Siste nytt er at ArtCoustic nå har begynt med gulvhøyttalere. Store gulvhøyttalere, med høy pris. Navnet på serien er Stealth, som må være ironisk. Det er ingenting med disse høyttalerne som går under radaren hos noen. Envi er den minste modellen, men rager likevel 114,5 cm over gulvet. Legg til en bredde på 20 cm og dybde på 40 cm, og dette må betraktes som en stor høyttaler. Jeg har ikke noe problem med det. Jeg elsker store høyttalere!

Høy pris
Prisen på 37.500 kroner plasserer Envi i en temmelig eksklusiv klubb. Eksempelvis er de glimrende Dynaudio Focus 260 8.500 kroner rimeligere. En annen interessant høyttalermodell er Elac FS 407 til rundt 30.000 kroner.

Kabinetter
Standard farge er svart front- og bakpanel, med hvite sidepaneler. Sidepanelene kan man imidlertid få i en tilnærmet uendelighet av farger. Ser man på høyttaleren fra baksiden, er det en glippe mellom det ene sidepanelet og resten av høyttaleren. Dette for å gi plass til et skjult sidemontert 10-tommer basselement.

Det jeg ikke liker med kabinettene, er at de hvite sideplatene på testmodellen virker som de er tatt rett fra en Billy Bokhylle fra Ikea. De er skrudd fast med ikke fire, men ni skruer på hver side. Svarte, store skruer som, er litt merkelig på et høyttalerpar til 37.500 kroner. Men det industrielle utseende vil nok finne sin nisje.

Brystvortediskant
En bok skal ikke dømmes ut fra omslaget, som i denne metaforen minner om en pocketbok til prisen av en innbundet. På frontplaten sitter to små mellomtoneelementer symmetrisk plassert over og under diskanten, som er av typen ringradiator, eller ”brystvortediskant” på folkemunne. Dette er en variant av domediskanten, forskjellen ligger i at opphenget, altså fjæringen som den spisse domen sitter på, står for mesteparten av diskantspredningen, mens domen fungerer mer som en faseplugg. I forhold til en vanlig dome skal ringradiatoren kontrollere spredningen bedre, slik at faseproblematikk minimeres ved delefrekvensen når man sitter utenfor optimal akse (utenfor ”sweet spot”).

D’Appolito
Fordelen med mellomtoneelementene plassert symmetrisk over og under diskanten, en såkalt D’Appolito-konfigurasjon, er at en faseforskyvning mellom den ene mellomtonen og diskanten blir kansellert av den andre mellomtonen. I teorien blir den gjenskapte lyden mer faseriktig, og får dessuten en jevnere horisontal spredning i hele mellomtone- og diskantområdet.

Plassering
Etter å ha montert baseplatene med spikes under høyttalerne, prøver jeg først å plassere dem ganske tett mot bakveggen, for å se om de kan trives med en diskret plassering. Koblet til den integrerte Marantz PM-11S3 og den tilhørende nettverksspilleren NA-11S1 (35.000 kr per komponent) melder de fort ifra at her trives de ikke. Bassen er for svulstig og udefinert, slik at basstromma på den nydelige låta ”Is Your Love Strong Enough” av post-industrial-prosjektet How to Destroy Angels sklir ut og blir litt pløsete. Det ellers store lydbildet på denne høyoppløste 24-bits Flac-utgivelsen blir også flatt, slik at den åpne, gassaktige romklangen ikke kommer ut og rundt sangerinnen Mariqueen Maandig som den skal.

Ut på gulvet
Derfor må høyttalerne ut på gulvet. Ut fra bakveggen og sideveggene. At noen vil synes det ser vulgært ut, får bare være.

Straks blir bassen strammere, og perspektivet bedre. Man enser det store klangbildet som nå strekker seg mer ut i rommet. Forsterkeren har overraskende god kontroll for en 100-watter å være. Likevel skulle jeg gjerne hatt enda bedre kontroll på basselementet. Bassen kunne fremdeles vært litt strammere, og stemmen kunne kommet enda bedre frem. Den dynamiske kontrasten er god, men til denne prisen ville jeg forvente enda mer.

Forsterkerbytte
Forsterkeren skiftes til Hegel H300. Noe rimeligere enn Marantzen, men med mer kraft og en raskere bassgjengivelse. Se der, ja. Høyttalerne gir mer av seg selv ved høyt lydnivå; rytmene slår med et fastere grep. Det blir ikke fullt så glatt i toppen, som er Marantzens styrke. Høyttalerne kan innimellom virke noe stresset i overtonene.

Elektropop-sangerinnen Bat For Lashes på sangen ”All Your Gold” fra albumet ”The Haunted Man” får litt overfokus i overtonene på stemmen. Men bassrytmene sammen med det dempede gitarriffet gjengis med glimrende snert, og meget god pondus.

Dette er høyttalere som låter virkelig underholdende, framfor helt korrekt. Mellomtoneområdet er litt slankt, og med såpass tung og fyldig bass blir bassområdet en liten smule overfokusert. Sammenlignet med Dynaudio Focus 260 og Elac FS 407 mangler det noe oppløsning hos ArtCoustic Envi. Derimot er ArtCoustic vesentlig mer slagkraftig i bassen, og mye mer glade i å spille høyt! Det blir smak og behag, men underholdningsfaktoren i Envi er i en ganske annen klasse.

Langt dyrere forsterkning
Jeg vet fra før at nettverksspilleren Marantz NA-11S1 låter eksepsjonelt bra. Det vet jeg at også Hegel H300 gjør. Men mon tro om disse høyttalerne har godt av noe enda bedre? Det siste jeg forsøker er forsterkersettet P30 og to H30 monoforsterkere fra Hegel. Vårt eget referansesett.

Det blir helt klart andre boller. Bassområdet er strammere, uten i det hele tatt å bli slankere. Tvert imot graves enda dypere toner frem. Mer oppløsning blir det også i overtonene, det blir ikke uventet enda bedre over hele linja, også når musikken spilles lavt.

Stereoperspektivet er heller ikke like spikret hos Envi som nevnte Dynaudio-høyttalere, det mangler litt fokus i midten. For eksempel på Roger Waters’ album ”Amused to Death”, hvor første spor åpner med en bjeffende hund. Denne innspillingen er gjort med såkalt QSound, som er 3D-prosessering av et stereospor, laget for avspilling med to høyttalere. Med Dynaudio Focus 260 er hunden psykoakustisk godt ute på siden, langt ut i rommet. Med ArtCoustic Envi er ikke denne illusjonen like godt gjengitt, man hører tydeligere det kommer fra venstre høyttaler. Det hjelper litt å vinkle begge høyttalerne inn mot lytteposisjon i sofaen, men det blir aldri like punktformet som med Dynaudio. Igjen har de mye mer massiv bass enn Dynaudioene. Går man derimot opp til Dynaudio Focus 340 til 40.000 kroner vil jeg påstå at den totalt sett er bedre enn ArtCoustic Envi på stort sett alle måter, bortsett fra ren slagkraft.

Konklusjon
Etter å ha lyttet lenge og jobbet mye med ArtCoustic Envi, er det ingen tvil om at de er i stand til å gjengi et stort lydbilde med tung og god bassgjengivelse. De er meget underholdende å lytte til, spesielt med en god og kraftig forsterker.

Høyttalerne er likevel ikke uten lyter. For det første er utseendet og inntrykket av byggekvalitet ikke like eksklusivt som prisen. For det andre krever de godt med gulvplass, siden de må godt ut fra alle vegger. For det tredje oppleves de ikke helt balansert. Med forbehold om at de kan oppføre seg annerledes i andre rom, er bassgjengivelsen litt svulstig, og sammen med en litt slank mellomtone er ikke sammenhengen like god som hos de beste. Stereoperspektivet er videre litt diffust, som gjør at man ikke kan plukke ut instrumentenes plassering like nøyaktig som hos de beste.

For å oppsummere finnes det de med bedre oppløsning til samme pris, men underholdningsfaktoren med en saftig og slagkraftig bass, kombinert med god nok definisjon for musikalsk nytelse, gjør dette til spennende skapninger.