Duevel Planets er både kompakte og lette gulvhøyttalere med et spesielt utseende. Både diskantelementet og den 6-tommers mellomtonebassen av kevlar er montert på toppen av kabinettet og peker rett opp i lufta. Over elementene sitter fastmontert hver sin metallkule, som fungerer som linser som sprer lyden 360 grader ut i rommet. I høyden så vel som i bredden. Kulene minner om miniatyrmodeller av planeter, derav navnet Planets.

På undersiden av kabinettet sitter en bassport, som gjør at høyttalerne strekker seg dypere i bassregisteret enn man tror når man først ser dem. Duevel har ikke oppgitt frekvensmålingene, men andre målinger vi har sett rundt på internett tyder på at de går lineært ned til rundt 40 Hz, før de ruller av med – 6 dB ved 30 Hz. Om noe gir dette en indikasjon på at høyttalerne får med seg den viktigste informasjonen i bassregisteret. Eksempelvis har en kontrabass sin dypeste grunntone ved 41,2 Hz, mens en tuba går ned til 43,65 Hz. Et flygel går derimot dypere.

Plassering
Duevel anbefaler at høyttalerne plasseres med diskantelementet mot sideveggene. Undertegnede har tatt dette for god fisk og i stedet jobbet med avstander. Hvilket skulle vise seg var mindre problematisk enn mange andre høyttalere. Tett mot bakveggen (ca 30 cm) gir en saftigere bass, uten at den smøres ut og blir udefinert. Lenger ut på gulvet blir bassen strammere om noe slankere, samtidig som lydbildet blir større og bedre definert i plassering av instrumentene. Men det er ikke slik at høyttalerne låter klart best her eller der. Bare pass på å ha litt avstand til sideveggene, gjerne 50-100 cm, og det er en fordel men ingen nødvendighet at rommet er symmetrisk. Lyden spres såpass bredt uansett.

Det som gjør størst forskjell er om du har harde eller myke vegger, og om rommet er godt møblert. Harde vegger gir flere refleksjoner, og et mer diffust lydbilde. Mykere vegger som testrommet gjør lydbildet mindre men da også bedre definert. Dette har vi bekreftet på testrommet, hvor vi har molton-gardiner som kan dekke til veggene for myk klang eller trekkes fra for å avdekke den hardere klangen fra gipsveggene.

Stort lydbilde
Fordi høyttalerne sprer lyden i 360 graders kuleform, bruker de alle rommets flater til å reflektere lyden. Dette gjør lydbildet gigantisk, spesielt sett i forhold til de små høyttalerne. Man føler dybden så vel som bredden, og et stort orkester brer seg utover i hele rommet.

Orkester
Av orkestermusikk, hva er mer naturlig enn å teste Duevel Planets med ”Planetene” av Gustav Holst? Med denne i skuffen på Electrocompaniet EMP 2 og med kraft fra Electrocompaniet ECI 6DS spres lyden fra strykerne og fløytene seg ut i rommet. Og kontrabassene er fyldigere og går dypere enn jeg på forhånd hadde trodd. Valthorn gjengis med god kropp. Det er god tyngde i bassen, og det er klart at Duevel har fått til faseovergangen mellom diskantelementet og mellomtonebassen på utsøkt vis. Og det er godt gjort, når de har valgt en delefrekvens så høy som 4 kHz. Her er lydbølgene så korte, at den minste lille tidsforskyvning ville resultert i en hørbar faseglipp. Det later til at alt er på stell i dette henseendet.

Mangler aggresjon
Det høyttalerne mangler litt av for min del er aggresjon. I mer aggressive satser låter orkesteret litt forsiktig og bakpå, hvor jeg liker litt mer trøkk og gnist. Det er heller ikke slik at man kan helt korrekt peke ut hvor i rommet de ulike musikerne står plassert, for lydbildet er såpass strukket ut i dimensjonene at det blir noe diffust. Når begge høyttalerne sprer lyden 360 grader, er det dømt til å bli en del ”crosstalk” mellom dem, som gjør at venstre og høyre øre får mye av den samme informasjonen, hvilket gjør det litt diffust. Denne typen lydbilde minner mye om den man får når man er på konsert, med mye reflektert lyd. Den som er glad i å gå på konserter, vil nikke gjenkjennende til lyden av Duevel Planets. Med unntak lydnivået og attakket man får fra PA-høyttalere, vel å merke. Derimot låter Planets langt mer oppløst enn man noen gang får høre på konsert.

Akustisk musikk
Best trives planets med akustisk musikk, som for eksempel visesang og country. Musikk hvor hvert instrument har fått sin plass i lydbildets rampelys. Bare hør på Wilcos ”Jesus, Etc” fra 2002-albumet ”Yankee Hotel Foxtrot”. Den skjøre vokalen til Jeff Tweedy er klar og tydelig, mens strykerne som er mikset tørt og distinkt låter nettopp slikt. Denne låta kommer meget godt ut av den tredimensjonale gjengivelsen fra høyttalerne. Og at vokalen ikke er like punktlig sentrert som med høyttalere med mindre spredning, oppfattes ikke som noen ulempe. Høyttalerne spiller meget likandes nærmest uansett. Dette kan jeg lytte lenge til!

Rock
Der hvor jeg derimot ikke helt får foten, er med rock hvor basstromma slår hardt og gitarene virkelig biter. Det mangler litt attakk, og enda viktigere er det at høyttalerne bare har en følsomhet på 85 dB, som er 2-4 ganger lavere enn det vanlige. Det betyr at de trenger en stor forsterker dersom formålet er å spille høyt med god kontroll. Og med tungrock er det jo selvsagt det. For de fleste vil dermed høyttalerne ligge i litt feil prisklasse, da en kraftig og samtidig veloppløst forsterker fort blir dyr. Til og med Electrocompaniet ECI 6DS blir litt i tammeste laget her, en forsterker til 40.000 kroner.

Ta for eksempel 24-bit/96kHz-versjonen av Zeppelin-coveren ”Immigrant Song” fra filmen ”The Girl With the Dragon Tattoo”, gjort av Trent Reznor og Atticus Ross, med gjestevokal av Karen O fra bandet Yeah Yeah Yeahs. En fet, ”industrial” rockelåt i Nine Inch Nails-stil. Denne skriker etter å spilles høyt! Med Duevel Planets blir det litt for snilt.

Interessant er det at de nyeste platene til Rammstein derimot låter veldig kult. Dette fordi de er såpass komprimert i miksing og mastering, at det ikke er så mye dynamikk igjen i dem, samtidig som alle klanglagene fra synthprogrammeringen lager et stort lydlandskap. Dette kommer godt frem med Duevel Planets.

Konklusjon
Tyske Duevel Planets er høyttalere med et meget spesielt utseende som man enten vil hate eller elske. De er meget kompakte og passer inn i selv små rom, samtidig som de sprer lyden så stort at de godt kan tåle å stå i en større stue.
Lydbildet er gigantisk i høyden så vel som bredden. Et orkester får virkelig plass å boltre seg på, og høyttalerne låter velbalansert og fint på akustisk musikk.

De går også overraskende dypt i bassen til å være så kompakte.

Høyttalerne kan fint anbefales deg som ønsker en uproblematisk høyttaler med tanke på plassering, og som låter innbydende uansett hva du hører på.

Forbeholdet er at Duevel Planets har litt lav følsomhet, hvilket krever sitt av forsterkeren dersom du vil guffe opp litt. Bassgjengivelsen er videre ikke den aller strammeste, som gjør at røffere musikk med mye attakk i basstromma ikke låter sinna nok.

Ved lavt til normalt lyttenivå er høyttalerne uproblematiske og kan fint kobles til en rimelig stereoforsterker, som for eksempel Rotel RA-12. Men mer trøkk og futt og fart får du med kraftigere ting. NAD C375BEE kan være et alternativ til 9.000 kroner. Mer oppløste forsterkere er for eksempel Hegel H70 og Primare I22, til 10.000 kroner hver.