baksiden. En fordel fordi man ikke trenger like lange kabler som man trenger hvis terminalene er 60 cm høyere opp, på baksiden av høyttalerne. Stativet og høyttaleren kobles sammen med en innvendig plugg, og skrus sammen med sjenerøse, krommede bolter på undersiden.

Det hele ser ikke bare veldig bra ut, kvaliteten er virkelig av det forseggjorte slaget. Kabinettene kan leveres i en mattlakkert valnøttutførelse, eller grå klarlakk, og er satt sammen av flere deler limte tre. Du ser ingen skjøter, skruehull eller overganger, som er så vanlig på høyttalere flest.

Også i høy prisklasse.

De to høyttalerelementene er tilpasset Accordo, og består av en 15 cm bass med fibermembran fra Scan-Speak, og en Ragnar Lian-utviklet (tidl. SEAS) 29 mm diskant, med vevd silkemembran. Basselementet har en så kalt faseplugg i midten, som skal spre lydbølgene jevnere over det aktive frekvensområdet.

Siden høyttalerne ikke er av de største, er de relativt enkle å plassere. Den beste løsningen er å holde dem et stykke fra bakveggen, minimum en halvmeter, men det er ikke kritisk. De kan med fordel vinkles mot midten, men ikke så mye at de peker rett i fjeset. Balansen i lydbildet, er etter min mening bedre når de peker litt til siden for nesetippen.

Da lyder de på sitt aller beste, særlig på akustisk musikk.

 

Åpent lydbilde med bredt perspektiv

Vår test ble utført med Naims beste forforsterker med strømming – NAC N272 – og effektforsterkerne NAP 250 med 80 W effekt. Nok i massevis til å drive større høyttalere enn Accordo, særlig med ekstra strømforsyninger tilkoblet.

De minner mer om de dobbelt så dyre Sonus faber Guarneri Evolution, enn Focal Sopra No1. Også de i en mye høyere prisklasse. Lydbildet er uvanlig transparent, rikt på detaljer og veldig fokusert. Uten at det lyder hardt av den grunn. Balansen kan oppfattes som slank, men hadde ikke noe problemer med få ut toner under 50 Hz i lytterommet, bassen er bare ikke spesielt fet eller hardtslående. Noe som kan få Accordo til å lyd behersket i bassen.

Liker man at det er litt muskler i bassen, er kanskje ikke disse høyttalerne førstevalget.

Men liker man for eksempel jazzensembler, klassisk musikk med og uten vokaler, eller akustisk musikk, er Accordo-høyttalerne et funn. Også på rock, for Heart of Gold med Neil Young som er en overveiende akustisk låt, lyder gledelig nok levende til at man føler at det handler om en liveinnspilling. Enda det er studioinnspillingen av låten. Youngs såre vokal er fokusert ned til perfeksjon, med masse rom rundt, som skaper en fin romfølelse.

Sammenlignet med

Stereoperspektivet er faktisk bedre enn på Focal Sopra No1, fordi lydbildet brer seg lengre forbi høyttalerne, og instrumentene er bedre definert i bredde og dybde. Kall det gjerne tredimensjonalitet. På Don’t Explain med Cassandra Wilson, havner alle instrumentene i mellom høyttalerne når jeg kobler til Sopra No1, mens Accordo fordeler dem bedre i bredden. For eksempel er saksofonen plassert mer til venstre i lydbildet på Accordo.

Det samme skjer med Lars Winnerbäcks Lågsäsong og Adeles When We Were Young. De større Focal-høyttalerne leverer langt mer fysisk bass, og spiller gladelig høyere. Eksempelvis skorter det litt på bassdynamikken på Preach Hank med Mac Avenue Superband, og My Name Is Liar med Highasakite, får ikke det drivet som gjør at man blir sittende å nikke som en tulling til drivet i bassen.

Men bytt til Laschia Chi’o pianga med barytonvokalen til Bryn Terfel, fra Händels Rinaldo, og gåsehudfaktoren blir med ett skyhøy. Stemmen kryper under huden på deg, fordi den gjengis med så mye dybde, og lyder så mektig og ufarget, at man fryser på ryggen av fryd. Det samme skjer med damevokaler, som De miei Figli fremført av mezzosopranen Cecilia Bartoli, fra Dell’Oglios La Clemenza di Tito (opprinnelig Mozart).

 

Accordos karakter minner kanskje mer om Dynaudio Confidence C1 Signature, eller Raidho C1.1, men mellomtonen er varmere og har mer fylde her. De lyder riktignok ikke like dynamiske som de små Raidho-høyttalerne, og det smeller ikke bra bassen på samme måte som i Dynaudio-høyttalerne, men de er nesten magiske på klavermusikk. Pianosonate 29, Allegro, med Grigory Sokolov fra Beethovens Hammerklavier, mangler ingen ting her, kanskje med unntak for tyngde i klaverets laveste oktav. Alle anslag, alle nyanser, kompleksiteten og de tonale kvalitetene, er fantastisk godt bevart og gjengitt i Accordo-høyttalerne.

De klarer seg fint på den enda mer komplekse Shingashi Song med Yo Yo Ma og Silk Road Ensemble, og kan du leve med at perkusjonen ikke masserer mavemusklene, får du en uvanlig troverdig opplevelse fra et par høyttalere som spiller langt over sin størrelse – og prisklasse.

Spenn dem fast i en McIntosh MC275 med 75 rørwatt, eller en Hegel H360 dersom du foretrekker en integrert forsterker. Parasound Halo og Denon PMA2500E er to svært gode alternativer. Trenger du mer dypbass enn du får her, kan du alltids plusse på med en subwoofer. JL Audios 12-tommers E-Sub, eller SVS Ultra med 13-tommer, kan fint fylle på en ekstra oktav med kvalitetsbass.

Vår mening

Det hender en sjelden gang at utseendet står i stil med lydopplevelsen. For selv om Franco Serblin Accordo ikke er blant de største kompakthøyttalerne vi har testet, spiller de som en mye større og mer velvoksen høyttaler. Unntaket er i bassen, hvor begrensningene blir tydelige på basstung musikk, men den åpne mellomtonen og det fabelaktige stereoperspektivet, gir deg mye mer av musikkens sjel enn mange sammenlignbare høyttalere klarer. De er særlig godt egnet til akustisk musikk, som lyder mer naturlig og nyansert på Accordo, enn på mange dyrere høyttalere vi har sammenlignet med.