Fra Tysklands største høyttalerprodusent kommer en av de lekreste høyttalerne i denne klassen. I hvitt er Chrono 502.2 en fryd for øyet, med metalliske detaljer rundt høyttalermembranene.
Høyttalerne har relativt lav følsomhet, hvilket betyr at de trenger litt forsterkerkraft for å spille høyt. Mest sannsynlig er ikke kunder som vil «guffe opp til 11» i målgruppen uansett, så de fleste vil klare seg fint med en forsterker på 2 x 50 watt.
De kompakte høyttalerne er nok fristende å plassere i bokhyllen, men vit at skumgummipute til bassporten ikke følger med, noe som kan gjøre bassen litt overveldende.
Lydkvalitet
Når det er sagt, så er bassen fra Chrono 502.2 både avbalansert og nøytral. Bassen har ikke samme aggressivitet som PSB, og heller ikke er like dyp og fyldig som hos B&W. Ikke se på spesifikasjonene her, oppgitt nedre grense på 33 Hz er antakelig målt ved -10 dB. Dermed skulle ikke høyttalerne være så vanskelig å plassere i bokhylla.
Pianoet til Nicole Atkins på hennes melankolske tolkning av Springsteen-låta «Dancing in the Dark» klinger veldig fint. Lydbildet er luftig, stort og åpent. Det er god bredde her, og pianoet har mange lag med luft i de øverste frekvensene. På samme måte er stemmen til Dan Wilson luftig og distinkt. Lyden minner mye om den til PSB Imagine XB, men Canton er mindre aggressiv fra mellomtonen og oppover. På godt og vondt. På den ene siden er vrenggitaren i refrenget på nevnte låt mykere å høre på med Canton. Men samtidig mangler noe av livet.
Også Nick Caves «Red Right Hand» oppleves som litt forsiktig og snilt fremført. Vi savner også litt trøkk i bassområdet. Det kan hende importøren heller burde sendt oss storebror 503.2 til bare tusen kroner mer, for denne er større og vil nok bedre evne å konkurrere med B&W og Klipsch på bassgjengivelse. 502.2 vil på sin side måle seg mot PSB, Elac og SVS, og i så måte plasserer denne seg midt i feltet.
Vakkert, men litt forsiktig
En av de lekreste høyttalerne av sitt slag låter også fortreffelig. Lyden er uproblematisk uansett musikktype, både åpen og detaljert. Sangstemmer er tydelige, og instrumenter har godt med plass å utfolde seg på.
Det mangler generelt litt energi og snert. Alt låter fint, men hvis du vil ha mer trøkk og gnist, finnes det andre alternativer. Vi avskriver ikke storebror 503.2 i så måte.